«American Fiction»: En satirisk fulltreffer

---

5

FILM

«American Fiction»

Regi: Cord Jefferson

USA, 2023

---

Strømmetjenesten Amazon Prime Video har plutselig blitt stedet der man kan se prominente kinofilmer, som av forholdsvis uforklarlige årsaker ikke settes opp på kino her hjemme. Michael Manns storproduksjon «Ferrari» hadde akkurat premiere der, og nå slippes prisvinneren «American Fiction» - som har sanket fem Oscar-nominasjoner i blant annet kategoriene Beste film, manus og mannlige hovedrolleinnehaver.

Jeffrey Wright har vært en av de mest pålitelige karakterskuespillerne i bransjen gjennom drøyt tretti år, som dessuten har bred erfaring fra teaterscenen. «American Fiction» tilbyr Wright en saftig hovedrolle verdig hans betydelige talenter, og sikret fyrens aller første Oscar-nominasjon. Jeg tipper at «American Fiction» ikke settes opp på kino i Norge til dels fordi temaet har et temmelig smalt nedslagsfelt, og delvis fordi filmer med en afroamerikansk innfallsvinkel (uten superhelter) ofte blir møtt med lunken interesse her hjemme - noe som har rammet alt fra severdige «If Beale Street Could Talk» til «Judas and the Black Messiah».

At «American Fiction» ikke ble funnet verdig en kinopremiere selv med fem Oscar-nominasjoner under beltet er en perfekt meta-kommentar om akkurat det filmen ønsker å ta opp: en frisk blanding av karakterdrevet familiedrama og syrlig satire, basert på Percival Everetts eksperimentelle roman «Erasure» fra 2001. Historien er oppdatert med referanser til Z-generasjonens militante politisk korrekthet og en rask spydighet om Knausgårds masturbatoriske navlestudier, men er fortsatt fast forankret i en tidsalder der skildringer av den afroamerikanske hverdagen ofte begrenset seg til historier om slaveri, dopsalg, gjenger, halliker og politivold.

Universitetsprofessoren Thelonious «Monk» Ellison (Jeffrey Wright) permitteres fra dagsjobben som litteraturlærer etter å ha plassert Flannery Connors «The Artificial Nigger» på pensumlisten, noe som får en av studentene til å føle seg dypt og personlig forulempet (ja, hun er selvfølgelig kritthvit). Monk har publisert flere kritikerroste romaner ingen har lest, og passer ikke inn definisjonen av «svart litteratur» fordi forfatteren ikke er «svart nok». Ingen forlag vil engang røre hans siste roman, mens Monk med betydelig avsmak er vitne til at den klisjéfulle gettoskildringen «We Lives in Da Ghetto» blir en populær bestselger. Den deprimerte akademikeren drar tilbake til barndomshjemmet i Boston akkurat i tide til å oppleve at hans fraskilte lillesøster Lisa (Tracee Ellis Ross) uten forvarsel dør av et hjerteattakk, og etterlater ham med ansvaret for en mor (Leslie Uggams) som er i de tidlige stadiene av Alzheimer.

Broren Clifford (Oscar-nominerte Sterling K. Brown) har en velbetalt jobb som plastisk kirurg, men mistet det meste etter at kona tok ham på fersken i sengen med en mann - og er nå veldig ute av skapet. Så det er opp til Monk å skrape sammen penger til å sende moren på et pleiehjem, og forhindre at banken tar familiens sommerhus. Monk snubler over løsningen under en brisen kveld foran MacBook-en, mens han i et utslag av opparbeidet frustrasjon skriver en sarkastisk parodi på den typen kyniske ghetto-romaner som blir store kassasuksesser. Et foraktfullt oppkok av dvaske klisjeer om enøyde gangstere i hooden, komplett med fraværende fedre, crack og politivold. Monk sender boken til forleggeren sin som en bitter langfinger til hele forlagsbransjen, under det lettere rasistiske aliaset Stagg R. Leigh – og hevder at dette er debutromanen til en gatesmart tøffing som er på flukt fra myndighetene.

Denne spydige rampestreken blir naturligvis møtt med stor interesse blant forlagssjefer som slett ikke ser ironien, snakker varmt om «representasjon» uten å ha tatt seg bryet med å lese boken og lukter en stor hitt. Monk får et forskudd på 750.000 dollar, og selger filmrettighetene for fire millioner før romanen engang er publisert. I et forsøk på å sabotere hele utgivelsen insisterer Monk på å forandre tittelen til «Fuck», noe som bare gjør boken til en enda større sensasjon. Rundt samme tid blir Monk rekruttert som jurymedlem til å plukke vinneren i en litterær prisutdeling sammen med blant andre «We Lives in Da Ghetto»-forfatteren Sintara Golden (Issa Rae), og de får i siste liten en ny finalist i fanget: «Fuck».

Man kunne ha laget en ellevill satire ut av dette utgangspunktet, med regidebutant/manusforfatter Cord Jefferson holder tonen nedpå og strekker seg ikke særlig langt hinsides det som føles helt plausibelt. Han skreller bort de forskjellige metalagene som en løk, mens «American Fiction» blir akkurat den typen sjelden film hovedpersonen etterlyser; et portrett av en kompleks, afroamerikansk familie som representerer noe mer enn resirkulering av endimensjonale klisjeer. Det er i seg selv mye moro at filmen har blitt hyllet av de samme hvite, liberale amerikanerne som blir så treffsikkert dritet ut her, så Oscar-nominasjonene har et snev av stive smil med svett overleppe og «ha ha, vi er med på spøken!» over seg.

«American Fiction» kunne kanskje ha trengt litt mer av den kreative galskapen fra Boots Riley-satiren «Sorry to Bother You» (2018) eller raseriet fra Spike Lees «Bamboozled» (2000), men Jefferson favner bredere, har et mildere sinnelag og sikter inn noe litt mer allmenngyldig. Uansett hvor severdige skuespillerne er over hele linja kan jeg ikke påstå at familiedramaet er fullt så interessant som de satiriske elementene, selv om vi trenger det ene for å belyse det andre. Et romantisk sidespor med naboen Coraline (Erika Alexander) er tilsvarende underutviklet, men til tross for å være basert på en over tjue år gammel bok føles «American Fiction» like fullt dagsaktuell. En sympatisk samtalestarter med en sløy sans for smart humor og sterke skuespillerprestasjoner, som kan oppleves på Amazon Prime Video nå.