Nostalgisk gjenforening

Tilbake i år 2000 fikk Lukas Moodysson en betydelig internasjonal hit med dramakomedien «Tilsammans», som utspilte seg på i et kaotisk raddis-kollektiv i 1975. I en flyktig periode var Moodysson en av de sterkeste stemmene i svensk film, og sto bak sosialt bevisste publikumssuksesser som «Fucking Åmål» (1999) og «Lilya 4-Ever» (2000). Men etter de fiendtlige reaksjonene på hans feilvurderte antiporno-manifest «Ett hål i mitt hjärta» (2004) fikk han aldri helt ting tilbake på rett kjøl igjen.

Det gjorde muligens sin skade at Ingmar Bergman hyllet en ung Moodysson med ordene «vi er vitne til fødselen av en mester!», og isteden ble den genierklærte humanisten en menneskefiendtlig kyniker. Kampen for å leve opp til andres forventninger kan bli en forbannelse. Men årene går, og vi blir alle eldre. Så det er lett å skjønne at Moodysson føler et behov for å vende tilbake til bedre tider, gjenforene gamle venner og gjøre et forsøk på å gjenta en eldre suksess. «Tilsammans 99» er hans første film på ti år, og en verdig oppfølger som finner sin egen identitet. Du kan se tilbake, men ingenting er som før. Mye har forandret siden sist, selv om Moodyssons affeksjon for disse figurene forblir like sterk uansett hvor «jobbiga» kan være.

24 år har passert, og det overbefolkede kollektivet som engang var så fylt av liv har nå krympet ned til bare to personer. Den patologisk konfliktskye pasifisten Göran (Gustaf Hammarsten) bor fortsatt sammen med den biseksuelle tekstilkunstneren Klasse (Shanti Roney). De avholder sine ukentlige gruppemøter, diskuterer miljøvennlig oppvask og klamrer seg til gårsdagens idealer. Men alt går litt stridt nå, føles litt tomt og de sliter med å rekruttere nye samboere.