---
NOVELLER
Merethe Lindstrøm
«Vinterhest»
Oktober
---
Tilsynelatende skjer det lite i disse novellene. Det antydes, det lekker, et ubehag kommer til overflaten, en lukt framkaller et barndomsminne, en kvinne ser en mann på gata og erindrer en forelskelse som nå er uforståelig. Dette er gjenkjennelige Merethe Lindstrøm landskaper der stillheten mellom ordene skaper spenninger og avslører følelser og dissonans mellom mennesker.
Merethe Lindstrøm er en av våre fineste novellister, men det er likevel som romanforfatter hun har høstet den store anerkjennelsen. Som da hun i 2012 fikk Nordisk råds litteraturpris for «Dager i stillhetens historie». For tre år siden kom nok en forførende, poetisk roman, «Fuglenes anatomi». Men denne våren altså endelig igjen en novellesamling som på overbevisende måte peker på novellemesteren. De åtte novellene i årets samling har en kvinnestemme som er gjenkjennelig i flere av novellene. En kvinne som har levd et liv, og som nå både kan se tilbake på rastløse ungdomsår, på barndomsminner og på eget voksenliv med en dement gammel mor.
Et ungdomsliv på reise, der 70-tallets rekvisitter er tydelige markører i et par av historiene. Her er rastløshet, reiser og møter med nye mennesker og kjærester, musikk og søken etter holdepunkter, som i den fine «Wannsee». Der erindrer kvinnestemmen et flyktig vennskap med en ung kvinne og den plutselige og nesten uforståelige kontakten med den eldre mannen som er faren hennes. Han som forteller om den store villaen i Wannsee der nazipampene i løpet av en eneste dag i 1942 planla mordet på 6 millioner jøder. Ingen av ungdommene hun treffer der på badeplassen ved Wannsee synes å ha noen anelse om hva som en gang inntraff på stedet.
[ Lise Davidsen og Leif Ove Andsnes inviterer til toppmøte rundt Grieg (+) ]
Det er slike «bortgjemte» dramaer i flere av novellene. Som i «Museum», der søndagsmiddagene i Bergen ofte avsluttes med museumsbesøk for å betrakte utstoppede, døde dyr. Mens en dramatisk død i familien ligger som et udetonert sprenglegeme midt blant dem.
Disse hemmelige smertepunktene i menneskers liv er Merethe Lindstrøm en mester i å avdekke, nesten umerkelig, i historier som synes å rulle av gårde i kraft av sin egen hverdagslige tyngde. Plutselig skjer en bråstopp, en sansning av noe ubehagelig. Som i novellen «Far» der en kvinne etter mange år besøker et kollektiv der hun har hatt et forhold til den tydelig karismatiske og kontrollerende Joost, og nå i et klarsyn ser hans ømhet og omtanke som noe påtatt, en tilsynelatende nærhet, som egentlig er avstand. Slike «oppdagelser» er Merethe Lindstrøms historier fylt av.
Avslutningsnovellen «Hittegods» skiller seg ut ved sin aktualitet og samtidighet. Et ungt par er på vei i bil gjennom Europa, etter et lengre opphold i England. Nå skal de hjem, til Danmark kanskje, eller Norge. De stopper for et par som haiker, kanskje flyktninger, hun er tydelig gravid. Ved grenseovergangen til Danmark blir «haikerne” holdt igjen, mens det unge paret kan kjøre videre i sin trygge bevissthet om at de hører til. Ingenting dramatisk skjer, men under teksten ligger uroen og ubehaget over egen maktesløshet, og kanskje den beklemmende følelsen av å bli konfrontert med egne privilegier i en urettferdig verden.
Merethe Lindstrøm byr på en krevende form for fortellerkunst. Den fordrer tilstedeværelse av leseren. Til gjengjeld gir den innsikt og språkglede. Det skal også tilføyes at denne formen til tider kan få et repeterende, og gjentakende preg der drivet og spenningen i teksten blir borte. Som leser kan man underveis i disse novellene tidvis lengte etter en større tydelighet og åpenhet, Likevel kapitulerer jeg lett for Merethe Lindstrøms subtile, litt hemmelige form, som så skarpt avdekker dette uforståelige og skrøpelige i oss. Disse glimtene av tilslørt liv som ligger like under det tilsynelatende normale og trivielle. Det er ikke mange som klarer denne øvelsen like suverent som Merethe Lindstrøm.
