Kultur

En kald og dyster fornøyelse

«True Detective» er tilbake på sitt skumleste og mest intense, med denne bekmørke historien om to tøffe Alaska-detektiver som prøver å finne svar ute i isødet.

Dagsavisen anmelder

---

5

TV-drama

«True Detective: Night Country»

Premiere på HBO Max mandag 15. januar

---

De to detektivene Danvers (Jodie Foster) og Navarro (Kali Reis) er erfarne lovens håndhevere etter mange år på jobb i det isolerte gruvesamfunnet Ennis langt ute i Alaskas ødemark. Begge har sett mye og gjort mye, opplevd nok i uniform og på privaten til at de har bagasje, livserfaring som får ekstra vekt i mørketida som akkurat har startet når alle åtte mann på en forskningsstasjon i området forsvinner sporløst.

Politimester Liz Danvers (Jodie Foster) er ikke den mest sympatiske typen, og har mer enn nok å håndtere når hun insisterer på å etterforske en forsvinningssak i vintermørket i Alaska. Hun er lett å mislike, men lett å forstå også.

Dette er en så dramatisk og stor sak at føderale myndigheter melder seg, men politimester Liz Danvers insisterer på at saken ligger under hennes lille sheriffkontors ansvar. Det hun ikke liker er at eks-kollega, nå delstatspoliti-betjent Navarro, ser en sammenheng mellom forsvinningen og et uløst, bestialsk drap på en lokal ung kvinne av urfolk-opphav fra tidligere. Det har med funn på forskningsområdet å gjøre, blant annet.

Den uredde detektiv Navarro (Kali Reis) ser en sammenheng mellom forskjellige hendelser i Ennis, som de hvite amerikanske kollegaene hennes ikke er opptatt av eller ikke bryr seg om å ta fatt i. Det skaper enda dårligere stemning på politikammeret i Alaska-byen.

De kommer sammen likevel etter hvert, og selv om de har mye rutine – begge har avfyrt våpnene sine før, som det heter i politiserier – er det ikke til å komme fra at de blir satt ut, forvirra og mer enn bare litt urolige av det de kommer ut for i det kalde, mørke isødet som omgir dem.

Forsvinningssaken er ikke noe politimester Danvers egentlig trenger, men hun er sta og tverr nok til å tviholde på formalitetene for prinsippets skyld. I tillegg gjør hun gjerne livet litt surere for sjefen sin, som i sin tid omplasserte henne til denne jobben i Ennis – en forsoffen, røff og ugjestmild gruveby befolket av menn og kvinner som har stukket av fra noe. Her bor også det lokale urfolket som til stadighet må kjempe for seg og sitt.

Jodie Foster spiller etterforskeren i Alaska, som forsøker å finne ut hva som skjedde med åtte forskere som har forsvunnet fra en arktisk base.

Det er tre dager til jul, men det er så som så med stemningen hjemme hos politisjef Danvers, som er en dårlig omsorgsperson for en tenåringsjente fra området som hun har tatt ansvaret for. Stedatteren akter å gjøre som hun vil, og er en krevende nær relasjon som får Danvers til å kjefte, drikke whisky og ty til elskeren framfor å prøve å forstå og snakke om det. Seriens hovedperson er ikke en veldig tiltalende type, spilt av en skarp og direkte Jodie Foster. Samtidig er detektiv Danvers uredd og rettskaffen av seg oså også, og siden hun har det med å oppsøke farlige situasjoner sender det tankene lett til Clarlice Starling, den dyktige FBI-agenten som Jodie Foster spilte i «Nattsvermeren».

Politisjef Danvers kontor består av både ambisiøse og livstrøtte ansatte, som betjentene Peter og Hank Prior (Finn Bennet og John Hawkes) - henholdsvis sønn og far som i likhet med mange andre i Ennis sliter litt med

«True Detective» er ikke like urovekkende skummel som nevnte film, men handlingen byr på nok av iskalde grøss til å kunne holde en på vakt. Denne historien frambringer noe av den samme uhyggen som sesong 1 av serien hadde, og som sørget for at Nic Pizzolatto fikk lage denne antologien. Denne fjerde detektivhistorien er den første han har overlatt til en annen, mexicanske Issa Lopez. Hun har skrevet manus og regissert, og gjør en klassisk krimhistorie som «Night Country» unik nok til å bli en av vinterens beste nye serier. Dramaet byr på troverdige mennesketyper, og settingen er overbevisende nok til at dette er en god psykologisk krim-thriller.

Hva som faktisk har skjedd i det mørke isødet forblir en gåte til slutten. På det tidspunktet har etterforskerne opplevd masse dramatikk og nok av uforklarlige hendelser til at de har tvilt på seg selv mer enn en gang, for i likhet med den aller første historien i denne detektivserien vet den å spekulere i det metafysiske og overnaturlige.I Ennis finner etterforskerne et merkelig spiralaktig symbol som det lokale urfolket har stor respekt for, og det er uklart om det ugjestmilde klimaet som gjør at folk hallusinerer eller om det faktisk går igjen en død eller to her som ønsker å kommunisere og/eller skremme vettet av dem.

Politisjef Danvers sin stedatter Leah (Isabella LaBlanc) gjør opprør hjemme og i lokalsamfunnet der det lokale urfolket krever sin rett i møtet med lokale, hvite myndigheter og et grådig gruveselskap.

Spørsmålet er om det er onde ånder og naturguder som driver mennesker eller vår egen svake natur som er årsaken til de grusomme handlingene. Den åpenbare forskjellen på de to seriene er at i Louisiana var det den tropiske heten som slet på folk. I Ennis er det mektige mørket som tynger og polarkulda som gjør folk ekstra tynnhudet.

Det hjelper ikke at det går isbjørn i storgata her heller, hvis ikke den også er en hallusinasjon, eller et symbol på hvor nådeløse plasser som Ennis er. Dette er uansett ikke stedet å snuble i cheroxen på vei hjem fra byen, og bli liggende for lenge i en snøfonn. Ute er det bare mørkt, og verken gatelys, frontlykter eller de glorete julelysene folk har pyntet husene sine med hjelper stort. At belysningen innendørs er gule,dempet og duse, gjør også sitt til at man nesten kan føle savnet av ekte, varmende sol i ansiktet. Her brukes vinterens mørke så gjennomført at serien burde komme med en egen trigger warning for de lett vinterdeprimerte.

For å få maks ut av dette mørket bør man nok se serien tidlig i januar, når juletreet er tatt ned, det er kaldt og grått og guffent overalt, og fire måneder til sola varmer skikkelig igjen.