Vakker ørkenvandring med Hermanos Gutiérrez

---

5

KONSERT

Hermanos Guiterrez

Cosmopolite, Oslo World

---

De kunne godt passert på skurkesiden i en av Sergio Leones spagettiwesterns idet de skritter inn på scenen, men det nærmeste de kommer en slik rolle er nok gjennom musikken. Mer ydmyke og lavmælte vesener enn Hermanos Gutiérrez finner du knapt på Oslo World-festivalen denne uka, og likevel har konserten på Cosmopolite vært utsolgt i lange tider. De er sensasjonen som lett kunne holdt både en og tre ekstrakonserter, noe som er et lite under all den tid brødrene Esteban og Alejandro spiller rå, westerninspirert og gitarbasert instrumentalmusikk tilsynelatende uten de store faktene. I hvert fall ikke på overflaten.

De er brødre i blodet, oppvokst i Sveits hvor faren er fra, og med mor fra Ecuador og en stor familie på den søramerikanske siden som har hatt sterk innvirkning på dem, også musikalsk. Det var likevel ikke gitt at de to skulle sitte på en scene som Cosmopolite – for første gang i Norge og som en av verdens i sitt slag mest brennhete duoer akkurat nå.

Et hengivent publikum står klokkerstille når de med intensitet og innlevelse gyver løs på strengene. Det blinker skarp i Alejandro Gutiérrez’ stålblanke Rickenbacker Lap Steel, mens Estevan legger den ene solide støvelen over den andre, konsentrert under hattebremmen og over pedalene hvorfra han lager så mye gromlyd på sin nyinnkjøpte gitar at man blir stående som fjetret. Lange drag av twang og vidåpne strenger over faste rytmer, og finstemt underliggende harmonisk gitarspill som maler som en katt mot Alejandros følsomme steelgitar.

Det er ordløs musikk, likevel har man ingen problemer med å få med seg handlingen, hva den rommer av følelser, dramatikk, savn, lengsel, samhold og begjær. Alt det som hører ørkenmytene til, slik man har opplevd det i filmer av Wim Wenders, det trøstesløse og episke landskapet vi kjenner gjennom kameraet til Jim Jarmusch, og ikke minst gjennom Ennio Morricones musikk til filmene signert Sergio Leone. Legg så til klassisk surfrock i kjølvannet til Dick Dale, og noen mer moderne avarter, som om Calexico skulle kvittet seg med vokal og alt utenomsnakk. Vi skal heller ikke glemme boleroen og pasilloen som den eldre delen av brødrenes søramerikanske familie hørte på.

[ Oslo World åpnet med sanger for svært harde tider (+) ]

Det siste ligger som en grunnmur i Hermanos Gutiérrez’ siste album kom for ganske nøyaktig et år siden. Men det er ikke helt tilfeldig at det har tittelen «El Bueno Y El Malo» – den gode og den onde. Tenker man «den grusomme» inn i dette bildet så blir illusjonen av den tørre Nevadaørkenen, av vindblåste og øde byer og grensepassasjene fra Colorado og ned mot New Mexico komplett. Inn og ut av solnedgangene.

Fra scenen forteller da også brødrene om dette, om «roadtripene» i ørkenområdene, om solen lavt over Las Vegas, om hvordan de føler seg hjemme i det de ikke greier å sette ord på, men med strengene snakker de så alle vi som er der forstår. Et melankolsk, vidstrakt, rytmisk og suggererende språk som skaper bilder og fortellinger store nok til å holde en av Oslos største konsertklubber på tå hev.

Tittellåten er et av de tidlige høydepunktene i en konsert som vektlegger de siste tre skivene i en relativt kort karriere som de likevel har fått seks album ut fra. «Esperanza» og «Hijos Del Sol» kommer fra «Eternamente» (2021), låter som i stor grad ble til under pandemien. «Tres Hermanos» løfter Cosmopolite i en bokstavelig talt musestille jubel, en nøkkellåt på sisteskiva som ble produsert av Dan Auerbach fra The Black Keys. Han kan sies å ha gitt brødrene litt nødvendig energi under panseret langs de eviglange motorveiene som krysser de lavere og ikke minst tørreste delene av det nordamerikanske kontinentet.

Hermanos Gutiérrez vokste opp sammen, men skilte naturlig nok lag som voksne på grunn av en aldersforskjell på åtte år. De bodde på ulike steder og dyrket helt forskjellige interesser, i grunn også musikalsk. Men begge har alltid hatt gitaren som et hovedinstrument, den ene i mer klassisk forstand enn den andre, og en dag inviterte Alejandro Estevan til å besøke seg i Zürich. «Ta med gitaren, kanskje vi kan spille sammen», var beskjeden.

Idet de to satte seg ned sammen og utforsket hverandres gitarspill var Hermanos Gutiérrez en realitet. Debutplaten «8 Años» fra 2017 var ikke tenkt som så mye mer enn en felles familieøkt og så ferdig med det, men da de sammen oppdaget ørkenen sa det klikk. Det sa klikk for mange andre også.

Under Oslo World-konserten er det mer som klikker på plass for den som ikke har sett dem live før. Sammen på scenen har de to en kjemi som er like umiskjennelig sterk som den er stillfaren. Det er en dualitet som forener de åpenbare forskjellene dem imellom. Den ene røffere, som en type skåret ut av en saloon i Denver, den andre mer klassisk i duse og nøytrale klær, men med den tunge barten som slags identitetsmarkør over den åpne skjorta.

[ Eventyrlig og intimt med PJ Harvey i Oslo (+) ]

Spillet deres er litt likedan. Det er mellom ulikhetene det oppstår spenninger, i måten de to spillestilene finner naturlig gjenklang. Hvordan harmoniene vokser inn i hverandre, hvordan de langstrakte, dype, gråblå akkordene lager pauser hvor de emosjonelle kontrastene bryter gjennom som strålene fra en rødglødende sol. Mellom låtene forteller de små historier. For det meste er det Estevan som fører ordet. Han har kjøpt seg gitar hjemme i Sveits kan han fortelle. Skulle bare prøve den, men da han slo den ene akkorden som han så lar oss som er der få ta del i, da måtte han kjøpe. Dette er første konsert med ny gitar.

Alltid en Gretsch, nå en «Chet Atkins», etter gitargudfaren som i stil forbandt ekkoet fra Europas spanske og franske gitarspill med den nordamerikanske country- og jazzgitaren. Gutiérrez mener nyanskaffelsen gjør at han prater mer denne kvelden enn han pleier, men når det gjelder som mest er det likevel musikken som snakker høyest. Illustrerende, stille, sterk og fengslende. Innimellom legger han gitaren til side og slår litt på trommene, og under det hele skaper de et teppe av perkusjon, som den godt kamuflerte lyden av hestehover i musikken til en westernfilm.

De kommer nok aldri til å begynne å synge. Til gjengjeld kommer de temmelig sikkert til en kino nær deg før du vet ordet av det, og forhåpentligvis til en norsk scene før det igjen.