---
3
TEATER
«Rød høst»
Manus og regi: Lars Øyno
Med Janne Diserud
Grusomhetens Teater
---
Grusomhetens Teater har de senere årene spilt både klassikere som «Hvem er redd for Virginia Woolf», og biografiske drama som Jens Bjørneboes «Røde Emma», tett opp mot det konvensjonelle teateret. I «Rød høst» derimot, er Grusomhetens Teaters tilbake i den kroppslig fysiske og kunstnerisk metafysiske tilnærmingen til en tekst eller et tema, i dette tilfellet ført tett opp mot eventyrenes folkloristiske forestillinger om trolldom og overtro i pakt med naturen og døden.
Målet er å «nå følelser i det kollektivt ubevisste», som teateret selv skriver i forbindelse med «Rød høst», hvor det med Ragnhild Jølsen som utgangspunkt handler om hvordan kvinner har bukket under for politiske og sosiale omstendigheter, og hvor det trekkes paralleller til «Taliban, abortlover i USA», igjen ifølge teateret. Ikke dermed sagt at dette er lett å få øye på i selve forestillingen. Den framstår som lukket, hemmelig og med en ignoranse for publikum som er påfallende selv til Grusomhetens Teater å være.
Bjørneboe om Jølsen
«Rød høst» spiller på «Den røde høst», en selvbiografisk roman som Jølsen hadde skissen til da hun døde, bare 32 år gammel. I løpet av sitt korte liv rakk Ragnhild Jølsen (1875 – 1908) å skrive seg inn i den norske litteraturhistorien med noe av det djerveste, råeste, mest komplekse og normbrytende som er skapt rundt menneskers og særlig kvinners indre liv og seksuelle drifter. I takt med den gotiske romanen, i randen av realismen og det industrielle framskrittet, var hun en fornyer av norsk språk og litteratur. Hun døde bare 32 år gammel, angivelig av en overdose «sovepulver», men like fullt en død omhyllet i like mye mystikk som store deler av livet hennes. Hun hadde et sterkt forhold til Ekeberg Gård i Enebakk, eid av faren som var fyrstikkfabrikkeier inntil han gikk konkurs.
Les også: «Ellen Babić» er et verbalt effektmakeri uten særlig mye effekt (+)
Jølsens dragning til skogen og naturen var en del av et kontrastfylt liv som inkluderte bylivet blant bohemer i Kristiania, med mye alkohol, andre stimulerende midler og mange menn. Hun rakk å gi ut fem romaner mens hun levde, og Sigrid Undset uttalte at av henne og Jølsen var Jølsen den største. Det er for øvrig Jølsen Jens Bjørneboe skriver om i romanen «Drømmen og hjulet».
Rikka Gan og Jølsen
Grusomhetens Teaters Hanne Dieserud er eneste skuespiller på scenen i Lars Øynos regi, i en forestilling som søker de underliggende stemningene i naturen og bortenfor, i det underjordiske og det åndelige som spilte inn i Jølsens forfatterskap og i den forløsningen hun fant innenfor skogbrynet. Det er som i romanen «Rikka Gan»s beskrivelse av sankthansaften, eller rettere sagt natten: «Jordens Safter svulmer og alle Underverdenens Kræfter siges at have Spillerum mellem Trærne».
Les også om Jo Strømgrens «Stigma»: – Viser en fabelaktig evne til å overraske og underholde
Denne «trollnatten» sier Jølsen er en selsom opplevelse for den som søker seg bort fra der hvor menneskene fester og ler. «Herligt er det for den, som endnu selv hører Livet til. Men knugende er det for den, hvem store Synder trykker».
Hos Jølsen var det store synder som knuget, eller snarere synder hun som kvinne ble tillagt av omverdenen, av slekt, bygd og presteskap. Disse syndene sitter som knuter i magen og hjertet på denne forestillingen.
«Rød høst» er kompromissløst selv til Grusomhetens Teater å være, så vel i form som i måten de presenterer en navngitt historisk person. Den kontrakten med publikum de skisserer gjennom det man skulle tro handlet om Jølsen, blir en introvert forestilling med anker i det gotiske, til tider så stillestående at det er vanskelig å lese noe som helst ut av det. Tekstmaterialet er sparsommelig, kun med noen enkelte fragmenter, blant annet fra nettopp «Rikka Gan». Det mest kjente sitatet nærmest brekker Dieserud ut av seg: «Jeg bryr mig hverken om Gud eller fan, - for jeg er Rikka Torsen på Ga-a-an». Dieserund framfører de få ordene i forestillingen som i en hekseparodi.
Les også: Grusomhetens Teaters «Røde Emma» viser kraften i det politiske teatret
Dieseruds framstilling av Jølsen er mest en illusjon av et indre liv, av døden enten som en dragning eller som en konkret konklusjon. Som Jølsens romanfigur Rikka Gan sier til to bekjente i det banebrytende verket som bærer hovedpersonens navn: «Sort Sorg og sort Nat. – Jeg hører ikke Lyset til, jeg, ser De».
Vanessa Isobel Black på Grusomhetens Teater
Vanessa Isobel Black, musiker, komponist og kunstner som jobber med folklore og feminisme, nært knyttet til natur og åndeverdenens gjenferd-estetikk, har skapt et kostyme i helsvart som gir skikkelsen et omriss likt et spøkelse, mens skuespillerens abrupte fysiske bevegelser til musikken er som hentet fra estetikken i den beslektede black metal-sjangerens søken mot urkreftene i naturen, som særlig var framtredende i svartmetallens tidlige fase.
Les også: Leken, besk og vakker «Haugtussa»
Black framfører egen musikk på fiolin, en repetitiv, suggererende folkemusikkinspirert tone med så hardt trykk på strengene at harpiksen ryker og det «gnikkende» skingrende blir fascinerende musikalsk virkemiddel. Det er musikk skapt i skyggene, og spilt i skyggene, med Rolf Christian Egseths enkle lyssetting som en skumringsmettet ledetråd mot forestillingens innerste kjerne. Kanskje avledet fra tekstfragmentet «Og endelig flammed den op, den røde Høst, der intet farved Glas behøver – Døden».
I likhet med kjente Jølsen-passasjer som den med «Sort Sorg og sort Nat», framføres ikke «Døden»-setningen i forestillingen, men vi kan tenke oss at det er i den svarteste sorgen og den svarte natten inspirasjonen til forestillingen befinner seg. Dieserud spiller ut sin skikkelse i mørket, i Grusomhetens bekmørke teaterrom, bare spartansk utstyrt med et skrivebord, noen hvite papptrær og en videoprojeksjon på bakveggen som vi kan tenke oss er av bilder fra skogene og vannene hvor Jølsen bodde. I dette både ytre og indre landskapet står hun søkende og blottstilt, innimellom i desperasjon, som et skrik mot omgivelsene, og for det meste i profil eller med ryggen mot publikum.
Når Black beveger seg mer ut på scenen og konfronterer publikum med musikken, er det som om noe våkner også i forestillingen, men dette følges i liten grad opp utover det. Den svarte kjoleryggen til Dieserud bakerst på scenen, opp mot veggen, blir et bilde på en forestilling som sjelden beveger seg ut fra de tyngende skyggene den forsøker å vise befrielsen fra.
Les også: Vil du se juleteater? Stor oversikt over årets forestillinger (+)
