---
5
DANS
«Stigma»
Koreografi og scenografi: Jo Strømgren
Musikk: György Ligeti, Alfred Schnittke, Bergmund Waal Skaslien
Med: Nasjonalballetten
Den Norske Opera og Ballett
---
Jo Strømgren føk som en vind inn i det norske folks bevissthet med koreografien «A Dance Tribute to The Art of Football» i 1997, og har siden utviklet seg til å bli en av våre mest produktive koreografer og teatermakere. De fleste av hans koreografiske verk er laget for mindre og mellomstore scener. Denne senhøsten har han imidlertid skapt «Stigma», en helaftens forestilling på Operaens hovedscene i samarbeid med Nasjonalballetten.
Med tanke på hvor produktiv Strømgren er, både når det gjelder å skape dans og teater, har han en fabelaktig evne til stadig å overraske, underholde og imponere sitt publikum. Det virker som han aldri går tom for ideer og energi. Også denne gangen klarer han å vekke nysgjerrighet og interesse med sitt koreografiske verk, og Nasjonalballettens skapende dansere gjør Strømgren bare bedre.
Samtidsballetten «Stigma» er skapt ut fra en uro Strømgren kjenner at vår tid er preget av: Usikkerheten omkring hva som vil skje fremover, særlig på verdensbasis. Resultat av det amerikanske presidentvalget har nok lagt en ekstra sten til bekymringene for mange denne uken, så man kan trygt si at denne forestillingen kommer i rett tid. Strømgren vil med denne forestillingen også utforske hvordan vi er merket av fortiden, som vi alle bærer med oss, både kollektivt og individuelt. Og kanskje er det trøst å hente i fortiden når samtiden er så urolig?
Forestillingen omtales som Strømgrens hittil mest abstrakte, og i et intervju på Operaens hjemmesider sier Strømgren at om det abstrakte bør man si minst mulig. Som kritiker er man imidlertid nødt til å gjøre et forsøk. Om Strømgrens uttrykk denne gangen kan man si at han holder seg innenfor en veldig kjent samtidsdanstradisjon. Enkelte deler av denne koreografien får meg til å tenke på Crystal Pites «Light of Passage» som Nasjonalballetten danset i 2023.
Strømgren maler med bred pensel, og har i stor grad organisert danserne i større og mindre grupper som gir volum til dansen på den store hovedscenen. I andre akt får spillet mellom enkeltindivider og gruppe mer plass. Uttrykket er ikke like lekent og humoristisk som det vi er vant til å se hos Strømgren, men han klarer å skape undring og nysgjerrighet hos den som sitter i salen ved å gjøre små og underlige variasjoner i ellers kjente former og bevegelser. Derfor blir dette en koreografi som får publikum til å følge med og aldri miste fokus på det som foregår på scenen.
Det er også lagt inn små tegn på uro i dansernes blikk og holdninger. I flere scener er det som om de oppdager noe som gjør dem urolige, noe som forstyrrer og kanskje truer. Musikken er særlig i første akt full av spenning og dissonans og understreker at det ligger en uro og ulmer i og mellom danserne.
Det abstrakte fyller ikke scenen alene i denne forestillingen. Vi finner også enkelte veldig konkrete elementer, som en stor øgle som stadig kryper over scenen, og lyskuler i en ubestemmelig form, som danserne bærer i hendene. Vi hører kråker som krakser og bølger som slår i åpningen av aktene, og ett av musikkstykkene det danses til, er Francoise Terroux’ «Poeme Symphonique for 100 Metronomes», der metronomene konkretiserer både tid og rytme. Nå er ikke nødvendigvis de konkrete elementene enklere å tolke enn de abstrakte i denne forestillingen.
Øglen, for eksempel, kan både peke på en fjern fortid da dinosaurene gikk på jorden, men den kan også, slik den fremtrer her, representere det som skaper uro hos karakterene på scenen. Forestillingens religiøse symboler, som dansernes korsformasjon i andre akt, er enklere å se i en sammenheng med forestillingens tematikk, da mennesker jo til alle tider har søkt trøst og trygghet i religion.
«Stigma» er ikke er en perfekt forestilling. Første akt kunne med sine 40 minutter gjerne vært lenger, og denne akten slutter for brått. Det er heller ikke alle overganger mellom de ulike scenene som er like smidige. Men som helhet har Strømgren og kompaniet klart å skape en forestilling som uttrykker menneskers forhold til ting som gjør dem urolige i livet, uten at de gir noen entydige svar eller løsninger på den menneskelige uroen.
Dette har dessuten blitt en veldig vakker forestilling, og er det noe som er viktig i urolige tider, er det å oppleve at verden fortsatt er vakker og at mennesker kan skape noe fint, enten alene eller sammen. Selv om temaet i forestillingen er mørkt, går man ut fra denne forestillingen og er fylt med lys. Det skyldes ikke bare dansen, men også Oscar Frostad Udbyes nydelige lysdesign, der ulike fargesettinger samt lek med lys og skygger skaper et spennende og levende scenerom i møte med Strømgrens lyse scenografiske elementer.
Bruken av de nevnte lyskulene som danserne bærer, skaper også en fin visuell effekt, og den som kjenner Strømgrens tidligere verk, kan kjenne igjen den koreograferte bruken av lyskilder fra bordtennis-balletten «A Dance Tribute to Ping pong» (2011). Gøy at et slikt element kan gi mening i to så ulike verk. Hvis noen skulle være i tvil: «Stigma» er en forestilling det er vel verdt å få med seg i den mørke høsten.
