En sjelden kveld i Operaen

---

5

KONSERT

«La Forza de destino»

Musikk: Giuseppe Verdi

Libretto: Francesco M. Piave

Paolo Arrivabeni, dirigent

Med Lise Davidsen, Yngve Søberg, Russell L. Thomas, Tone Kummervold, Jens Erik Aasbø, Megan Graves, m.fl.

Operaorkesteret og Operakoret

Den norske Opera og Ballett

---

Det er plutselig veldig krig i Midtøsten, og en kvinne i iransk fengsel har fått Nobels fredspris. En konsert med tittelen «Skjebnens makt» i operahuset i Bjørvika kjennes med ett mindre viktig. På veien går jeg innom Deichman for å låne notene til operaen som konserten bygger på. En halv time før stengetid på en lørdag er det folk i alle kriker og kroker av biblioteket. Også Operataket er fullt av glade mennesker, og forestillingen innenfor dørene er utsolgt. Det slår meg at vi må hegne om denne tryggheten, det at så mange kan være sammen på forskjellige måter i dette lille området av Oslo samtidig.

Operaen «La Forza de destino», som betyr skjebnens makt eller kraft på italiensk, er komponert av Giuseppe Verdi i 1862. Den er et familiedrama om æreskultur som starter når Donna Leonora og Don Alvaro forelsker seg hverandre. Sistnevnte er fra Sør-Amerika og ikke bra nok for Leonoras adelige far. Scenetekstens inkaer og sigøynerkvinner kan kjennes daterte og er sett med umiskjennelig europeiske briller. Samtidig er Don Alvaro den mest trofaste av alle i fortellingen. Når han skrur til dramaet ved å drepe Leonoras far, skjer det ved et uhell, og når Leonoras bror vil hevne faren, er det romkvinnen Preziosilla som nekter å tro på løgnene hans. Så historien har også en slags ambisjon om å vise fram fordommer.

Hovedgrunnen til at denne produksjonen fyller operahuset til randen, er uansett fra 2023 og heter Lise Davidsen. Hun gjør sin sceniske debut i rollen som Leonora på Metropolitan-operaen i New York i februar neste år, og hun har allerede spilt inn arien der en fortvilet Leonora ber om å få dø, «Pace, pace», på soloplate. Noen av forestillingene på The Met ser ut til å bli sendt live på kino i Norge, og jeg kan allerede oppfordre til å stille seg i kinokø. For da «Pace, pace» var over på lørdag, klappet publikum, og så klappet dirigenten, midt i forestillingen. Det siste tror jeg ikke jeg har sett før.

Det skrives mye om stemmen til Lise Davidsen, og hun har et særegent instrument. Men det virkelig spesielle er hvordan hun bruker det, hvor blodseriøst grundig hun jobber med å registrere hver tone. Starten av «Pace, pace» har vilt mange farger, og hun disponerer musikk på en måte som gir følelsen av at det alltid finnes mer, at neste frase kan bli sterkere, svakere, mørkere, mykere, annerledes. Hun går heller aldri ut av karakter, samtidig som teateret aldri står i veien for musikken.

Når det er sagt, er også de andre solistene supre. Første overraskelse er Megan Graves som kommer fram fra Operakoret i et kort bidrag som Curra, Leonoras kammerpike, med trygghet og en klang som kler Leonoras. Særlig mannskoret gjør også en fin figur der de er involvert.

[ Glad i musikals? Aldri har tilbudet vært større på norske scener (+) ]

Russell Thomas’ Don Alvaro ligner Davidsen i at han kan bevege seg sømløst mellom det store og det slanke. Men han gjør det i en litt annen stil både operatisk og sangteknisk, og samspillet mellom de to blir ikke den dramatiske motoren det kan være. Alene på scenen i tredje akt viser Thomas imidlertid hvorfor han er der, og samarbeidet med en opplagt Yngve Søberg som Leonoras bror Don Carlo er energisk og presist både som kamerater i felten og når det blir farligere fordi Don Carlo oppdager hvem medsoldaten er.

Også Leonora og fader Guardiano i Jens Erik Aasbøs skikkelse, munken som tar henne imot når hun søker tilflukt i fjellene, klikker musikalsk fra første sekund, dog i en helt annen stemning.

Tone Kummervold gjør en varm og fin arie som Preziosilla. I militærmarsjen hun senere gjør sammen med koret, virker det som noen kan ha lagt på litt ekstra skarptromme for å få ting til å henge sammen, men jeg liker insistereringen på tempoet. At samme orkester kan låte så forskjellig i La Traviata i september og i en nyere opera av samme komponist på lørdag, er en av grunnene til at levende musikk er så gøy. Under dirigent Paolo Arrivabeni er klangen mer grovmasket. Til gjengjeld har musikken tydelig retning og energi og får være både teatral og morsom.

På vei ut kan jeg høre en mann si at han ikke skjønte hvorfor Leonora i siste scene plutselig var døende. I konsertversjon får vi ikke se at Don Carlo rekker å såre søsteren før han selv dør. Rollelisten på Operaens nettsider og varigheten på hele konserten forteller også bare indirekte at konserten mangler noen av operaens scener og småroller.

[ «La Traviata» skjuler provokasjonen under gullpapiret (+) ]

Det var ikke plass til alle som ville inn på førsamtale på lørdag. Det sier noe om at flere enn meg er nysgjerrige på mer enn et «skikkelig familiedrama med intense følelser», som nettsidene kan melde. Pitchen kan gjerne stå, og det er helt greit å klippe i en opera, men det går an å samtidig skrive noe om hva som er gjort og hvem som er ansvarlig for utvalget. Da Bjørvika sluttet med papirprogrammer, kan det virke som faglig formidling på skrift ble nedprioritert, og det er synd. Hvor vanskelig det er å klippe i operapartiturer uten å miste sammenhenger, kunne også potensielt være gøy å formidle.

Denne litt hemmelige inngangen til hva det faktisk var vi hørte, trekker min terning ned fra øverste etasje for produksjonen som helhet. Det Lise Davidsen gjør, er uansett bortenfor terningkast. Det er sjelden å kjenne seg løftet som publikum på den måten både hun og de andre på scenen oppnådde lørdag.