Overrekkelsen foregikk etter at Maria Kannegaard Trio hadde en gjort en konsert for fullt hus på Bærum Jazzfestival. «En formidabel og særegen pianist som har beveget og berørt et stort publikum med sin musikk», sier Norsk jazzforum i sin begrunnelse for prisen. I tillegg til statuetten av kunstneren Lise Frogg kommer 75 000 kroner fra Norsk Jazzforum.
Buddyprisen har vært delt ut siden 1956, da Rowland Greenberg fikk statuetten, og har gått til musikere som gjennom en årrekke har satt sitt eget preg på norsk jazz. Det har Maria Kannegaard også.
«Den danskfødte pianistinnen og låtskriveren Maria Kannegaard er i en alder av 20 år i ferd med å markere seg på vårt hjemlige jazzparnass», sto det i Arbeiderbladet i 1991, i en forhåndsomtale av en konsert på Musikkflekken i Sandvika. Et sted som pussig nok lå et steinkast fra der hun torsdag fikk prisen. Dette var en glimrende anledning til å bli bedre kjent med en pianist vi kom til å høre mer til, var konklusjonen i 1991. Vi fikk høre mer til henne etter hvert, men det tok sin tid.
Maria Kannegaard har lenge vært åpen om sine psykiske problemer, som har hemmet aktiviteten hennes i lange perioder. Dette fortalte hun om i fjor i den lovpriste NRK-podkasten «Pianisten» av Joachim Førsund.
Les også: Pianisten – en gripende fortelling om jazzmusiker i særklasse
Kannegaard er født i Danmark, kom til Norge som 10-åring i 1980, og begynte på jazzlinja i Trondheim i 1992. Der satte hun sammen den første utgaven av trioen sin med Thomas Strønen på trommer og Mats Eilertsen på bass. Trioen har eksistert siden, etter hvert med Ole Morten Vågan i stedet for Eilertsen. En av konsekvensene av pianistens tilstand var at hun en stund trodde de andre ble med fordi de syntes synd på henne. Selv regnet de seg som privilegerte.
Det første albumet til Maria Kannegaard Trio, «Breaking The Surface», kom i 2000. Omslagsnotatene var skrevet av Dagsavisens jazzkritiker Roald Helgheim, for anledningen på engelsk, siden Kannegaard opplagt hadde et internasjonalt potensial. Helgheim skrev i sin årsoppsummering her i avisa at han regnet albumet som årets tredje beste, bak de nye platene til Charles Lloyd og Joni Mitchell. I et slikt selskap fant altså Kannegaard sin naturlige plass. «Maria Kannegaard skriv musikk som ingen annan», skrev Helgheim. Musikken var så sjelfull at den gjorde et massivt inntrykk, og var samtidig i besittelse av en indre ro, mente han.
I de 24 årene som har gått siden har Maria Kannegaard kommet med en rekke album til, men med ujevne mellomrom, og hun har sjelden vært å se på konsertscenene. I podkasten forteller hun sin historie om diagnoser, medisinering, innleggelser og vekslende behandlingsmetoder, og om gode venner som har stilt opp for henne i de tyngste stundene. Hun var til tider svært langt nede, og hadde i lange perioder nærmest gitt opp musikken.
Maria Kannegaard kom tilbake med det monumentale, helt annerledes albumet «Nådeslås» i 2019. Et album som ikke høres ut som noe annet. Det mer jazzorienterte albumet «Sand i en vik» ga henne Spellemannprisen for 2020. Et nytt album er planlagt, ifølge hennes plateselskap Jazzland.
Les også: Skolefraværforsker om generasjon «bomullsbarn»: – For enkelt (+)
Les også: Metoden som forbløffer: Denne fastlegen får folk til å gå på jobb
