Den militante fredsforkjemperen

---

4

FILM

«Hammarskjöld»

Regi: Per Fly

Sv./Da./No. – 2023

---

Denne skandinaviske prestisjeproduksjonen sikter inn et internasjonalt marked, med et historisk drama om den svenske FN-generalsekretæren Dag Hammarskjöld (Mikael Persbrandt). Siden ingen svensker hadde det nødvendige kompetansenivået for å regissere dette storprosjektet (kan vi kanskje anta) er Per Fly rekruttert fra Danmark – en TV-veteran som også sto bak den svenske biografi-filmen «Monica Z» (2013). Fremfor å horve over et helt livsløp sikter «Hammarskjöld» inn hans siste måneder i 1961, under en ekstremt turbulent tid der Hammarskjöld presses fra alle tenkelige kanter (ikke helt ulik fjorårets Golda Meir-film «Golda»). På dette tidspunktet er Dag Hammarskjöld inne i sin andre periode som FNs generalsekretær, en stilling han overtok etter Trygve Lie – som beskrev dette som «verdens vanskeligste jobb».

Etter å blant annet ha forhandlet frigivingen av amerikanske soldater fanget i Kina og løst Suez-krisen i Egypt, retter Dag Hammarskjöld all sin fokus på avkoloniseringen av Afrika. Denne kontroversielle agendaen gir ham mektige fiender på alle fronter, som slett ikke er villige til å gi slipp på de enorme verdiene som ligger i å plyndre den tredje verden for naturressurser. Stormaktene spiller selvfølgelig sitt eget maktspill; på den ene siden rasler den russiske bjørnen Nikita Khrusjtsjov (Vasiliy Mishchenko) med sablene for å få Hammarskjöld avsatt, mens president John F. Kennedy (Caspar Phillipson) sverger sin midlertidige støtte til avkoloniseringen så lenge USAs interesser ivaretas. Situasjonen eskalerer under den kompliserte opptakten til Kongokrisen, mens rebell-lederen Moïse Tshombe (Hakeem Kae-Kazim) erklærer provinsen Katanga som en selvstendig stat, og snikmyrder statsministeren Patrice Lumumba (Jordan Duvigneau).

Et ekstra stort nederlag for Dag Hammarskjöld, som sverget på å gjøre alt i sin makt for å beskytte Lumumba. I kulissene styrer belgiske forretningsinteresser som er fast bestemt på å beholde kontrollen over områdets lukrative gruvedrift, med hjelp av en leiesoldat-hær og en gåtefull CIA-agent (Richard Brake) som ser ut til å ha tette bånd til Det hvite hus. En stadig mer isolert, presset og tynget Hammarskjöld går til stadig mer drastiske virkemidler for å presse gjennom en løsning i Belgiske Kongo, om han så må ty til et statskupp iscenesatt av FNs såkalte fredsstyrker. Det er forhåpentligvis ingen stor spoiler at Dag Hammarskjöld omkom i en flyulykke under mistenkelige omstendigheter i september 1961, en tragedie som i årenes løp har vært kilden til en rekke motstridende teorier. Noen mer konspiratoriske enn andre.

Denne filmen tar et klart standpunkt om hva som skjedde, og understreker at det definitivt ikke bare var en ulykke. Åpningsteksten understreker samtidig at dette er dramatisert skildring av hendelsene, der enkelte rollefigurer, hendelser og replikker er oppdiktet. Så det gir jo litt alburom og slingringsmonn. Hammarskjöld ble tildelt Nobels fredspris tre måneder etter sin død, og ifølge en filmavis vi ser helt i starten av «Hammarskjöld» var han ansett som «en superstjerne innen internasjonal diplomatikk». Sønn av den konservative statsministeren Hjalmar Hammarskjöld, som vokste opp i Kalmar slott og er lommekjent i maktens mørke korridorer. Nærmest alet opp til storhet, på den tiden politiske makt og privilegert oppvekst eksisterte i tett symbiose. Han er samtidig ensom, overarbeidet og deprimert. Tynget av et enormt ansvar og drevet av følelsen av å aldri gjøre nok.

Vi får inntrykk av at Hammarskjöld anser makt som en byrde å bære, ikke et privilegium å utnytte. En pertentlig herremann som lever alene i en staselig ungkarsleilighet i New York sammen med sin kjæleape Mr. Greenback og butleren Rolf. Det eneste utløpet Hammarskjöld har for sitt følelsesliv er dagboken han skriver på skrivemaskinen sin hver dag etter arbeidet, som er full av dypt personlige betraktninger, selvutleverende poesi og melankolske haiku-dikt (flere år etter hans død publisert i bokform som «Veimerker»). Filmen antyder at Dag Hammarskjöld befinner seg så langt inne i skapet at han ikke engang vedkjenner sin homofile legning. Politiske motstandere prøver fra tid til annen å sende unge menn for å forføre Hammarskjöld i honningfeller, men han er alt for dreven til å falle for sånt seksuelt taskenspill. Dypt begravede lengsler vekkes imidlertid til live etter at han etter tretti år blir gjenforent med Peter Levin (Thure Lindhardt), en gammel fjellklatrerkompis fra studietiden som etter alt å dømme var noe mer enn en platonisk venn. Hammarskjöld trakk seg unna så fort Levin viste sin romantiske interesse, men følelsene er tilsynelatende gjensidige.

Synd Peter Levin er en totalt oppdiktet person som bare er lirket inn i historien for å utforske spekulasjonene rundt hovedpersonens enigmatiske privatliv, men det unnskylder kanskje at danske Thure Lindhardt er utstyrt med en av de verste svenske aksentene siden kokken i «Muppet Show». De storpolitiske intrigene som ledet opp til Dag Hammarskjölds død er langt mer interessante enn de fiktive spekulasjonene rundt hans romantiske følelsesliv, mer er samtidig såpass komplekse at de er vriene å utforske på en oversiktligmåte i rammene av en spillefilm på under to timer. Dette er dessuten en skikkelig krevende hovedrolle for karismatiske Mikael Persbrandt, som må tone ned sin naturlige intensitet og eksplosive temperament for å portrettere en gåtefull mann som var notorisk lukket, tilbakeholden og skrekkelig vrien å få et håndfast grep på.

Persbrandt har få utseendemessige likhetstrekk med virkelighetens Hammarskjöld, men gjør en så sterk prestasjon som noen kunne ha gjort (han har tidligere portrettert Dag Hammarskjöld i den sørafrikanske Netflix-filmen «The Siege of Jadotville» fra 2016), men det er vanskelig å påstå at filmen kommer dypt under huden på hovedpersonen. Som en ærbødig biografifilm i stort prestisjeformat gjør «Hammarskjöld» omtrent det vi kan forvente, og understreker tragedien i et livsløp som ble avkuttet så altfor tidlig. Dag Hammarskjöld var bare 56 år gammel da han forlot oss, og hadde så vidt begynt arbeidet med å gjøre verden til et litt fredeligere sted.

Les også: Intervju med Mikael Persbrandt: – Det FN som var, døde med Hammarskjöld

Les mer om film her