– Jeg vil ikke snakke om dette. Men jeg vil heller ikke være stille. Den ambivalensen går som en rød tråd gjennom alt jeg tenker, sier og skriver, sier Neige Sinno til Dagsavisen.
Hun vet ikke nøyaktig når stefarens overgrep mot henne startet. Men basert på detaljer hun husker, anslår Sinno at hun var rundt sju-åtte år første gangen. Da hun var fjorten-femten, tok voldtektene slutt. Tidlig i tjueåra anmeldte hun stefaren, etter først å ha varslet moren sin. I en åpen rettssak tilsto overgriperen alt.
Han ble dømt. Fikk ni år i fengsel, men slapp ut etter fem.
Jeg vil ikke at mitt mot skal settes i kontrast til andre. Vil ikke at andre skal dømmes for det de ikke orker eller klarer.
— Neige Sinno
Traumer og mot
Nå har Neige Sinno skrevet boka «Trist tiger». Der forteller hun sin historie. Hun skildrer stefaren, en aktiv og karismatisk friluftsmann med en tyrannisk bakside. Viser hvilken makt traumene fortsatt kan ha over henne. Hva det koster å gå videre. Men også hvorfor det er verdt det. Det tok over tjue år, men som noen-og-førtiåring orker hun å skrive.
«Jeg er ikke lenger den lille sårbare jenta jeg en gang var, nå er det min tur til å beskytte andre», skriver hun.
Sinno er opptatt av å reflektere mer overordnet rundt seksuelle overgrep, rundt incest og pedofili. Hva handler slike overgrep om?
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
Hvordan fortelle en slik historie? Og hvorfor lese den?
– Er jeg modig? Ja. Men jeg er ekstremt ambivalent til dette motet. På en måte er jeg stolt. Jeg tar tilbake noe. Men jeg vil ikke at mitt mot skal settes i kontrast til andre. Vil ikke at andre skal dømmes for det de ikke orker eller klarer. At det liksom skal bli et slags krav at traumer gjør deg tøff og sterk og modig.
– For slik er det ikke. Det er ikke alle som orker å si noe når de har opplevd det jeg har. Det er greit. Det må være i orden! Vi kan ikke drive og sortere mellom «flinkt offer» og «dårlig offer». Man skal ikke måtte føle seg som mislykket fordi man ikke orker å stå fram og vitne om traumene. For mange er det nok å holde ut, sier Sinno.
«Trist tiger»
I boka hun har skrevet, er det nettopp slike problemstillinger hun diskuterer og nyanserer. Traumer. Mot. Skam. Makt. Offer versus overgriper. Vold. Taushet. Historiefortelling.
Han ville ha makt over meg. Bestemme. Kue. Bryte ned
— Neige Sinno
De større spørsmålene er mye viktigere for forfatteren enn nøyaktige skildringer av nøyaktig hva stefaren gjorde mot henne, eller hvordan, eller når og hvor ofte.
– Ideen om det «flinke» offeret er en patriarkalsk idé. Den henger sammen med ideen om at den som har makt alltid er bedre og viktigere enn den maktesløse. Jeg vil bryte ned det hierarkiet. Jeg er ekstremt klar over mitt eget privilegium, jeg som er i en posisjon der jeg orker å fortelle. For det er også viktig at noen gjør. Det er viktig at ofrene for overgrep blir hørt. At vi forstår hva denne typen overgrep faktisk er og betyr, sier Sinno.
Les også: Derfor er Odd Nerdrum så kontroversiell i kunstmiljøet (+)
Overgrep: makt, ikke sex
Hun er glassklar på hva overgrepene mot henne i hvert fall ikke var.
– Vi må slutte å tro at det handler om sex. Slike overgrep handler om makt, sier Neige Sinno.
– Intuisjonen min fortalte meg det allerede da jeg var ei lita jente. Jeg oppfattet allerede da at det ikke handlet om seksuell tilfredsstillelse for overgriperen min. Det var noe mye styggere. Og sterkere. Han ville ha makt over meg. Bestemme. Kue. Bryte ned. Han ville være den sterke. Bevise at han var det. Han som var en sterk, voksen mann. Jeg som var ei spinkel jente i barneskolealder.
Hva sier det om kulturen vår at vi bruker ordet «lolita» om en forførerisk, vakker ung kvinne?
— Neige Sinno
Hele tida, hver gang, kunne han valgt annerledes:
– Jeg er ekstremt opptatt av fri vilje. Uten den er det ingenting som gir mening, dersom alt vi er, er bestemt av utenforliggende faktorer. Vi kan bestemme over oss selv. Velge hva vi vil gjøre. Overgriperen min valgte å forgripe seg på meg. Han valgte voldtekt. Det fulgte aldri som en naturlig eller uunngåelig konsekvens av noe som helst, sier hun.
Les også: «Fluer og råte. Ensomhet og død. Alt er skittent og kjipt i denne boka. Likevel underlig gripende» (+)
Lolita-myten
Likevel ser vi ofte at overgripere blir forsvart, av seg selv eller andre. Noen viser til egne traumer, til traumer påført i overgriperens egen barndom. Andre viser til alt offeret gjorde «feil».
I «Trist tiger» analyserer Neige Sinno romanen «Lolita» av Vladimir Nabokov.
– Hva sier det om kulturen vår at vi bruker ordet «lolita» om en forførerisk, vakker ung kvinne? Når Lolita i boka er bare 12 år, og mannen som forteller er mye, mye eldre? Når Lolita aldri, ikke et eneste sted i hele historien, sier noe som kan tolkes som at hun liker at en mye eldre mann overøser henne med det han kaller «kjærlighet», men som hun gjør alt hun kan for å unnslippe?
– Det er så tydelig at Lolita helt mangler stemme i boka. At hun er et offer. At hun aldri og på ingen måte forfører den mye eldre mannen som forteller. Så at noen kan lese boka, og så konkludere med at Lolita liksom «forførte» ham, sier uendelig mye om hvordan vi seksualiserer unge jenter i vår kultur. Overalt. Fortsatt. Jeg bor i Mexico, der er det enda verre. Vi påfører unge jenter ansvar for voksne menns handlinger. For menns dårlige valg, sier Neige Sinno.
Les også: Bokvåren 2025: Her er våre tips! (+)
Springora, Kouchner, Foucault, Satre
De siste årene har incest og pedofili blitt heftig diskutert i Frankrike. Mye på grunn av bøker: «Samtykket» av Vanessa Springora og «Den store familien» av Camille Kouchner. Springora skildrer overgrep hun selv ble utsatt for tross i at andre voksne visste, og tross at kulturmannen skrev flere bøker om sin egen pedofili.
Les også: Vanessa Springora: – Jeg hadde ikke makt. Jeg var tretten år og søkte en farsfigur (+)
I Kouchners tilfelle var offeret et søsken. Hun skriver mye om kulturen som gjorde fortielsen mulig. I bøkene deres kommer det også fram at det i Frankrike på 1970-tallet var flere kjente og feirede intellektuelle, som Michel Foucault og Jean-Paul Sartre, som gikk i bresjen for å sidestille pedofili med homofili, og å gjøre begge deler like lovlig.
Les også: «En gutt misbrukes seksuelt av stefaren. Pytt, kun oralsex, sier moren. Hva faen feiler det franske foreldre?» (+)
Ideen om det «flinke» offeret er en patriarkalsk ide.
— Neige Sinno
For Neige Sinno blir det et sidespor å lete etter noe «typisk fransk» i overgrepshistorien hennes.
– Overgrep skjer overalt. I alle land. Se bare til kirken. Prestene der delte ikke de intellektuelle filosofene og forfatternes teorier om «fri kjærlighet» – tvert om. Likevel vet vi at kirkens folk har gjort seg skyldige i svært mange overgrep.
– Det er alltid omvendt. Overgrepene skjer først, og så bruker man det man har til rådighet for å rettferdiggjøre eller forklare dem. Forklaringene og unnskyldningene speiler samfunnet. Det blir som da David Lynch i et intervju ble spurt om hvorfor det er så mye vold i filmene hans. «Volden kommer ikke fra filmene mine. Verden er voldelig, jeg bare viser fram det som fins», svarte han. Slik er det også med overgrep. De handler om makt, sier Neige Sinno, forfatteren av «Trist tiger»
Les også: Flere forfatterintervjuer, bokanmeldelser og litteraturnyheter i Dagsavisens boksider
