De beste norske albumene i 2023

Igjen er kåringen av årets album en nesten uoverkommelig oppgave, men noen må gjøre den. Strømmetjenesten Tidal lister opp rundt 400 nye norske utgivelser fra 2023. Om vi ser bort fra lavere aktivitet i ferier og høytider kommer det altså hver uke rundt 10 nye plater (som vi fortsatt liker å kalle dem), i en rekke forskjellige sjangere. Å vurdere disse opp mot hverandre er risikosport.

Derfor omfatter denne lista utgivelser over et bredt spekter. I noen tett befolkede områder blir valgene hardere enn andre, og det blir i mangfoldets interesse bare plass til ett eller to album fra hvert område. Vi skulle også gjerne hatt et reinspikka popalbum inne på lista, men her er det igjen sånn at mange av de mest aktuelle artistene prioriterer singelutgivelser, og venter i det lengste med å gi ut et album. Vi kommer tilbake til kåringen av de beste innen jazz og omliggende åpne landskap.

1. Susanne Sundfør: «blómi»

Fem år etter «Music For People In Trouble» presenterte Susanne Sundfør sitt kommende album med singelen «Alyosha». En stor og stemningsmettet kjærlighetserklæring, rett og slett smektende romantisk, komplett med Margaret Olin-regissert musikkvideo fra bryllupet hennes med saksofonisten André Roligheten. Samtidig slapp hun ut «Leikara ljóð», som en bekreftelse på at hun fortsatt ikke holder på med helt vanlig popmusikk. Sammen rommet disse to sangene kontraster som tydet på at et sterkt og innholdsrikt album var på vei.

I ei tid der det er stadig viktigere å fange publikums oppmerksomhet umiddelbart, valgte Sundfør å begynne albumet «blómi» med et fire minutter langt ambient lydmaleri av produsenten Jørgen Treen, «orð volu», med stemmen til sangerens venninne og motivator, Eline Vistven, som snakket om hvordan hjertet er koblet til følelsene, og hvem man er på et dypere nivå. Tilsvarende på avslutningssporet «orð hjartans». Men mellom disse eksentriske, eklektiske innslagene inneholdt albumet noen av de mest imøtekommende, iørefallende og beint fram smellvakre sangene Susanne Sundfør har sunget. Noen av dem tok tankene tilbake til det såkalte singer/songwriter-uttrykket hun først ble kjent for.

Tittelkuttet «blómi» er et av de vakreste på albumet, en storslått, luftig og samtidig stramt komponert låt med jazzakkompagnement og en sluttsats med André Rolighetens tenorsaks som både musikalsk og symbolsk fullender det hele. Musikerne er et drømmelag hun har spilt med lenge, flere av dem med røtter i jazzen, men med en veldokumentert evne til å være helt i front når det gjelder å definere vår popkulturelle samtid uavhengig av sjanger.

Hele albumet beskrives som en hyllest til familien, og et kjærlighetsbrev til hennes tre år gamle datter. På plateomslaget ser vi Susanne Sundfør sammen med bestefaren, lingvisten og teologen Kjell Aartun, et stort forbilde for barnebarnet i oppveksten. En av tekstene, «sannu yarru li», er basert på en tolkning som han gjorde av en gammel minoisk-kretisk hieroglyf-tekst, som beskriver en lidenskapelig samtale mellom to elskere. Til sammen gjør alt dette «blómi» til et helt ualminnelig album.

2. Beharie: «Are You There, Boy?»

Christian Roger Beharie hadde for lengst gitt ut flere enn nok sanger til å fylle en longplayingplate. Han fikk Spellemannprisen i r&b for 2021, for EPen «Beharie/Beharie». Hans første album levde opp til de store forventningene. Sangene var fulle av romantisk ettertanke, om gode eller mindre bra opplevelser.

Vel er stemmen til Beharie en nytelse, i nydelige sanger som fortjener en sånn stemme, men dette var også en sonisk triumf på alle plan, hjulpet fram av produsentene Hans Olav Settem og Marit Othilie Thorvik. Sangene ble framført med mange unge over-alt-navn i kompet. Beharie gikk langt forbi den gjengse r&b-stilen han er blitt plassert i, og er på kort tid blitt en av de beste vi har.

3. Team Me: «Return To The Riverside»

Det store comebacket til Marius Drogsås Hagen og Team Me fortsatte med den jublende tonen intakt. Men også de mer konfliktfylte tankene som alltid har vært et underliggende premiss for sangene deres, uansett hvor glade de hørtes ut. Sangene til Team Me er fortsatt fulle av uimotståelig spilleglede, med de uimotståelige melodiene, de store korene, fantasifullt spilt med ideer som hoper seg opp rundt hverandre. Men musikalsk har «Return To The Riverside» færre storslåtte produksjonsnummer enn før.

I noen av sangene er Maris Drogsås Hagen nede i visepopen. I andre spiller Team Me folkrock, og noen ganger er de nærmest et konvensjonelt rockeband. Ikke at det er noe galt i det! Det er fristende å utrope hver eneste sang til et høydepunkt.

4. Kvelertak: «Endling»

Det er som om Kvelertak vil stagge fanden selv på «Endling», som med et tungt øs av sinne og desperasjon gjøv løs på vår tids verkebyller. «Blodspill øve Bjørgvin i kveld/La mjødet få flyda /Rogaland ska brenna igjen», slår bandet fast på sitt femte album, det andre med Ivar Nikolaisen på vokal. Mellom rillene kan man fornemme interne kamper, men om innspillingen ble til under «splid», sporet det en knallhard, mektig, skitten, glefsende og pestinfisert kreativitet fra et band som er høye på olje og sildafett, og som har mye og melde.

Nikolaisens slynger svart og nonchalant humor rundt Tarjei Vesaas, PST, fleinsopp og miljøterror, og på universelt vis omfavner bandet de svake og utsatte, de som kjenner åket av byråkratiets og kapitalistenes rovdrift. «Endling» er lyden av det hatet som «vokse som tannverk i sinnet» og et mesterverk innen norskspråklig rock.

5. Mari Boine og Bugge Wesseltoft: «Amame»

Med «Amame» har Mari Boine sammen med pianist Bugge Wesseltoft laget et av årets vakreste og sterkeste album, et sanselig avtrykk fra et helt liv. Sangene og stemningsmarkørene har røtter i alt det hun har stått for, i alt hun har kjempet med og mot. Det gjør at «Amame» først og fremst åpner noe hos henne selv.

Dette «noe» er ikke fremmed for den som har hørt og sett Mari Boine opp gjennom årene, men her finner man erkjennelsen av at hun er et resultat av kulturen hun tilhører, den som har formet henne på godt og vondt. Dette er en eldre Mari Boine. Hun ser seg ikke tilbake, men bygger videre på erfaringer og tilhørighet i et økosystem som er under angrep, i den finmaskete veven mellom det åndelige og det verdslige.

6. Michelle Ullestad: «Ingenting varer evig»

Michelle Ullestad hadde forberedt publikum på sitt debutalbum med en rekke singler som hadde gjort henne til et av landets mest omtalte nye navn. «Ingenting varer evig» levde opp til tittelen ved å være over på under en halvtime. Kort, og veldig godt. Det var også et helstøpt album som fortalte en historie.

Den første sida handlet om oppturene i et nytt forhold, mens baksida virkelig var nedturen. Tekstene ble mer nedtrykte og ettertenksomme, men sangene hørtes fortatt like oppløftende ut. Den gode følelsen av dårlig stemning, som vi liker å si om sånn musikk. De som hadde håpet på mange nye bangere på albumet til Michelle Ullestad fikk så det holdt.

7. Vaarin: «The Identity Of Belonging»

Vi har fulgt Vårin Strand fra Hokksund med stor spenning siden hun ga ut det inntrengende debutalbumet «Even If I Started Seeing Rainbow» i 2018. Etter fem år med singler og EPer kom endelig oppfølgeren. Sangene hennes har hele tiden vært som berikende små popkunstverk i seg selv, men det er noe eget med dybden som trer fram gjennom de mer helhetlige prosjektene.

Det viser ikke minst «The Identity Of Belonging», som gjennom 13 spor tegnet store, men også sammenflettede sprang mellom det medrivende og melodiøse poplandskapet, og det murrende, komplekse mørket som gir seg til kjenne i tekstene hennes.

8. Vågard: «Notoriske B.O.G»

Denne vekker følelser. En erkjennelse av at norsk hip hop og særlig Bergen har mistet noe av det mest verdifulle som var, men også en lettelse over at Vågard Unstads debutalbum ble ferdigstilt av de de beste. Vågard var en av Bergens nestorer i sjangeren, sentral i A-Laget og NMG/G-Huset. Etter at han døde i 2022 ble det med manager Leo Ajkics velsignelse satt i gang en spleis, og under Bylarm i år kunne produsent David Grytten sammen med en rekke gjester på versene presentere Vågards arv.

De har gjort «Notoriske B.O.G» til en klar norsk rapklassiker. Tekstene er ramme selv til å komme fra en «Tjuagutt», og de er som musikken bekmørke og desperate, men heller ikke uten humor. Uansett flyter han eminent og uanstrengt over tunge, skittenlekre og farlige beats, med eimen fra forbildene innen amerikansk sørstatsrap sivende inn som skodde over Bergen.

9. Malin Pettersen: «Trouble Finding Words»

Et av de vanskelige valgene kommer innen det store sjiktet av sangere og låtskrivere med utgangspunkt i det som enten har vært kalt nordicana, folk, eller rett og slett hadde vært visepop om noen av dem hadde sunget på norsk. Her har det i løpet av året kommet album med Juni Habel, Siv Jakobsen, Signe Marie Rustad, Darling West, Sweetheart, Ola Kirkeng og nå sist et fint nytt album med Krissy Mary, hun som fikk fylle denne gjeve plassen i fjor. I denne sterke konkurransen gir vi i år plassen til Malin Pettersen.

På «Trouble Finding Words» gikk hun tilbake til sin egen oppvekst på 1990-og 2000-tallet. Bare innimellom, som på «Who I Am», kastet Pettersen noen sugne blikk mot Nashville. Inspirasjonen var pop og r&b, med en stemme som fant seg til rette et sted mellom de store sangerne. «Trouble Finding Words» er en potent nostalgisk popplate.

10. Kristi Brud: «Alt er nytt»

«Alt er nytt» er årets klassiske rockeskive, tuftet på gammelt agg og en harme som Bergensbandet på ingen måte vil eller forsøker å skjule. I Kristi Bruds seksmannsrekke finner vi de fire som ikke vant retten til navnet Hjerteslag, men dette selskapet fungerer helt fint uten. Kristi Brud vakte oppsikt fra første stund, også på grunn av navnet. Assosiasjonene går til Knutby, til makt, svik og eksorsisme av små og store djevler.

Det hele er ildfullt behandlet i en svir av en postpunkmiks som sender tankene til det gammel The Cure og The Sisters Of Mercy, men uten at det føles nostalgisk eller kopiert. I stedet leverer de grom dunkelrock for vår tid, innful og bedervet, men også med en uforlignelig storhet over seg når gitarene legger seg som grove følehorn i front og vokalen blir farlig kjølig. Da er det klart at «Alt er nytt» rommer mye mektig også utover «Mine foldede hender».

11. Rambow: «Mager men metter mager»

21-årige Simon Tedras Negash, eller Rambow, har lenge imponert med opposisjonell energi og en smooth eksplosivitet som går rett gjennom den imaginære ruta. På det intense (og korte) albumet «Mager men metter mager» tar han opp stikka etter Furuset-legendene Breaknecks: «Rett ut av Furuset, slakter all konkurranse/for dette er min sjanse, for å ta over bransjen», og med det setter han ikke bare seg selv, men også Oslo-bydelen på kartet med et brak som høres over hele byen og bortenfor. I videoen ser vi Rambow og crewet stanse trafikken på E6 ved Furuset med biler på tvers og blå røyk.

Hele albumet er mer eller mindre tuftet på den klassiske lyden av 1990-tallets hip hop, presist og engasjert. Vokalen er blant norsk raps beste, iscenesettelsen mer «gangster» enn Kamelen, alt pumpet opp i XXL. «Mager men metter mager» er en uslepen diamant som skinner av provokasjoner, tabufraser og kompromissløs bling med ord, karakteristikker og identitetsskapende attityde.

12. Eir: «Om jeg lar deg sove må du våkne»

Eir Vatn Strøm gikk inni dette året som nyslått Årets unge folkemusiker fra 2022. Soloplaten utgitt under navnet Eir kom like etter at trioen Ævestaden ga ut andreplaten, også den en av årets beste i sin sjanger. «Om jeg lar deg sove må du våkne» er ikke fri for folkemusikk, men er også en rett fram nydelig popplate med originale arrangementer og impulser vi har hørt henne uttrykke gjennom Ævestaden.

Vokalmessig viser hun spennvidden i den lyse og samtidig dyptgripende stemmen, og gjennom valg av så vel tunge gitarstrenger (broren Ask Vatn Strøm fra trioen Kanaan) og kraviklyre i et mylder av elektroniske rytmer som bukter og vrir seg gjennom mollstemte melodier og harmonier som er like imponerende som de er umiddelbart besnærende.