Caetano Veloso i Oslo: Et lenge etterlengtet første møte med en levende legende

---

5

KONSERT

Caetano Veloso

Oslo World/Oslo Konserthus

---

Caetano Veloso kom til et utsolgt Oslo Konserthus, nærmest til dekket bord. Etter den rungende allsangen å dømme var det mange her med brasiliansk bakgrunn. Den generelle feststemningen var også høyere enn vi er vant til på en søndagskveld. Riktignok lovlig tidlig på kvelden etter brasilianske forhold, ifølge hovedpersonen selv.

Å få se Caetano Veloso i en alder av 81 er som om vi omsider skulle få oppleve Bob Dylan, Van Morrison, Leonard Cohen eller Roger Waters i levende live for første gang. Disse har vært gjengangere på lokale scener i en årrekke. Først i nyere tid har vi blitt vant til at sangere fra alle kanter kan bli verdensstjerner. Rosalia fra Spania, Burna Boy fra Nigeria eller Bad Bunny fra Puerto Rico.

For brasilianske Caetano Veloso kommer denne formen for globalisme for sent, men han kan fortsatt reise rundt og fylle store lokaler. Når han endlig er i landet gjør han en åpningskonsert for festivalen Oslo World, en måned før resten av festivalen går av stabelen. Det ble en usedvanlig variert og innholdsrik konsert. Selv for oss som ikke snakker portugisisk og derfor går glipp av en vesentlig del av innholdet.

Caetano Veloso tilhører den banebrytende tropicalia-bevegelsen fra 60-tallet, som omfavnet lokale tradisjoner, men satte den sammen med tidsriktig rock og popmusikk. Etter hvert også kjent som música popular brasileira, eller MPB. Her hørte han sammen med sitt forbilde Gilberto Gil, Gal Costa som døde i fjor, og gruppa Os Mutantes, som også skulle spille på Oslo World, men måtte avlyse høstens turné på grunn av sykdom i bandet.

Tropicalistene kom på kant med militærdiktaturet som hadde styrt Brasil etter et kupp i 1964. Ikke for eksplisitte politiske holdninger, men fordi autoritetene ikke skjønte hva de holdt på med, og derfor reagerte med frykt og avsky. Samtidig ble de uglesett i radikale studentkretser for å kombinere lokale tradisjoner med angloamerikansk påvirking – en ikke ukjent konflikt her hjemme heller den gangen. De var mellom barken og veden, og samme kunne det være siden både Veloso og Gil ble arrestert etter påstander om at de hadde vanæret nasjonalsangen under en konsert. Etter tre måneder fikk de tilbud om å bli sluppet fri mot å forlate landet. De tre neste årene bodde de i London. De kom etter hvert tilbake som folkehelter. Gil ble senere kulturminister.

Caetano Velosa kommer på scenen med et band med fem mann, to perkusjonister bak gjennomsiktig pleksiglass for å ikke å bli for dominerende i lydbildet. Det er kanskje for å minne Gal Costa han starter kvelden stemningsfullt med «Avarandado», som de ofte sang sammen. Resten av kvelden blir en herlig tur fram og tilbake i hans omfangsrike repertoar. Stemmen er fortsatt i god form, i alt fra større krafttak til mer fintfølende stemninger.

Neste sang er tittelsporet av albumet «Meo Cucu», et av flere innslag som minner om at Veloso også fortsetter å lage gode sanger. «Anjos Tronchos» blir kveldens første til å få jubelen i salen til å nå taket.

I 2003 kom en boks med alle Caetano Velosos 39 album. Siden har han gitt hun sju-åtte til. Jeg skal ikke påberope med grunnleggende kjennskap til alle disse, men er redd det kan være vanskelig for gamle venner å få oppfylt alle sine ønsker om repertoaret denne kvelden. Likevel virker det som de fleste er godt fornøyde. Det eneste man kunne ønsket seg litt mer av er de mer dempede, vare akustiske stemningene fra gamle dager.

Slik varierer kvelden mellom gammelt og nytt, fra vuggende visesang i bossa-takt til noe som på sitt mest høylytte nærmer seg progrock. Hans gjør «You Don’t Know Me» som kveldens eneste på engelsk, og «Michelangelo Antonioni» som sin hyllest til italiensk film. «Desde que o samba é samba é assim» får taket til å løfte seg enda en gang. Nesten, i hvert fall.

Dette er en sånn kveld der vi kunne fått mye igjen for å høre hovedpersonen fortelle litt mer om seg selv. Han sier at han heller bruker tida på å synge flere av sangene, men tar seg tid til å hylle medspillere i gamle band før «A Bossa Nova é Foda». Veloso lefler med den mest fengende popmusikken i sangen med den internasjonale tittelen «Baby», som også får med noen linjer av Paul Ankas «Diana». Etterpå er han innsmigrende jazzcrooner i «Menino do Rio». Men nå går det mot slutten.

Han fyrer opp folket med «Sem Samba Não Dá», som sammen med «Lua de São Jorge» får folk opp av stolene og gjør Oslo Konserthus til et festlokale vi sjelden opplever ellers. Han må jo inn igjen etter en sånn avslutning, for en liten rekke ekstranummer som slutter med «A Luz de Tieta», som en hengiven forsamling beundrere synger til ham mens han tar mot hyllesten etter nærmere to timers storartet innsats. Etter at han har gått sin vei for godt står folk igjen i fem minutter og jubler.

Hovedprogrammet på Oslo World begynner 30. oktober, og varer i ei hel uke.