Sparker godt fra seg

---

4

FILM

«Kung Fu Panda 4» (4 av 6)

Regi: Mike Mitchell & Stephanie Stine

USA – 2024

---

Etter åtte år fortsetter «Kung Fu Panda»-trilogien med en fjerde film; med nye regissører, en nedstrippet rolleliste og nærmest halvert budsjett. Noe som i utgangspunktet ikke høres super-lovende ut. Lett å frykte at dette blir en stusselig sparebluss-produksjon i rett-på-hjemmekino-kvalitet, men «Kung Fu Panda 4» holder et jevnt høyt nivå, med solid animasjon og en tett historie.

Jeg lot meg faktisk underholde mer av denne enn de to siste kapitlene i serien; la gå at jeg knapt husker noe særlig av dem etter alle disse årene. Ungene som så disse filmene på kino nærmer seg nå voksenlivet og er sikkert mer opptatt av helt andre ting, men jeg antar at «Kung Fu Panda 4» først og fremst vil rekruttere yngre generasjoner til denne serien.

Mange av dem forbinder sikkert «Kung Fu Panda» mest med alle de animerte strømmeseriene som er sluppet de siste årene, fremfor alt de tre sesongene av Netflix-suksessen «Kung Fu Panda: Drageridderen» - der Jack Black gjentok jobben som stemmelegger for kamppandaen Po. I likhet med den er formatet i «Kung Fu Panda 4» litt nedskalert, men det er ikke nødvendigvis noe negativt.

Les også: Hammarskjöld: Vi kunne sannelig ha trengt Dag Hammarskjöld i dag (+)

Fint lite ser ut til å ha skjedd i Fredens dal siden sist, rent bortsett fra at De fantastiske fem-gjengen er bortreist på et «superkult kung fu-oppdrag», og avspises med et taust stop-motion-animert gjestespill i starten (og under slutteksten) som unngår kostbare stemmeleggere. Angelina Jolie står jo ikke opp av sengen for lommerusk.

Her hjemme er som vanlig filmen helt kompetent dubbet på norsk av blant andre Duc Mai-the, Hallvard Lydvo og Steinar Sagen. Heldigvis settes også originalversjonen opp på kino for oss som er gamle nok til å lese undertekster, med stemmeskuespill av Jack Black, allestedsnærværende Awkwafina, Viola Davis og Dustin Hoffman.

Læremesteren Shifu avslører at det er på tide med å kåre Pos arvtager som dragemester, mens Po selv vil bli opphøyd til åndelige leder i Fredens dal - som skal spre visdom, kloke ordtak og inspirere håp. Po er altfor forelsket i sin kjendisstatus som dragemester til å sette pris på denne forfremmelsen, og har altfor mye moro med å sparke rumpe til å innfinne seg med en fremtid i opphøyd ro.

Men sånn er reglene Shifu har allerede bestemt at dette er neste steg i hans åndelige utvikling, og har startet utvelgelsen av passende kandidater - men Po har problemer med å finne en verdig finalist. Samtidig kommer nyheten om at den fryktede snøleopard-superskurken Tai Lung på en eller annen måte har gjenoppstått, etter å ha blitt utvist til åndeverdenen i første film. Egentlig bare et lureri iscenesatt av en formskiftende trollkvinne kjent som Kameleonen, som kan forandre seg til hvem hun vil.

Les også: «Døde menn går på ski»: Småmorsom, men smører seg bort (+)

Den eneste som er i stand til å identifisere denne mektige trusselen er rødreven Zhen, en sarkastisk, kynisk, rampete tyveradd som akkurat har blitt dømt til to års fengsel etter å ha prøvd å rappe Pos Visdomsstav. De danner en ubekvem allianse som gir Po sjansen til å dra ut på et siste eventyr for å hamle opp med Kameleonen, fremfor å håndtere den gørrkjedelige oppgaven med å finne en verdig arvtager.

Zhen sender dem i retning mot den hektiske metropolen Juniperbyen, der hun er etterlyst både av oksepolitiet og den kriminelle underverdenen. Spørs nok om Zhen ikke er en upålitelig guide med sin egen agenda. I mellomtiden pønsker Kameleonen på en diabolsk plan om å mane opp Pos gamle erkefiender fra underverdenen og stjele kung fu-ferdighetene deres.

For oss som har tippet over sjuårsalderen er det ikke kjempevanskelig å gjette seg til utfallet her, og man får en følelse av flere sentrale elementer fra filmserien blir resirkulert igjen - men veien dit er fortsatt livlig og tilstrekkelig underholdende. Som vanlig er det lirket inn noen overtydelige moralleksjoner for smårollingene, som denne gangen sirkler rundt verdien av tillitt, selvutvikling og å ikke være redd for forandringer.

DreamWorks har heldigvis krydret dette eventyret med noen elementer som er småmorsomme også for oss voksne, inklusive en gjeng sosiopatisk-nusselige harepuser med entusiasme for stump vold og et barslagsmål i en luguber pub som vipper ustødig på toppen av en klippe. Musikksporet sikter dessuten inn foreldrene, med en instrumental-versjon av Ozzy Osbourne-klassikeren «Crazy Train» og Britney Spears’ «Baby One More Time» tolket av Tenacious D.

Les også: «American Fiction»: En satirisk fulltreffer (+)

Til tross for det nedskalerte budsjettet er dataanimasjonen fortsatt av høy klasse, med smidige kampscener (angivelig koreografert av stunt-teamet bak Marvel-filmene) som understreker at teknologien har utviklet seg betraktelig siden serien startet for (au!) seksten år siden.

Det er dessuten interessant at den opprinnelige planen for «Kung Fu Panda 4» var å kombinere dataanimasjon med livs levende skuespillere og virkelige bakgrunner, i en stil inspirert av «Hvem lurte Roger Rabbit?» og «Space Jam» - noe som høres ut som en såpass skrullete ide at det kunne ha vært gøy å se resultatet. Isteden har «Kung Fu Panda 4» blitt en helt tradisjonell oppfølger som er omtrent på nivå med de tre første kapitlene i serien. Helt greit for min del. Spark i vei!

Les også: Rørende og sterk «Ibelin» (+)