Rørende og sterk «Ibelin»

---

5

FILM

«Ibelin»

Regi: Benjamin Ree

Norge, 2024

---

«Ibelin» er en filmskatt på så mange vis. På originalt vis forteller den norske dokumentaren en historie som beveger på flere plan, om Mats Steen som hadde Duchennes muskeldystrofi, en sykdom som forårsaker muskelsvinn hos gutter. Som barn var Mats ustø og fysisk utsatt, som eldre ble han helt avhengig av rullestol mens musklene ble svakere og svakere. Etter hvert brukte han all sin våkne tid på gaming foran skjermen. Spillet var World of Warcraft, og hans kontakt med omverdenen ble stadig mer redusert. Det var i hvert fall det foreldrene trodde.

Da Mats døde av sykdommen 25 år gammel, hadde han gitt foreldrene Robert og Trude passordet til påloggingen. De syntes de måtte legge igjen en beskjed om Mats på hans profil i spillet, hvor han hadde operert som karakteren Lord Ibelin Redmoore. De skrev et innlegg om at han ikke var blant dem lenger og ikke kom til å logge på igjen. Det som så skjer, åpnet en verden for foreldrene som de ikke ante at eksisterte. Inn strømmet det med meldinger, kondolanser, beskjeder og ønsker fra det som viste seg å være Mats venner, mange av dem nære, som var dypt berørt over tapet av en venn de aldri hadde møtt i levende livet. Hva han likevel betydde for dem, er ikke bare en sterk historie på det menneskelige plan, men også en fortelling som avmystifiserer deler av de lukkede spillmiljøene og hva den sosiale sammenkomsten i den virtuelle verden kan bety for den som ikke finner seg til rette i det samfunnet vi liker å kalle virkeligheten.

Den sosiale tilhørigheten familien ikke ante at Mats hadde, fantes i en verden de ikke hadde hatt tilgang til. Alt det i oppveksten og livet som de aller fleste tar for gitt, og som foreldrene syntes var vondt at sønnen ikke skulle få oppleve, hadde Mats levd ut i fullt monn som Ibelin. I de såkalte Eastern Kingdoms på planeten Azeroth i World of Warcraft-spillet var han stor, sterk, populær, handlekraftig, empatisk og øm. En klok, undrende og sosial skikkelse som utfoldet seg, hadde imponerende fysikk og til og med hadde fått oppleve forelskelse og sitt første kyss. Her hadde han funnet vennskap og tilhørighet, og sporene lå igjen både gjennom Mats’ handlinger i spillet og det han skrev på bloggen.

Mats sin egen blogg og vitnesbyrd fra foreldrene og noen av de mange vennene til Mats – som aldri hadde møtt han som seg selv – danner utgangspunktet for Benjamin Rees dokumentarfilm «Ibelin». Mats Steen døde i 2014. Historien hans ble først fortalt av faren, politikeren Robert Steen, i en NRK-artikkel i 2019. Den ble NRKs mest leste sak, og er et utgangspunkt for filmen. Men der artikkelen og historien i seg selv kommer til kort, i det parallelle universet hvor Mats Steen var «Ibelin», gjenskaper Ree en verden hvor Mats egen fortelling tar form. Med WoW-spillets visuelle uttrykk som basis og figuren «Ibelin», utgjør Mats egen historie i den virtuelle verdenen noen av filmens mest sentrale og gripende scener. Animasjonen som benyttes er tro mot gaming-verdenens eget uttrykk, med enkle, fargerike og slående animerte virkemidler, og i måten det gjøres på får Ree fram de store kontrastene i Mats Steens liv. I spillet er han fri og fysisk overlegen de aller fleste. I det virkelige livet er han avhengig av andre mennesker, og til slutt er de spesialtilpassede virkemidlene hans eneste måte å kommunisere på.

Intervjuene med foreldrene Robert og Trude, og scenene med vennene hans bak «avatarenes» masker, er rørende åpenhjertige i måten de formidler den samme varmen som Mats selv åpenbart utstrålte i spillets verden, hvor han var en omtenksom lederskikkelse og en som brydde seg om og hjalp andre. Den rike tilgangen til arkivmateriale som Ree har fått tilgang til, gir oss et helt liv, enn så kort det skulle bli, gjennom amatørvideoer, bilder og intervjuer. Også fra begravelsen og andre hendelser som er viktige for fortellingen.

Gjennom animasjonen først og fremst, men også i filmen som helhet, ligger dessuten et viktig budskap som bidrar til å avmystifisere et miljø folk utenfor gaming-kulturen ikke kjenner. Det er ikke dermed sagt at dataspill ikke har mørke, avhengighetssakapene og asosiale sider, men «Ibelin» viser også rikdommen, det potensielt unike samholdet og de positive sidene ved gaming-kulturen. Ree gir filmen en dramaturgi som innimellom er litt vel kalkulert i måten virkemidlene trykker på akkurat de riktige knappene, men samtidig er det vanskelig å tenke seg at denne historien kunne blitt fortalt på en bedre og mer inkluderende og respektfull måte. Slik blir «Ibelin» en film som vil berøre alle som ser den på et dypt menneskelig plan.

Les også: Helgens nye låter: Kranglete Veps og stjernetreff for Skaar