ROMAN
Merethe Lindstrøm
«Dager i stillhetens historie»
Aschehoug
Med «Dager i stillhetens historie» må Merethe Lindstrøm ha skrevet en av høstens beste romaner. I en lavmælt, elegant og presis prosa skriver hun fram et hverdagsdrama som kryper inn under huden på leseren.
Merethe Lindstrøm har alltid vaket litt i ytterkanten av norsk litteratur. En sober stemme som har markert seg med noen særdeles fine novellesamlinger, men også vakt oppsikt med et par av sine romaner. Med årets roman fortjener hun å bli løftet helt fram i fronten av bokhylla.
Det er ingen spektakulære dramatiske scener eller situasjonsbeskrivelser som karakteriserer «Dager i stillhetens historie». Som tittelen antyder dreier det seg om de mer usynlige dramaer som utspilles under overflaten. Det handler om en familie der fortielse og taushet er valgt som strategier for å bevare et skinn av samhørighet og fellesskap. Men kanskje dreier det seg også om en misforstått idé om å beskytte sine nærmeste, sine barn, for en ubehagelig sannhet. En sannhet som man kanskje ønsker å formidle en dag, en familiehemmelighet som bør opp i lyset. Men årene går, og det blir umulig å fortelle.
Familien er det aldrende ekteparet Simon og Astrid og deres tre døtre. Det er kvinnen Astrid, den tidligere lektoren og norsklæreren, som er stemmen i romanen. Det er hennes tanker og refleksjoner, hennes tilbakeblikk og vurderinger som er selve motoren i romanen. Simon som var lege, er nå pensjonert og har dessuten alle tegn på demens. Han har sluttet å snakke. Romanen åpner med et tilbakeblikk, med en hendelse langt tilbake. Den gangen var Astrid en ung mor med to små barn. Da kom en mann inn i huset, han sto der plutselig i stua og skapte uro og angst. Men han forsvant uten at noe dramatisk hadde skjedd. Denne hendelsen satte seg likevel fast i Astrid slik at hun nå, i alderdommen, fortsatt kan gjenkjenne det blaffet av angst som hendelsen skapte. Men den åpnet også for noe annet, ble en ubehagelig påminnelse om den tausheten de hadde pålagt seg selv. Denne urovekkende åpningen reflekterer på en fin måte stemningen og atmosfæren i romanen. Den aldrende fortelleren er preget av uro og engstelse for ektemannen Simon, han som «er reist inn i seg selv». Han har sluttet å snakke, han er forvirret, han kan plutselig forsvinne ut av huset. De velmenende døtrene mener han må komme på et hjem. Moren må bare underskrive papirene. Men hun får seg ikke til å ta bestemmelsen. Som det sies så presist tidlig i romanene: «Den har utsikt mot et dystert landskap, alderdommen».
For å få hjelp til det krevende husarbeidet ansetter ekteparet en hushjelp, Marija fra Latvia. Hun blir en sentral figur i romanen. Hun får etter hvert stor betydning for ekteparet, og blir nærmest å betrakte som en venn av huset. Men noe skjer. Plutselig en dag blir hun sagt opp.
Lindstrøm skaper spenning og avveksling gjennom tilbakeblikk og plutselige sceneskift i fortellingen. Særlig historien om Marija og hva som egentlig hendte i forhold til henne bruker Lindstrøm med en sofistikert sans for antydningens kunst. Gjennom hele romanene ligger dette temaet og vibrerer og skaper spenning og rom for refleksjon.
Også i Simons fortid finnes en mørk hemmelighet som han aldri har klart å formidle til sine døtre. Hans familie er jødisk, og Simon og hans bror og foreldrene klarte seg gjennom krigen ved å holde seg skjult, godt hjulpet av bekjente. Men ingen andre av Simons nærmeste familie overlevde. Han brukt mye av livet til i hemmelighet å forsøke å etterspore noen av familiemedlemmene. Astrid fortelleren fikk en gang i ungdommen et barn som hun ga bort. Hun mente selv at hun gjorde dette uten anger, og at hun klarte å legge det bak seg. Men det viser seg at fortielsen likevel ikke har vært noen god strategi, den har kanskje bare vært ødeleggende for tillit og samhold og gjort dem alle mer ensomme.
Merethe Lindstrøm briljerer aldri, hun bruker ikke originale metaforer, ironi eller undertekst, men stoler fullt og fast på styrken i sin egen lavmælte, presise prosa. Derfor blir det et insisterende alvor i denne romanen som ikke unnlater å etterlate et inntrykk av stor troverdighet og autentisitet.
Anmeldelsen sto på trykk i Dagsavisen 26. oktober 2011.