---
3
TEATER
«Ellen Babić»
Av Marius von Mayenburg
Regi: Peer Perez Øyan
Lys og scene: Mari Lysgaard
Med: Kirsti Refseth, Marie Blokhus, Gard Skagestad
Det Norske Teatret
---
Marius von Mayenburg er en tysk dramatiker som har vært mye spilt ved norske institusjonsteatre. Han var senest aktuell på en Oslo-scene med det samfunnskritiske «Et stykke plastikk» (Kanonhallen/Nationaltheatret i 2023). På Det Norske Teatret kunne vi våren 2022 se hans intense kammerspill «Eks». «Eks» var første del av en trilogi, og når «Ellen Babić», et nytt stykke i trilogien, nå har premiere på Scene 3, er det med omtrent samme kunstneriske produksjonsteam som sist. Peer Perez Øyan har regi, og på scenen ser vi Kirsti Refseth, Gard Skagestad og Marie Blokhus. Men denne gangen treffer verken von Mayenburgs teatertekst eller oppsetningen blink.
I «Ellen Babić» treffer vi samboerparet Astrid (Kirsti Refseth) og Klara (Marie Blokhus) som har vært sammen siden Klara bare var seksten år og Astrid var læreren hennes. De virker lykkelige, men relasjonen virker også noe slitt. Når vi treffer dem, skal rektoren på skolen der Astrid jobber, komme innom på et glass vin. Han har noe han vil snakke med Astrid om.
Og ikke før han (Gard Skagestad) er innenfor døren, så begynner ballen å rulle – først langsomt, så raskere og raskere. Det viser seg at en elev har beskyldt Astrid for overgrep på en skoletur. Men er det sant? Og hva er egentlig rektorens motiver for å ta denne praten med Astrid? «Ellen Babić» er et stykke med stadig nye lag av løgner og både en og to twister. Det er tidvis spennende, men virker i sin helhet veldig konstruert og rart.
Les også: Vil du se juleteater? Stor oversikt over årets forestillinger (+)
«Eks» var en uhyre velspilt og gjennomarbeidet forestilling. Mange av forestillingene på Scene 3 har vært spennende teatertekster som har blitt til noe halvferdige produksjoner. Men med «Eks» var det annerledes – til og med scenografien var visuelt slående og gjorde sitt til å heve nivået på oppsetningen. Det er med et håp om at «Ellen Babić» kan bli like bra at jeg setter meg til rette i teatersalen på premieren. Umiddelbart ser det ut som håpet skal innfris; scenografien minner veldig om den som ble benyttet til oppsetningen av «Eks».
Vi kan se en stue som er innredet med dyre møbler og designlamper, og en stor hund av porselen troner i et hjørne av rommet. Denne gangen sitter publikum rundt alle sidene til den firkantede spilleplassen. Det kan ofte være en fin løsning i oppsetninger om nære relasjoner, som her. Men det blir fort klart at denne gangen sitter publikum for langt unna det som skjer. Spilleplassen er laget for stor, og vi kommer aldri tett nok innpå karakterer og drama. Det er også et problem at vi ikke alltid kan høre fullt ut hva skuespillerne sier når de står med ryggen til i et hjørne langt unna.
Når dramaet er vel i gang, er det i første halvdel veldig mye prat. På ett eller annet vis virker alle karakterene fremmedgjorte for hverandre. Det virker som de bare snakker for å snakke, og her har ikke skuespillerne klart å fylle teksten med den underliggende spenningen som er nødvendig for å gripe tak i publikum.
Når stykket går mot slutten, kan man kanskje forstå mer av hvorfor karakterene har sagt og gjort som de har i starten, men det tar veldig lang tid før denne teksten kommer til poenget. Når stykket er over, er det noe uklart hva poenget egentlig var, og ingen (verken på scenen eller i salen) vet riktig hva som er sannhet og hva som er løgn.
Les også: Leken, besk og vakker «Haugtussa»
Det er vanskelig å skrive om dette stykket uten å avsløre for mye, for i denne teaterteksten får den minste lille betraktning etter hvert stor betydning. Som for eksempel når Klara i forbifarten nevner at rektoren virker tiltrukket av Astrid. Alt er som små, små masker i et intrikat nett dramatikeren aldri slutter å spinne. Som tidligere nevnt, hviler det noe veldig konstruert over dette stykket. Marius von Mayenburg er en dramatiker som har hentet inspirasjon bl.a. fra Henrik Ibsens dramatikk, der karakterenes hemmeligheter avdekkes gradvis i løpet av stykkets gang. Slik er det også her, men denne gangen virker det som Mayenburg ikke har kunnet få nok av hemmeligheter og løgner. Det er rett og slett for mye av det gode og blir ikke helt troverdig.
Reisen til Julestjernen: Julestjerne på lavbluss skinner av spilleglede (+)
Det starter med en slags realisme, men ender med å bli en mer teoretisk lek med forflytning av makt mellom de ulike karakterene. Alle avsløringene som kommer, oppleves som kalkulerte. Stykkets grunnkonflikt oser heller ikke av troverdighet. Realismen i at en rektor konfronterer en ansatt om en overgrepsbeskyldning over et glass vin, er veldig tynn. Rektorens videre innblanding i Astrids og Klaras samliv, virker også noe underlig, selv om stykkets videre avsløringer kan forklare noe av det. Men når forestillingen er over, lurer jeg bare på hvorfor det som har skjedd, har skjedd. Hvem ville hva, og hvorfor? Her har ikke Øyans regi klart å hjelpe teksten ut av knipen.
Marius von Mayenburg har ofte en enten eksplisitt eller implisitt samfunnskritikk i sin dramatikk og vi finner for så vidt det her også. Dette er et stykke som stiller spørsmål ved hvor grensen går for utøvelse av makt, og hvor grensen går mellom profesjonalitet og privatliv. Men i dette voldsomme spinnet av løgner, forsvinner mye av relevansen i det stykket kanskje prøver å si noe om. Dette blir mye verbalt effektmakeri uten at effekten egentlig er så stor når det kommer til stykket.
Jo Strømgrens «Stigma»: – Viser en fabelaktig evne til å overraske og underholde
