«Døde menn går på ski»: Småmorsom, men smører seg bort

---

3

FILM

«Døde menn går på ski»

Regi: Ruben Anda og Daniel Anda

Norge, 2024

---

Man kommer langt med en god idé og enormt pågangsmot. Tvillingbrødrene Ruben og Daniel Anda var 16 år gamle da de fikk en lys filmidé. Nå er de 23 år, og er i mål med en kinofilm som burde være skreddersydd for påsken med skrekkeffekter basert på Knut Nærums smått herostratiske pastisjroman «Døde menn går på ski». Det er mulig å forveksle rødswix med blod når entusiasmen renner over hos noen av Norges fremste skuespillere, blant dem Per Christian Ellefsen, Mads Sjøgård Pettersen, Ingar Helge Gimle, Anne Krigsvoll og Stig Henrik Hoff.

Legg også til mer ubeskrevne blad for kinomassene som Trim Balaj, Helene Eidsvåg, Eivind Sander og Nikis Theophilakis. Sistnevnte i rollen som den grimme og nedrige milliardærarvingen Sverre Hartkorn Jr., som blir katalysator for handlingens blodspor som knapt rekker å størkne mellom klisjédrapene på en øde turisthytte i den norske fjellheimen.

Historien bak filmen er unik i norsk sammenheng, om to daværende YouTube-entusiaster med sans for reklamefilm som ikke var redd for det helt store formatet da de kontaktet Knut Nærum og fortalte han om planene rundt en filmatisering av deres daværende favorittbok. Han ga mot normale bransjeodds grønt lys, eller gult lys burde man kanskje si i denne sammenhengen. Veien fram til ferdig «påskekrim» ble langt fra problemfri. Bare uker etter at tvillingene leste boken var finansieringen i gang, mens innspillingen foregikk året etter med en stab bestående av fire «ukyndige» 16-17-åringer.

Det vil si, denne første innspillingen endte i en råfilm som angivelig kan karakteriseres med ett ord: katastrofe. Anda-brødrene sto ovenfor to valg. Enten skrote hele prosjektet, eller filme halvparten av scenene på nytt. Lang historie kort valgte de det siste, da med et profesjonelt lag med fagfolk. Men da den innspillingen var ferdig viste det seg at de opprinnelige filmsekvensene, med andre skuespillere, ikke holdt samme kvalitet eller hang sammen med de nye.

Ergo ble det en tredje innspilling, da under pandemi-nedstenging og med et fint lag norske skuespillere. Sju år etter starten foreligger det endelig ferdig film, og det er kanskje unødvendig å si at den er (nesten) uberørt av støttende midler fra Norsk filminstitutt. Det er heller ikke feil å påstå at også denne ferdige versjonen av «Døde menn går på ski» preges av hjemmesnekret naivisme og ambisiøs sjangerlek, med noen artige spor av et profesjonelt redningsmannskap.

Den styrtrike Sverre Hartkorn Jr. har nettopp begravd senior når han inviterer gamle skolevenner på påskeferie til en hytte som høyst trolig er hjemsøkt. Og vennene er en brokete gjeng, blant dem en snuskete barne-TV-onkel med buktalerdukke, en slepphendt kebab-kokk, en sladderjournalist og andre som det ikke er vanskelig å legge press på for å få med på en tur absolutt ingen ønsker. Bortsett fra Hartkorn Jr. selv, og muligens den merkelige psykiateren som dukker opp med løsninger på det meste, spilt av en intens Per Christian Ellefsen.

Hele historien om hva som skjedde på hytta, helt fra det første avkappede hodet blir funnet blodig i snøen, fortelles av Kjell Nilsen (Trim Balaj). Han er en misforstått krimforfatter og gammel bekjent som Hartkorn Jr. ønsker skal skrive biografien om han. Og hele hytteturen, den har han lagt opp som et spill som skal løses av gjestene. «Et spill, hvor en av dere vil myrde meg», som Hardykorn sier. Ikke helt ulikt filmen «Glass Onion: A Knives Out Mystery».

Nå var Knut Nærums roman ute lenge før Daniel Craig-filmen, og forfatteren selv er med som skuespiller, en «good cop» i politiets avhør av Kjell mens Kim Sørensen (naturlig nok) er «bad cop». Det er ikke den store «spoileren» at her knertes den ene etter den andre i stadig mer oppfinnsomme feller, og når vi kommer så langt som til langfredag og stormen uler rundt den avsidesliggende hytta, gjør kampen mot tiden og den ukjente morderen blant dem turen til et gin og tonic-marinert mareritt.

Sjangerleken mellom lukkede rom-mysterier ala Agatha Christie-krim, intrigethriller og splatter-horror, er sjenerøs, og deler av rollegalleriet typete nok. Legg til isende snøstormer, peisblåservold, drapskyllinger, ilter motorsagbruk og mer tradisjonelle våpen, og blodspruten står deretter. Det er tidvis høy Tommy Wirkola-faktor over det hele, men Anda-brødrenes svennestykke knaker voldsomt i sammenføyningene når det gjelder rytme og ujevnt skuespill. Her er det is i rubben, som Odd-Bjørn Hjelmeset en gang i tiden sa.

En ting er at hytta de befinner seg på, som utenfra ser ut som en av de mindre selvbetjente DNT-hyttene, åpner seg som det reneste milliardærpalasset straks man kommer på innsiden. En annen ting er at historien er loslitt og full av hull, og hvor man formelig ser berøringsangsten som preger mange film- og TV-produksjoner som ble til under pandemien. Men det skal nevnes at spesielt utendørsscenene er gnistrende i snøen, og noen oppfinnsomme skruballer har sjarmen som gjør det hele småmorsomt.

Mest av alt savner vi en filmatisk forståelse av den satiriske skråsikkerheten og steinansikthumoren til Knut Nærum, som i sin tid gjorde denne krimparodien til en mellomting av «Fjols til fjells» og André Bjerkes hardkokte krimbøker skrevet under pseudonymet Bernhard Borge. Blant dem «Døde menn går i land», som Nærum senere parodierte i «De dødes båt», også den med Kjell Nilsen i hovedrollen.

Men småmorsomt er ikke nok når en film skal opp på hele 140 kinoer til påske, uten at den når inspirasjonskildene lenger enn til knehasene. Det er lett å ha sympati med prosjektet og Anda-brødrenes utholdenhet. Og det er slett ikke utenkelig at «Døde menn går på ski» blir en liten kulthit blant spesielt interesserte, særlig når den treffer strømmesegmentet. Men som bred kinofilm finner den dessverre aldri helt feste.