De yngste skapte Oslo World-festen

Oslo World kan i år markere sin 30. festival siden oppstarten i 1994. Vi registrerer at artistene som har skapt de største festene, de sterkeste øyeblikkene og de villeste konsertene i år er mye yngre enn festivalen i seg selv. De representerer framtida til en festival som har som mål å bringe verden til Oslo.

Noen ganger trenger vi ikke dra langt. Verden er her allerede, og den fikk skinne under en festival som favnet bredt både når det gjelder alder, sjanger og publikumstekke. Ett høydepunkt ble Oslo World Ung høyt oppe i «knekken» på Deichmanske i Bjørvika, hvor publikum under konsertene med Hillary og Rambow truet med å riste hele biblioteket ut i havnebassenget.

Oslo World er ikke en isolert boble. Festivalens årvisse mønstring av artister og musikk fra Latin-Amerika, Afrika, Asia og Midtøsten har naturlige bidrag fra Europas randsoner, den nyskapende nordiske folkemusikken som blant andre svenske Sara Parkman står for, og ikke minst Sápmi. Også i år ble festivalen preget av verden rundt oss.

«30 år med musikk og aktivisme» var 2023-festivalens overordnede tema, og underveis i festivaluka måtte marokkanske Manal, en av de sentrale bookingene, avlyse etter trusler i forbindelse med uttalelser hun har kommet med om situasjonen i Gaza. Da hadde allerede festivalsjef Alexandra Archetti Stølen holdt sin åpningstale rundt grusomhetene på Gazastripen, sett i lys av festivalens mangeårige engasjement i Beirut hvor de har hatt sin «søsterfestival». Det skjedde i forkant av konserten med Mari Boine og Bugge Wesseltoft, med innslag fra blant andre Ella Marie Hætta Isaksen, høstens mest omtalte aktivist gjennom Fosen-aksjonene.

Oslo World tjuvstartet i så måte med en virkelig legende et par uker i forveien, brasilianske Caetano Veloso, før artister fra over 50 land inntok scenene nå i månedskiftet oktober/november. Vi har tidligere anmeldt den fabelaktige konserten til gitarduoen Hermanos Gutiérrez og bestillingsverket til 9 garder nord-medlem Mira Thiruchelvam med et utvidet stjernelag.

På dagtid har det vært samtaler og seminarer, men fra scenene har engasjementet mest av vist musikkens evne til å bringe folk og kulturer sammen. Her er noen inntrykk fra festivalens andre halvdel.

Cuba på Cosmopolite

---

4

KONSERT

Roberto Fonseca

Cosmpolite, 2. oktober

---

Den som elsker cubansk musikk visste å innfinne seg til konserten med Roberto Fonseca, pianist, komponist, kapellmester og Cubas kuleste festgeneral for et dypdykk i øyas musikkhistorie under vignetten «La Gran Diversión». Det er også tittelen på hans siste album. Med bandet i en halvsirkel på scenen gjenskaper han Havannas viltre 1930-tall og forrige århundres legendariske cubanske dansehall Cubane Cubaine på Montmartre i Paris, som han skrev et album om for noen år siden. Et fyrverkeri av rytmer og drømmer sentreres rundt den cubanske mamboen, boleroen og sonen, mens han virtuost over tangentene fortsetter han å blande inn impulsene denne musikken alltid har hatt fra den afrikanske Yoruba-kulturen, fra Latin-Amerika og fra jazzen og bluesen slik den smeltet sammen i Amerika. Og han lar bildene av Omara Portuondo og andre storheter danse på videolerretet bak, som en påminnelse om hans egen bakgrunn som musiker i Buena Vista Social Club og alt hva de har gjort for å revitalisere cubansk musikk. Og da snakker vi Cuba med «o».

Konserten ble et show som bar ekkoet fra storheter som Chucho Valdés og faren Bebo Valdés, og som lot de enkelte musikerne få skinne i brede solopartier. Visst gnistrer det når perkusjonistlegenden Andrés Coayo får rampelyset, eller når det store bandet setter seg i en ring og skaper intim rytmisk bakromsstemning under Fonsecas sang så det bare er sigarene som mangler. Noen ganger blir det litt for mye av det gode av konstruert stemning, men Cuba kommer ikke nærmere Oslo enn med denne gjengen.

Strupesang fra Tuva

---

5

KONSERT

Huun-Huur-Tu

Cosmpolite, 3. oktober

---

Den drøyt første halvdelen av konserten vi hørte med kvartetten Huun-Huur-Tu, og som denne vurderingen er basert på, ble som ventet en oppvisning av strupesang og bruk av tradisjonelle instrumenter fra Tuva, republikken sør i Sibir som bandet ettertrykkelig har satt på kartet siden debutplaten kom i 1994. Det gjør kvartetten jevngamle med Oslo World-festivalen. De er da også etter hvert litt av noen norgesvenner, og denne gangen holdt de workshop på Musikkhøgskolen i tillegg til konserten på Cosmopolite.

Det er fascinerende og frydefullt å høre hvordan den dype strupesangen skaper harmonier og kontraster de fire imellom, hvordan flertonelagene vibrerer gjennom rommet som en kraftfull «brumming» og skaper mørkere toner enn knapt noe instrument kan lage. Det er usigelig vakkert og rått og nesten brutalt på en og samme tid, noe som også forklarer appellen strupesangere og da spesielt Huun-Huur-Tu har på alt fra symfoniorkestre til popmusikere og DJ-er som vil ha dem med i miksen. På Cosmopolite sitter fire godt modne menn rolig på scenen i folkedrakter, med strenger, fløyte og tromme. To av originalmedlemmene er fortsatt med, Kaigal-ool Khovalyg og Sayan Bapa, og det er sistnevnte som mellom sangene forteller historier og forklarer både teknikk og opphav, selv om musikken snakker for seg og åpner for fornemmelsen om de langstrakte steppene hvor sangen ble skapt for å rekke over lange avstander selv når det blåser.

Hillari og Rambow på biblioteket

---

5

KONSERT

Hillari

Rambow

Deichmanske bibliotek, 3. oktober

---

Noen av festivalens fantastiske øyeblikk sørget avdelingen Oslo World Ung for i år, da de kuraterte en konsert med Rambow og Hillari på toppen av hovedbiblioteket i Bjørvika, i «knekken» med byen lyst opp gjennom de store vinduene bak den provisoriske lille scenen. Det er første gang det arrangeres konsert der oppe, og la det ikke bli siste gang.

Deichmanske er siden åpningen blitt et valfartssted ikke minst for unge fra hele Oslo, men særlig fra Oslo øst. Det er som en fritidsklubb eller et fristed der ikke bare bøkene, men også fellesskapet lokker. Et sted å være, som det gjerne heter. Denne kvelden ble bibliotekets øverste etasje, et naturlig amfi, pakket med ungdom som gikk av skaftet når helter like gamle eller bare litt eldre enn dem selv inntok scenen.

Etter en oppvarming med Pavna gikk Hillari på scenen, 18-åringen som har eksplodert i offentligheten med Øya- og Bylarm-konserter, EP-utgivelse, Årets Urørt og mange andre elementer som gjør RnB-sangeren til et av de største talentene vi og sjangeren har. Hillari fylte det høye rommet med den store stemmen og hiten «Desperate Soul» sentralt plassert i settet. Hun skaper sjelfull musikk for sin egen generasjon, og treffer sammen med det gode bandet de hun skal, midt i hjertet. Konserten hviler i låtene fra EP-en «How is Your Soul?», men også noe nytt får plass og lover svært godt for fortsettelsen. Responsen denne kvelden ble kanskje litt avventende, som om formatet på en slik scene blir for lite for musikken til å dra med seg alle. Men, mange var der åpenbart for å oppleve Furusets nye stemme.

Rambow har akslet både store og små scener i lang tid, også etter årets albumdebut «Mager men metter mager». Her går 21-åringen på scenen til øredøvende jubel fra kids i alle aldre, den yngste når han knapt til midjen når Rambow, eller Simon Tedras Negash som han heter, leier han opp på scenen og lar han kjøre showet sammen med seg noen minutter. Det oser varme, samhold og inkludering av det korte settet der og da, uten at tekstene og Rambows flyt «rett ut av Furuset» mistet den breiale frekkheten og skarpheten i kantene. Han kjører både låter fra albumet, fra mixtapene og litt nytt i møte med et publikum som til de grader er med på notene. Konserten i seg selv er akkurat så kaotisk og morsom som bare en Rambow-konsert kan være, og heller enn detaljer er det totalopplevelsen av en ny scene og av et ungt publikum sulteforet på denne typen konserter som imponerer.

Katalansk technofest

---

4

KONSERT

Bad Gyal

Rockefeller, 3. oktober

---

Barcelonas popsensasjon blander katalansk og engelsk inn i en blanding av spansk pop, reggaeton, dancehall og knallhard techno, og kom til Oslo World og Rockefeller i en nærmest remikset utgave. Foran et publikum som stort sett var i midten av tjueårene kjørte hun et hyperkommersielt show med fire dansere, digital backdrop og en liten opphøyd paviljong på scenen der hun selv danset og med god bruk av autotune sang seg gjennom låtene til den bokslagte musikken. Det vil si, Alba Farelo Solé hadde knapt behøvd å åpne munnen i møte med et publikum som kunne hver en strofe og hver en beat. Hun har da også nok å ta av etter seks år i rampelyset, hvorav hennes største hits er strømmet langt over en million ganger. Blant dem «Chulo» og «Fiebre».

I en annen sjanger riktignok, er det bare Rosália som er en større stjerne fra Spania, men Bad Gyal drar innpå med låter som «Blin blin», «Gasto», «Sin Carne» og «Pussy». Live var det partyversjonen som kom til Oslo, og showstyrken ligger i beaten og den koreograferte dansen. Selv er Bad Gyal egentlig overraskende lite spontan og fri på scenen, litt i kontrast til det hun selv står for. Singback åpner riktignok ikke for de store sprellene, og festen skaper hun uansett, som om hun nesten er klar over at bare å være der er nok på en kveld som denne. Men spør fansen, og de vil si at de fikk full valuta for pengene.

Stortalentet Yendry

---

5

KONSERT

Yendry

Parkteatret, 4. oktober

---

Lørdag kveld avsluttet Oslo World selve hovedbolken med en konsert som til fulle viste framtida i musikken de år etter år bringer til Norge. Yendry, eller YEИDRY som Yendry Cony Fiorentino bokstaverer artistnavnet, er fra Den dominikanske republikk og Italia, med tidvis tilholdssted i New York. Det gir en innovativ, rytmisk, sødmefull og magisk blanding av det kreolske, av øymusikken merengue og reggaeton, av italiensk pop, amerikansk RnB og techno og trap et sted langt der inne i en medrivende miks som kan få folk til å tørke tårer det ene øyeblikket og så riste løs det neste.

Konserten på Parkteatret var Yendrys andre på hennes aller første turné, før hun har utgitt sitt første album. Men det manglet verken livs- eller sceneerfaring da stortalentet alene til singback vred ut av seg en vond og rørende versjon av «Nena», låten som handler om vold i hjemmet, og en vakker tolkning av «La Puerta», som hun skrev til bestefaren hun ikke fikk besøkt før han døde hjemme i Italia. Singler som «Barrio» og «Herrera» fikk følge av også nye låter, mens hun fortalte historier om å føle seg annerledes eller, som kvinne, å være en «djevel» når det var nødvendig.

Hun hadde Parkteatret i sin hule hånd, danset og sang og flørtet hemningsløst og småfrekt med publikum, selv om hun som mange artister i denne dyrtiden vi er inne i har valgt å legge musikken på boks og reise rundt alene med minimalt mannskap. Yendry brukte derimot mellomstikkene til spontanitet og publikumskontakt, så når hun blir superstjerne – som vi kan se for oss at hun blir i tråd med forbilder som Rihanna og Beyoncé - kommer hun garantert tilbake med fullt band og et show vi allerede nå ser konturene av.

Se flere bilder fra Oslo World-konsertene: