Diana Ross er 80: Hun forandret popmusikken, og hele USA

Statistikken taler sitt tydelige språk. The Supremes fikk sitt gjennombrudd med «Where Did Our Love Go», som gikk til topps på Billboard Hot 100 i august 1964. I de 12 månedene som fulgte gjorde det det fire ganger til, med «Baby Love», «Come See About Me», «Stop! In the Name Of Love» og «Back In My Arms Again». I løpet av resten av 60-tallet ble det enda sju førsteplasser til. Bare The Beatles hadde flere. De festlige minnene om de uimotståelige fengende sangene deres står nesten i veien for det politiske aspektet, den sterke sosiale betydningen gruppa hadde i 60-tallets USA.

The Supremes forandret den amerikanske musikkbransjen på 60-tallet. Før dem var det sjelden at svarte artister slapp til utenfor sine egne segregerte scener og radiostasjoner. Ed Sullivan hadde det viktigste TV-showet i disse årene. Tre opptredener der var større enn de andre: 1. Elvis Presley i 1956, da han framførte «Hound Dog», men ikke ble sensurert fra hoftene og ned, slik historien gjerne går. 2. The Beatles da de tok USA med storm under deres første besøk i februar 1964. 3. Den første opptredenen til The Supremes, i desember samme år. Hvor viktig dette var minnet Oprah Winfrey oss om da hun var programleder for Nobelkonserten i 2004, med Diana Ross som en av deltagerne: – De var en stor åpenbaring. Vi var ikke vant til å se fargende mennesker, som vi kalte oss den gangen, på TV i det hele tatt. Jeg gikk glipp av starten på showet fordi jeg var så opptatt med å fortelle de andre at noen av «våre» var på TV. Her var noen som viste oss hva vi kunne oppnå, fortalte hun entusiastisk.

Les også: Ekspert om forsikring: – Disse tilbudene sier jeg alltid nei til

The Supremes ble for populære til å bli oversett av det offisielle hvite Amerika. De var ettertraktede gjester på de største TV-showene, og en rekke andre artister fra Motown fulgte etter dem. Motown ble kalt «lyden av det unge Amerika», og denne lyden var svart. Smokey Robinson & The Miracles, Four Tops, The Temptations, Stevie Wonder, Martha & The Vandellas, Marvin Gaye og Jackson 5. Alle disse var med på å forandre den amerikanske samfunnsordenen ved å vise at svarte mennesker kunne få suksess side om side med hvite artister, på sine egne premisser.

Om barndommen har Diana Ross fortalt at hun aldri var redd for å stille seg opp foran morens venninner, danse litt for dem eller til og med synge «Your Cheatin’ Heart» av Hank Williams (om noen tror forbindelsene mellom country og soul er av ny dato). Huset var fullt av musikk, mest jazz og blues. Selv hørte hun helst på Etta James, sto foran speilet og sang med til platene hennes, og drømte om at noen ville høre på.

Dianas bestevenn var niesen til Smokey Robinson, og da The Miracles fikk gi ut plate skjønte hun at dette var mulig for andre svarte mennesker også. Hun begynte å synge sammen med to andre venninner, Florence Ballard og Mary Wilson. Gjennom Smokey Robinson fikk de prøvesynge for Berry Gordy, som hadde startet plateselskapet Motown. Der fikk de beskjed om å komme tilbake om noen år. I mellomtida jobbet Ross som sekretær for Gordy. Hun var 16 da de fikk platekontrakt i 1961. Med «When The Love Lights Starts Shining in His Eyes» i 1963 fikk de sin første lille hit, en sang skrevet av teamet Holland/Dozier/Holland. Disse tre fortsatte å skrive sanger for The Supremes. Og de tok altså så veldig av.

Les også: Boligbobla vi snakker for lite om

Bak kulissene var livet i The Supremes langt fra idyllisk, med hektisk turnering, og innspillinger av mellom to og fem nye album hvert år. Dessuten syntes Florence Ballard og Mary Wilson at Diana Ross fikk for stor del av oppmerksomheten etter hvert. Midt på 60-tallet hadde hun blitt sammen med direktør Gordy. I 1967 forandret Gordy navnet på gruppa til Diana Ross and The Supremes. – Dette var ikke min idé og det er bare økte presset i gruppa. Noe var nødt til å sprekke, sa Diana Ross til Billboard i 1994. Det sprakk to år etterpå.

Florence Ballard hadde fått store personlige problemer, og ble erstattet av Cindy Birdsong i 1967. Den siste sangen til Diana Ross and The Supremes var «Someday We’ll Be Together» i 1969. Den var også den siste singelen som gikk til topps på Billboards Hot 100 på hele 60-tallet. Den høres ut som en rørende slutt, med de to andre i trioen var ikke engang med på innspillingen.

I 1981 rippet musikalen «Dreamgirls» opp i historien om The Supremes, men av opplagte juridiske grunner kunne ikke dette sies eksplisitt i den offisielle markedsføringen. Beyoncé spilte hovedrollen i filmversjonen i 2006. Florence Ballard døde i 1985 og Mary Wilson ga i 1987 ut selvbiografien «Dreamgirl: My Life As A Supreme», som neppe kan ha vært hyggelig lesning for Ross om hun noen gang åpnet den..

Det var ikke gitt at suksessen til Diana Ross skulle fortsette som soloartist. Hennes første solosingel, den etter hvert svært så populære «Reach Out And Touch», var en flopp på hitlistene i 1970. Med oppfølgeren «Ain’t No Mountain High Enough» (først spilt inn med Marvin Gaye og Tammi Terrell) var hun tilbake på topp senere det samme året.

Jeg synes det hører med til denne historien at The Supremes, med den nye forsangeren Jean Terrell, ikke gjorde det så verst de heller. Sanger som «Up The Ladder To The Roof», «Stoned Love», «Bad Weather» og «Nathan Jones» var mer enn gode nok. Men mens The Supremes forsvant utover på 70-tallet fortsatte hitene å komme for Diana Ross. Jeg vil også slå et slag for duettplata «Diana and Marvin» (med Marvin Gaye) fra 1973. Hun spilte også hovedrollen som Billie Holiday i filmen «Lady Sings The Blues», og som Dorothy i «The Wiz», en Motown-versjon av «The Wizard Of Oz», med Michael Jackson som Fugleskremselet.

Den neste oppturen kom med albumet «Diana» i 1980, produsert av Nile Rodgers og Bernie Edwards fra Chic-organisasjonen. Her var fantastiske spor som «I’m Coming Out», «Upside Down» og «My Old Piano», som forblir favoritter på dansegulvene, og på hennes egne konserter. Sterke sanger som mange andre sikkert kunne fått hits med, men som med Diana Ross ble klassikere. Det samme gjelder «Chain Reaction», fra det Bee Gees-produserte albumet «Eaten Alive» fra 1985. I Norge ble denne til en viss grad overskygget av hun giftet seg med forretningsmannen Arne Næss Jr. det samme året.

Les også: Skrev bok om livet som fattig: – Lærte tidlig at det lønner seg å holde kjeft

Diana Ross har fortsatt å synge. Hennes seneste album er «Thank You» fra 2001. Her jobbet hun med flere av nåtidas store produsenter, som Jack Antonoff, som ellers samarbeider mest med Taylor Swift og Lana Del Rey. «Turn Up The Sunshine» fra albumet spilte hun inn i en ny versjon med Tame Impala for filmen «Minions: The Rise Of Gru». I 2022 ble hun tildelt den prestisjetunge «legende»-konserten den siste ettermiddagen av Glastonbury-festivalen, med en opptreden som satte fart i publikum i alle aldre. Og slik fortsetter hun, med en lang turne i USA den våren hun fyller 80.

***

Tilbake til en helt annen tid

Inger Ronander jobbet med Diana Ross under hennes første norgesbesøk i 1982. 42 år senere har hun sett henne igjen, på konsert i Texas.

Av Inger Ronander

The Supremes med Diana Ross som hovedvokalist var en strålende gruppe, som så mange artister på Berry Gordys Motown Records. I 1982 var hun soloartist og skulle for første gang ha konsert i Drammenshallen. Vi i EMI hadde i forkant hørt at hun var en Diva med stor D. Hun kom til Oslo, men et stort band, men divataktene tror jeg hun la igjen et eller annet sted på veien.

Vi hadde mange fine samtaler om det meste, men en ting hun lærte meg som jeg aldri har glemt, er hvordan man kjøpte klær. Hun var ganske tynn, syntes jeg, men hun kunne fortelle at nei da, det var hun ikke. Men hun kjøpte alltid for store klær som gjorde at hun så slankere ut enn hun var. Vi er flere som har tatt til oss det rådet.

Konserten i Drammenshallen var strålende. Det gikk ikke mange sekundene før hun gikk nedover midtgangen for å hilse på sitt publikum, som mottok henne med stående applaus.

Så skulle jeg få se henne igjen, 27. februar 2024 på Moody Theatre i Austin, Texas. Jeg var veldig spent på dette – fallhøyden var stor. Konsertsalen var ikke akkurat full av tenåringer, men mange godt voksne og stemningen var stor da lyset senket seg. Så kom hun: Divaen fra The Supremes. En fantastisk kreasjon i gult, med strass og fjær og selvsagt et slep sklir inn på scenen til øredøvende jubel og starter med «I`m Coming Out». Hun synger utrolig bra og ser ut som hun gjorde før. Fortsetter med «You Can´t Hurry Love» og «Upside Down». «Stop In The Name Of Love» fikk taket til å løfte seg. Hun gjorde mange av sine og Supremes’ største hits, som oppfordrer til allsang.

Halvveis i programmet presenterte hun Rhonda Ross Kendrick, datter av henne og Berry Gordy, som sang for oss mens Diana skiftet til en enda mer iøynefallende kjole med løst slep og slør. Og fortsatte sin hitparade. En fantastisk kveld med en stjerne som leverte varene som hun gjorde den gangen i 1982. Det er alltid fint å se de gamle heltene igjen. Men dette var ikke bare musikkopplevelsen for meg, men et tilbakeblikk på en helt annen tid. Aldeles nydelig.

Inger Ronander jobbet i plateselskapet EMI fra 1971 til 1986. Siden har hun hatt flere roller i musikk- og forlagsbransjen, vært informasjonssjef i Dansens Hus og var med på å starte Den kulturelle skolesekken i Oslo.

Les mer om musikk her