Rødglødende politisk kvarter på Grusomhetens Teater

5

TEATER

«Røde Emma»

Av Jens Bjørneboe

Regi: Lars Øyno

Med: Hanne Dieserud, Filip Stav, Miguel Steinsland, Gaute Næsheim, Live Noven, Lars Brunborg

Grusomhetens Teater, Oslo

Det er gode grunner til at «Røde Emma» ikke har sett scenelyset før nå. Stykket var ufullstendig da Jens Bjørneboe døde i 1976. Det skal være blant det aller siste han skrev på, og manuset ble publisert uten etterkommernes tillatelse. Men selv om det er ufullstendig, framstår «Røde Emma» i dag som et viktig kapittel i Bjørneboes kamp mot autoriteters maktovergrep og strukturell urettferdighet.

At nettopp Lars Øyno og Grusomhetens Teater tar teksten og lar den tale for seg uten avkortinger eller strykninger, kunne knapt vært mer passende. Grusomhetens har en betydelig posisjon i det norske scenemiljøets randsone. Nylig satte de opp klassiske amerikanske dramaer som «Hvem er redd for Virginia Woolf» og «En sporvogn til begjær». Tidligere har de uroppført Henrik Ibsens ufullendte «Svanhild» og «Fjeldfuglen». «Røde Emma» føyer seg først og fremst inn i sistnevnte, ensemblets arbeid med å hente «glemte» stykker fram i dagen og sette dem i Antonin Artauds anatomiske tradisjon.

Men resultatet har også noe av det store klassiske dramaet i seg. Lars Øynos regi videreformidler Bjørneboes tekst og politiske budskap nærmest i tråd med det dramatiserte fortellerteateret, med skiftende stemmer som i en Bertolt Brecht-oppsetning, men også som et vidtfavnende tablå med relevant og dagsaktuell klangbunn.

[ Spillefilmen «Gritt» har en hovedrolle helt utenom det vanlige, med Grusomhetens Teater i en sentral birolle (+) ]

Det er tilfeldig at Grusomhetens Teater velger seg «Røde Emma» samtidig som Oslo Nye Teater setter Arthur Millers «Heksejakt» på repertoaret. To vidt ulike dramaer, men de har noen fellesnevnere. Begge har utspring i amerikanske myndigheters jakt på personer eller ideologiske sammenslutninger som, være seg politisk eller økonomisk, blir sett på som trusler mot det bestående. Miller skrev sin «The Crucible» som en allegori over senator Joseph McCarthys heksejakt på kommunister i etterkrigstidens USA. Bjørneboes «Røde Emma» handler om den handlekraftige Emma Goldmans (1869–1940) politiske og intellektuelle stemme, den anarkistiske bevegelsen i USA og forfølgelsen av opposisjonelle.

Scenen er mørk og spartansk. Skuespillerne går inn og ut av en lav sceneplattform med publikum på tre av sidene, og inn og ut av ulike roller gjennom kostymeskifter. Ved veggen på den fjerde siden står en elektrisk stol. Over scenen som i en symbolsk galge henger fem renneløkker i ulike farger. De peker mot de blodige Haymarket-opptøyene i Chicago i 1886, der flere arbeidere og anarkister ble drept eller arrestert under en streik for åtte timers arbeidsdag. Fire av de arresterte ble hengt. En femte tok sitt eget liv. Den femte løkken på scenen kan med andre ord leses på flere vis, Bjørneboes endelikt tatt i betraktning.

[ Forfatter: Jens Bjørneboes fengselskritikk er deprimerende aktuell ]

Seks år etter Haymarket-tragedien er det Pittsburgh som blir åsted for opptøyer. Filantropen og mannen bak verdenskjente Carnegie Hall i New York, Andrew Carnegie, hadde overlatt driften av Carnegie Steel Company i Pittsburgh til Henry Clay Frick, en brutal industrileder som under den såkalte Homestead-affæren i 1892 satte inn bevæpnede Pinkerton-detektiver mot de streikende. Han erklærte lockout, og det brøt ut regelrett krig.

Emma Goldman var 23 år og sentral i den gryende anarkistiske bevegelsen i USA. Hun hadde emigrert fra Russland i likhet med kjæresten Alexander «Sacha» Berkman. Sammen i New York planla de et attentat på Frick som Berkman skulle utføre. Han dro til Pittsburgh, feilet og ble arrestert. Politiet fant ingen beviser mot Emma Goldmans deltakelse, men hun måtte flykte. Det ble starten på en omfattende foredragsreise over hele USA for å snakke arbeidernes sak. Hun ble raskt ett av de fremste talerørene for organisert streik, for kvinnesaken og for retten til å snakke fritt, og skulle bli en viktig politisk skikkelse langt ut over 1900-tallets første halvdel.

I fjor ble det som ville vært Jens Bjørneboes hundreårsdag markert med biografier, debatter og dramatiseringer som av Bestialitetens historie på Det Norske Teatret og Jonas på Kilden i Kristiansand. Hans originale skuespill, som «Semmelweiss», «Til lykke med dagen», samt «Tilfellet Torgersen», ble i liten grad gjenstand for oppmerksomhet. Nå året etter jubileringen får vi altså «Røde Emma», som han aldri fullførte. Forfatteren selv skal ha levert manuskriptet til undergrunnsrebellen Henning Dahl (1952-2008), men veien fra han til utgivelse, uten etterkommernes tillatelse, på forlaget Bjørnsons grav samme år som Bjørneboe døde, skal vi ikke nøste opp her.

Teksten slik den framstår er mindre dramatisert enn den kanskje ville vært om han hadde fått fortsette, men den er omfattende. Historiene om konfrontasjonene mellom Carnegie, Frick og fagforeningene er veldokumenterte, det samme gjelder anarkistbevegelsen og Emma Goldmans liv, blant annet gjennom hennes selvbiografi «Living My Life» utgitt på 1930-tallet. Her beskriver hun forholdet til Berkman inngående, og Bjørneboe har åpenbart brukt kildene godt.

[ «Jens Bjørneboe og det ondes problem»: Til roten av det onde (+) ]

«Røde Emma» er fullt av anekdoter, personer og aproposer, og skulle sannsynligvis vært mer omfattende, også rundt hennes betydning på 1920-tallet og engasjementet fram mot den spanske borgerkrigen. Så lagt kom ikke Bjørneboe. Stykket tar i hovedsak for seg årene fra Pittsburgh-opptøyene til rundt 1910, da Berkman slippes fri, da som en ødelagt mann. I disse årene blir Goldman rettslig forfulgt, fengslet, jaget (blant annet etter å ha fordratt om Henrik Ibsen), hyllet og lyttet til. Og hun ble mistenkt for å ha oppildnet Leon Czolgosz til mordet på president William McKinley i 1901, en viktig bestanddel i oppsetningen.

Grusomhetens Teater lar Bjørneboes tekst løpe slik den er nedtegnet. Avisselgere roper ut de store nyhetene, de mer intime partiene mellom Berkman og Emma, hans «Sailor Girl», siteres, alt mens de voldsomme begivenhetene og de lange monologene blir dramatisert gjennom tidsriktige kostymer, høye hatter og enkel scenografi. Øyno setter forsiktig Grusomhetens Artaud-bumerke på disse passasjene gjennom tilløp til maniert spill som i en tidlig stumfilm, nær pantomimen, ofte gjentakende. Den underliggende humoren, som i en henrettelsesscene, står i kontrast til alvoret.

Hanne Dieserud spiller Emma Goldman gjennom en blanding av å være forteller og utagerende skuespiller. Hun gir liv og autoritet til en ekstraordinær person, et helt spesielt individuelt mot og til et kapittel i historien preget av steile ideologiske fronter. Da som nå. Selv om «Røde Emma» slutter der Bjørneboes tekst slutter, midt i en samtale mellom Goldman og Berkman, sitter man igjen med fornemmelsen av en fullendt opplevelse og en oppsetning som går inn blant Grusomhetens Teater aller mest sentrale.