For dem som tok turen til Kalvøya i Bærum den første festivaldagen i 1999, var det ikke opplagt at Øyafestivalen skulle være en sentral institusjon i Norges musikkliv 25 år etter.
Øyafestivalen var et entusiastisk initiativ fra rockeklubbene So What, Last Train og Paragrafen. I rapportene fra den første festivaldagen er publikumstallet oppgitt til rundt 1.200. Senere innrømmer grunnleggerne at det neppe var mer enn 800 som betalte for å komme inn. De hadde optimistisk addert antallet som hadde kommet på konsert med de 11 gruppene hver for seg, og håpet at de skulle bli 5.000 til sammen der ute på den ordentlige øya.
Når vi ser på plakaten for denne dagen i 1999 forstår vi likevel mer av Øyas suksess i det lange løp. Her spilte band som Madrugada, Bigbang, Gluecifer, Ricochets, Jaga Jazzist og Midnight Choir. De fleste av dem fortsatt i etableringsfasen. Den samme artistrekka hadde 25 år senere blitt en utmerket plakat for de fleste norske musikkfestivaler.

Dagsavisens utsendte Mode Steinkjer karakteriserte i 1999 Øya som en rockefestival med stort potensial, et friskt og etterlengtet pust, med en liten scene og et intimt festivalområde. Øyafestivalen viste at det er fullt mulig å stable på beina en profesjonell rockefestival med kun nye og kommende stjerner fra den norske bandfloraen. Claes Olsen, en av grunnleggerne, mente det kunne være grunnlag for å drive videre, siden det kom så mange i så dårlig vær.
Les også vår guide til Øyafestivalen 2024: Dagsavisens anbefalinger til konserter og artister fra dag til dag (+)

Selv var jeg der først året etter, fortsatt på Kalvøya, med artister som ikke har fått den samme statusen som de som spilte det første året, men var lovende nok likevel. Number Seven Deli var det beste nye bandet i Norge, og burde blitt verdensberømte. Briskeby hadde nettopp gitt ut debutsingelen «Propaganda». Og nå var det 1.500 til stede på hver av de to dagene. Igjen for å se nye norske artister som uforstyrret kunne rusle rundt blant publikum etter at de selv hadde spilt. Claes Olsen fortalte oss da at Kalvøya hadde funnet sin form som forum for ny norsk rock. Men det var også besøk fra utlandet: Soundtrack Of Our Lives og Asian Dub Foundation. Øya var allerede blitt større.
«Mye tyder på at Øyafestivalen har potensial til å trekke enda noen flere tilhørere til Kalvøya», spådde undertegnede i 2000. Dette var både riktig og galt. Flere tilhørere skulle det bli. Men festivalen forlot Kalvøya, og flyttet til Middelalderparken. Øya var ikke lenger ei øy. Her begynte det med en beryktet haglbyge i det Sondre Lerche åpnet festivalen i 2001. I 2002 hadde de fått presseområde i Middelalderparken: Kanskje fire kvadratmeter, med én campingstol som var sperret av med tau rundt, der jeg satt i mørket og skrev om samarbeidet mellom Motorpsycho og Jaga Jazzist. Siden har det meste blitt stadig større på Øya.
Les også: Oslo-jenter i vinden: – Folk trenger å gråte litt (+)
Jeg forsøker å liste opp høydepunkter gjennom alle disse årene, men de er for mange til å få plass. Et av de første store minnene er da Bonnie Prince Billy sang «I See A Darkness» med ettermiddagssola midt i fleisen i 2002.
Snart ble Øya Norges største festival. Under en utstilling av gamle festivalplakater og bilder på forsommeren fortalte Claes Olsen at 2005 var året han følte at alt var i ferd med å være på plass. Han måtte legge til at programmet dette året senere ble kåret til det svakeste av Dagsavisen. Med navn som Sonic Youth, Dinosaur Jr og deLillos kan det ikke ha vært så verst, men det var ganske rocka, noe som ikke alltid har vært så populært hos alle våre redaksjonsmedlemmer. Vi ser likevel at avisa vår full av rosende omtaler av opptredener dette året også – så det tyder vel bare på at standarden var høy nok.

Da Øya forlot Middelalderparken i 2013 kåret vi 2010 til den beste festivalen i løpet av disse årene. En uvirkelig bra liste med toppnavn. Pophistorie med The Specials og Iggy & The Stooges, Motorpsycho spilte hele «Timothys Monster» akkompagnert av fyrverkeri fra operaen. Lillebjørn Nilsen var uforglemmelig der han sto i solskinnet og sang om tanta til Beate, bare et trikkestopp unna der hun bodde. LCD Soundsystem spilte for siste gang i Norge, Paul Weller spilte for første gang i Norge. Wayne Coyne fra Flaming Lips rullet i ballong ute i vannet. Og Robyn delte sine hjerteslag med alle.
Kredartistene og de internasjonale stjernene ble stadig større. Kredibilitet fra Morrissey (før fallet), Beck, The Fall, Fleet Foxes, The Xx, og kvalifiserte popstjerner som Nick Cave, Blur, Björk, Grace Jones og Lana del Rey. Men til tross for utenlandske oppkjøp av hele festivalen har den sterke norske profilen stått fast, slik at nye norske navn har fått spille for store folkemasser for første gang i karrieren. Vi har fått følge utviklingen til mange av det nye århundrets sentrale navn i norsk musikk, som Ane Brun, Susanne Sundfør, John Olav Nilsen & Gjengen, Team Me, Karpe, Aurora, Emilie Nicolas, Sigrid og Girl In Red.

deLillos startet i 2005 tradisjonen med tidlige lørdagskonserter fra de mest folkekjære artistene. Knutsen og Ludvigsen fulgte på med et sagnomsust formiddagsshow i 2006, som senere har blitt fulgt opp av Vazelina Bilopphøggers, Odd Nordstoga, Lillebjørn Nilsen, deLillos, Hellbillies og mange andre av Norges mest folkekjære sangere. Men også noen av dem som var i ferd med å spille seg opp i det samme sjiktet, som Tønes og Stein Torleif Bjella. Innvendingene mot disse konsertene er at de alltid er for korte – 50 minutter fra de som har aller flest sanger som folk vil høre. I år er det Veronica Maggio som får æren, som første svenske navn siden Bob Hund.
Les også: Øya-aktuell: – Ingen trenger at du griner på Instagram (+)
Øya kan noen ganger virke litt innadvendt – de dagene der timene og artistene kommer og går, uten en eneste sang som deres store publikum har hørt før. Men bare sjelden har Øya bommet helt. Da snakkes det oftest om Nancy Sinatras besøk i 2002, der hun «gikk i ett med ruinene i Middelalderparken», ifølge vår skuffede omtale. Øya har også hatt sine store uforskyldte nedturer: Pete Doherty som programmessig kastet opp på scenen i 2005, og en avbrutt opptreden fra Frank Ocean i 2012. Det var ekstra tungt i 2007 da både Lily Allen og Amy Winehouse avlyste sine konserter på kort varsel.
Til å begynne med var Øya et ungt alternativ i festivalsommeren. Da Norwegian Wood fra starten på 90-tallet pådro seg et gamlis-stempel med attraksjoner som Jethro Tull, Van Morrison og The Kinks var det under 30 år siden disse artistene hadde sine gjennombrudd. I år begynner Øya med PJ Harvey og Pulp som hovedattraksjoner, to navn som slo igjennom for over 30 år siden. Ikke at der noe galt i alt dette, for mange av mine egne største øyeblikk på Øya har vært med gamle legender som Madness, Chic, Roky Erickson, Suede, Patti Smith og reggaerevyen til Lee Perry, Max Romeo og The Congos.

Samtidig med 25-årsjubileet er det ti år siden Øyafestivalen flyttet fra Middelalderparken til Tøyenparken, på grunn av utbyggingen av Follobanen. Til å begynne med var det visst meningen å komme tilbake, men dette virker som en fjern tanke nå. Den første festivalen på Tøyen slo umiddelbart fast at dette var et blivende sted, blant annet med en sterk konsert av The National, som kommer tilbake ti år etter.
Øyafestivalen starter onsdag med en jubileumskonsert der ni sangere skal representere festivalens utvikling: Sivert Høyem, Musti, Lars Vaular, Øystein Greni, Hillari, Beharie, Fay Wildhagen, Sondre Lerche og Ane Brun. Deretter går det i ett i fire dager til ende, med unge og gamle om hverandre. Hør gjerne Jack White, Air, Janelle Monáe, Gabrielle og alle de andre hovedattraksjonene, men prøv også å få med sånne som Andreas Røysum Ensemble, 9 Grader Nord, Rosa Faenskap, Nia Archives og flere av de andre som står lenger nede på programmet og spiller tidligere på dagen. Og forsøk gjerne å holde kjeft selv mens de spiller.
Les også: Oljepioner Josef er 69 år og totalt pleietrengende
Les også: Opptøyer i Storbritannia: – Sinne og aggresjon som har ventet på å få utløp (+)
Les også: Aerosmith er ferdige for godt