Oslo World: Ett minutts vond stillhet, 100 minutter god musikk

---

5

KONSERT

Mira Thiruchelvam

Oslo World/Nasjonal Jazzscene

---

Visst er det fint med besøk fra alle artistene som har kommet langveisfra til snø og is og festivalen Oslo World. Like fint kan det være med musikere som bor i Norge, og har med seg inspirasjon fra andre land langt borte.

Mira Thiruchelvam har «bare» kommet fra Bergen til Oslo World, men tar med seg en stor verden inn til en fullsatt Nasjonal Jazzscene. Konserten er et vakkert samspill på tvers av flere kulturer og sjangere, som lett kan få oss til å tro på bedre tider. Det er bare ikke så enkelt nå. Thiruchelvam begynner kvelden med å be om ett minutts stillhet for Palestina. Det er en passende introduksjon fra en musiker med tamilsk bakgrunn, med foreldre som flyktet fra borgerkrigen på Sri Lanka.

Mira Thiruchelvam vokste nærmest opp i den flerkulturelle møteplassen Fargespill i Bergen. Vi kjenner henne fra gruppa 9 Grader Nord, der søsteren Dipha synger. Gruppenavnet er breddegraden til Jaffna på Sri Lanka. De gjorde en gang en oppsiktsvekkende versjon av «Her kommer vinteren» på «Trygdekontoret» på TV. Det er allerede seks år siden Mira fikk NOPAs stipend for unge låtskrivere på Bylarm. Siden har vi også sett henne spille fløyte med Karpe på de ti konsertene i Oslo Spektrum i fjor. Derfra har hun tatt med seg fiolinisten Harpreet Bansal, som hun presenterer som et av sine store forbilder.

Før de starter står det så mange instrumenter, og så mye utstyr på scenen at vi håper det blir plass til musikerne også. Mira Thiruchelvam spiller med 11 musikere i Vestnorsk Jazzensemble, som på samme måte som Trondheim Jazzorkester og Oslo Jazzensemble er fleksible grupperinger sammensatt for spesielle anledninger. De ikke nødvendigvis vestlendinger.

Det tar en stund å presentere hele bandet, både på konsert og på trykk, men det skulle bare mangle. Mira Thiruchelvam gir hver og én god plass i lydbildet, som er fullt av fine detaljer i det store helheten: I tillegg til hovedpersonen på fløyte og Bansal på fiolin er det Kjetil Møster (saksofon), Marianna Sangita Angeletaki Røe (vokal, perkusjon), Nawar Alnaddaf (oud, vokal), Tejaswinee Kelkar (vokal, harmonium og synth), Oda Felicia B.S. Abdelmaguid (tangenter, kor), Thomas Dahl (gitar), Chris Holm (bass), Kanesan Suntharamoorthy (perkusjon) og Øyvind Hegg-Lunde (trommer). Mange vil kjenne dem igjen fra en rekke andre sammenhenger, men her går de opp i en ny, stor enhet.

Bestillingsverket har fått den overordnede tittelen «Pantone 448C With Cumin». Pantone 448C er betegnelsen på en mørkebrun fargetone som skal ha blitt kåret til verdens styggeste. Cumin er et av verdens billigste krydder. Tittelen er valgt som en protest mot Thiruchelvams inntrykk av at hun noen ganger blir bedt om å være med for å «krydre» eller «fargelegge» andres musikk.

Hun gir grundige forklaringer på bakgrunnen for låtene, på en befriende uhøytidelig måte, som når hun beskriver sitt egen opplæring i karpatisk klassisk indisk musikk, som hun lar seg inspirere av med glede nå, men som var et ork til å begynne med. Hun forteller om åpningssangen, om da hun med sin minoritetsbakgrunn kom utenfra inn i et etablert musikkmiljø, med usikkerheten det medførte. En opplevelse hun også kan overføre til andre sammenhenger i samfunnet. Jeg forstår at dette på papiret kan se ut som traurig klagesang, men kan forsikre om at det høres ualminnelig oppløftende ut når bandet gjør musikken til kosmopolitisk pop av beste sort.

Neste nummer er helt annerledes, basert på tre forskjellige ragaer, som viser ensemblet fra en mer tradisjonell side. Hun leser opp fra en fristende meny som introduksjon til et nummer hun kaller «Moren min lager gourmet». En livlig, funky låt der backrekka på scenen får utfolde seg. Slik fortsetter konserten med vidunderlige overganger mellom alvor og godt humør.

Thiruchelvam fortsetter å underholde med sine introduksjoner til låtene. Som når hun uhøytidelig forteller om da hun en gang leste ei bok: «Den siste viking» (av Johan Bojer), om lofotfiskernes prøvelser på havet. Denne har hun siden overført til sin egen tilværelse, som reisende frilansmusiker, mye borte fra familien, og føler på store og små konflikter i denne tilværelsen. «Strand» er arbeidstittelen på denne låten, som begynner med innspilt bølgeskvulp, og fortsetter ettertenksomt og vakkert, med flerstemt sang fra gruppas kvinner. Den neste låten er en stor kontrast igjen, mer raga, nå nesten rockers i fart og tyngde.

Konserten får en vidunderlig avslutning, med Mira Thiruchelvams nye melodi til en tekst bestefaren hennes ofte sang om hjembygda. Slik slutter denne kvelden med jublende glad folkesang. Det svinger storslått av hele orkesteret, som en komplett kontrast til kveldens innledende stillhet. Vi kommer fort tilbake til virkeligheten etterpå, men med en fornyet bekreftelse av hvor godt verden har av musikk som dette.

Konserten spilles de nærmeste dagene i Tromsø (torsdag), Bergen (fredag), Molde (lørdag) og Skien (søndag).