Stor sang og glede. Og tårer.

Smokey Robinson

«Smokey + Friends»

Motown/Universal

Å si at Smokey Robinson er lite kjent gjelder bare hans person. Sanger som «The Tracks Of My Tears», «My Girl» og «Going To A-Go-Go» hører vi ofte, om ikke på langt nær ofte nok. På det nye albumet «Smokey + Friends» synger Smokey Robinson sangene sine sammen med Elton John, Steven Tyler, Mary J. Blige og en lang rekke andre celebriteter. Uten at de noen gang blir bedre enn originalene, selvfølgelig. Smokey Robinson har jo laget så mange av pophistoriens aller fineste plater.

Først og fremst er Smokey Robinson en fantastisk sanger. Med en fremragende falsett. Jeg husker godt at det kom som en aldri så liten overraskelse å oppdage at Smokey Robinson var en mann. Enda lenger framme enn først og fremst er han en låtskriver som det knapt fantes maken til, enten han lagde romantiske klinelåter eller mer hektisk dansemoro. Rett og slett en komplett artist.

Smokey Robinson er uløselig knyttet til plateselskapet Motown. Hans gruppe The Miracles spilte inn sin første plate i 1958, med Berry Gordy som produsent. Inntektene var magre, så Robinson foreslo av Gordy skulle starte sitt eget plateselskap. The Miracles ble den første gruppa som fikk kontrakt med Gordys nye selskap, som ble «lyden av det unge Amerika», og kom til å forandre hele pophistorien. Smokey Robinson og The Miracles ble virkelig en av 60-tallets største navn i USA. Med 26 hits på Billboards Top 40, i tillegg til at Robinson også skrev låter som «My Guy» med Mary Wells (Motowns første hits i Storbritannia), «My Girl» og «Get Ready» for The Temptations, «The Hunter Gets Captured By The Game» med The Marvelettes og «I’l Be Doggone» og «Ain’t That Peculiar» for Marvin Gave. I tillegg til alle Motown-artistene som sang sangene hans ble de også spilt inn av The Beatles, The Rolling Stones, og jeg tror vi stopper resten av oppramsingen der av plasshensyn.

Robinson ble visepresident i Motown midt på 60-tallet. Han skulle forlate The Miracles i 1970 for å vie mer tid til forretningene, men så ble en nyutgivelse av «Tears Of A Clown» plutselig en av årets største hits, og derfor fortsatte de et par år til. En av hans første soloutspill var «Just My Soul Responding», et eksempel på Motowns sterke sosiale bevissthet i 1974. Den som kom litt i skyggen av Stevie Wonders samtidige «Living For The City», men er minst like fin - og ligger som en like tung skygge over tilstandene i USA år etter. Han forsvant litt fra hitlistene, men til å være en 60-tallshelt må det sies at Smokey Robinson gjorde et forbausende sterkt comeback på 80-tallet. Først, på tampen av 1979 med «Cruisin», en av hans aller fineste hits. Med «Being With You», en av hans aller største hits, «And I Don’t Love You» fra albumet «Essar». min personlige favoritt. Jeg ramser opp igjen nå, jeg vet det, men må også få nevne hans fantastiske duett med Rick James i sistnevntes «Ebony Eyes».

Noe av det mest fascinerende med Smokey Robinson er hans evne til fortsatt engasjere, også et tidspunkt da mange gamle helter for lengst er gått over til å være hyggelige minner. Hans seneste album med helt nye sanger, «Time Flies When You’re Having Fun», kom for fem år siden. Det ble karakterisert som en av høstens store overraskelser her i avisen. Selvfølgelig uten sanger som kunne overgå de aller beste gamle, men mer enn anstendige nok. Med den spesielle stemmen som alltid er like smektende og innsmigrende, og sofistikerte arrangementer som aldri forsøkte å selge Robinson som en ny sensasjon. En utsøkt høytidsstund for gamle venner. «I Want You Back» var bonusspor, en av verdens vanskeligste sanger å prøve seg på. Men Robinson kommer hederlig fra forsøket, og hvorfor ikke, når Jackson 5 på baksiden av originale framførte The Miracles’ «Who’s Lovin’ You»?

Kalte Bob Dylan virkelig Smokey Robinson for «Amerikas største nålevende poet»? Påstanden er blitt gjentatt en lang rekke ganger, men vi har vanskelig for å finne sitatet i en original form. Egentlig stammer det nok fra en entusiastisk pressesjef i Motown, som vitterlig hadde hørt at Dylan var glad i sangene til The Miracles. Han tok en sjanse, og levde i mange år siden i frykt for at Dylan skulle dementere. Utsagnet har uansett ikke oppstått i et vakuum. Har ikke Dylan sagt det, burde han kanskje gjort det. For tekstmessig er Robinson virkelig en rimets mester. Kan følelseslivet skildres gladere enn «I got sunshine on a cloudy day/When it’s cold outside I’ve got the month of may»? Eller tristere enn «My smile is my make up/I wear since the break up with you»? Det må i så fall være når han rimer tittelen «The Love I Saw In You Was Just A Mirage», først med «Sweetness was only heartache’s camouflage», så med «The way you wrecked my life was like sabotage».

I strømmemarkedet er de 50 låtene på samlealbumet «Gold» en god spilleliste for Miracles-årene. The «Solo Anthology» er god representasjon av årene etterpå. Det nye duettalbumet «Smokey + Friends» er først og fremst en påminnelse om hvor gode sangene til Smokey Robinson er. Så gode at ingen andre sangere kan legge til noe, og Smokey Robinson synger også fortsatt finere enn noen av dem. Intensjonene er viktigere enn resultatet. Men versjonene er jo morsomme å høre også, en gang eller to. Som konsept er et duettalbum ment å skaffe gamle artister et større publikum gjennom gode kjendisvenner. Det virket best for Ray Charles på «Genius Loves Company», men han døde mellom innspillingen og anerkjennelsen som kom gjennom en rekke Grammy-priser for plata. Smokey Robinson skal vi hylle kontinuerlig, mens han fortsatt er i live.

geir.rakvaag@dagsavisen.no