En bevegende og tragisk historie om utenforskap

---

ROMAN

Merethe Lindstrøm

«Når vi synger»

Oktober

---

Det er sjelden muntert i Merethe Lindstrøms litterære rom, heller ikke denne gangen. Humoren og livsgleden har ofte trange kår, til gjengjeld kan det glimte til, tidvis sprake av livskraft hos denne forfatteren. Som når hun i høstens roman har valgt seg den barnlige stemmen til jenta Agnes som formidler av historien. En usentimental, skarp iakttaker av familieliv og omgivelser, og med sin egen sorg og smerte å håndtere. Da kan det bli nødvendig med kreative utveier for å takle presset. Som når Agnes gjennom hele romanen henvender seg til et du, som er det døde barnet.

«Ingen av oss er triste fordi spedbarnet forsvinner», sier denne stemmen i åpningen av romanen. En ikke helt troverdig uttalelse. Som kanskje speiler de voksnes hjelpeløshet. Og faren som sent på kvelden «forteller oss hvor det blir av spedbarnet. «Alt har sin plass, mark er også naturlig, de gjør bare det de skal, sier far, og det de gjør er viktig, og så forteller han oss om det viktige mark gjør.» Med slike setninger viser Merethe Lindstrøm at hun på ingen måte er humørløs.

«Når vi synger» er Merethe Lindstrøms ellevte roman. Det handler om plutselig spedbarnsdød, om sorg, fortielse og strategier for overlevelse. I 2016 fikk hun Nordisk råds litteraturpris for «Dager i stillhetens historie». Hun har gjennom årene vekslet mellom romanen og novellen som uttrykksform. Senest i fjor kom den kritikerroste novellesamlingen «Vinterhest».

Høstens roman er en bevegende, tragisk historie, med elementer som er gjenkjennelige fra tidligere romaner. Det handler om utenforskap og tap, og scenen er et lite tettsted, med nærhet til skog og vann. Med strikkevotter mot kulda og en revefarm som nabo er det nærmere 1970-tallet enn moderne tid.

Fortelleren Agnes er sterkt knyttet til tvillingbroren Kasper, som hun beundrer og gjerne vil være nær. Han er den tøffe og populære, mens hun er alene. For å bøte på denne ensomheten skaffer hun seg en svensk brevvenn, en voksen kvinne. I brevene later hun som hun er en voksen mann.

[ De beste norske albumene i 2023 (+) ]

Den usentimentale barnestemmen gir fortellingen en helt spesiell tone og atmosfære. Sorgen skjules bak ordene, men er likevel sterkt og tydelig til stede i handlinger og mangel på handling. Merethe Lindstrøm er en suveren iakttaker av sorgens mange paradoksale uttrykk, og i høstens roman har hun finslipt denne forman.

«Du er nesten ryddet vekk, men noen ganger finner vi en sokk eller en smekke som du har lagt igjen, en hemmelig sti av tingene dine», slik kan Agnes formidle savnet etter den døde. «Men navnet ditt er der fortsatt, gjemmer seg blant de andre tankene, akkurat som deg er det blitt en sang».

Det er en lavmælt hverdagshistorie Merethe Lindstrøm formidler. Familien bor i et gammelt trekkfullt hus, egentlig et sommerhus som etter hvert ble til en helårsbolig, med stadige krav om reparering og utbedring. Faren som underviser i biologi og skriver bok om nordeuropeiske tresorter er ingen handyman. Han lager en brygge som ganske snart faller sammen. Men det er en familie som dyrker friluftsliv og bader nakne om sommeren til de få naboenes forargelse. Moren er hjemmeværende. Og så en dag kommer et nytt barn til huset, et fosterbarn, en liten gutt som familien har adoptert.

Som i mange av Merethe Lindstrøms tekster er det også i denne romanen finslipte, presise skildringer av natur, dyr og værets skiftninger. Det lille tettstedet får i Merethe Lindstrøms penn sin helt spesielle farge og atmosfære. Menneskene tegnes med skarp psykologisk sans i små setningsdrypp. De blir menneskeskjebner fanget i trange forhold, formidlet av Agnes, som ser klart, men uten erfaringens byrde eller den voksnes påtatte empati.

[ Elling legger ut på sin siste turné (+) ]

Det utspilles ingen stor dramatikk, ingen store vendinger i Merethe Lindstrøms nye roman. Det er stemmen til Agnes, hennes observasjoner og iakttakelser som gir historien både tyngde og letthet. De usentimentale, noen gange brutale uttalelsene og karakteristikkene fra Agnes er en vibrasjon i teksten, fyller den med humor og tidvis en forfriskende originalitet. Slik kan hun formidle sorgen til moren: «Mors tristhet forsvinner nok, men sakte som seig, gammel grøt, den renner ned på duken og over kanten av bordet, drypper gjennom hele dagen og inn i en ny.» Men plutselig en dag klipper moren håret og kjøper nye klær og tar seg jobb som kontordame. En ending er i emning. Også for Agnes som løser sine problemer på sin helt egen måte. Slik viser stilistisk eleganse kombinert med et skarpt psykologisk blikk nok en gang at Merethe Lindstrøm tilhører et litterært toppsjikt.