---
6
MUSIKK
«Tosca»
Av Giacomo Puccini
Libretto: Giuseppe Giacosa og Luigi Illica
Musikalsk ledelse: Edward Gardner
Med Lise Davidsen, Bryn Terfel, Freddie De Tommaso, Ashley Riches, Christian Valle, Kjetil Støa, Bergen Filharmoniske Orkester, Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Guttekor, Bergen Filharmoniske Kor, Collegium Musicums Kor, med flere.
Grieghallen, Festspillene i Bergen
---
BERGEN (Dagsavisen): «Tosca» under Festspillene i Bergen vil bli husket som en triumf i årtier framover langt, utenfor de sju fjell. Og det er virkelig et eventyr, en begivenhet som når man sitter i salen framstår som alt annet enn et konstruert påfunn bestående av noen av verdens fremste stemmer som utgangspunkt.
Sopranen Lise Davidsen fra Stokke har på noen små år blitt en høyt etterspurt verdenssensasjon, og debuten i tittelrollen som Tosca er mestret på fantastisk vis til tross for at hun ikke i utgangspunktet er på hjemmebane. Legg så til den walisiske verdensstjernen Bryn Terfel i en opera og en rolle han derimot kan ned til den minste demoniske grimase, samt italienskbritiske Freddie De Tommaso som Toscas kjæreste Cavaradossi og dirigent Edward Gardner som med bravurfakter tenner ilden under Bergen Filharmoniske Orkester.
Det blir en helaften som gnistrer av store og bølgende følelser, hvor de største stemmene i en trollbindende dans i den konsertante framføringen av Giacomo Puccinis 1899-opera, løftes inn i det perfekte.
En konsertant framføring av en opera foregår uten kulisser, rekvisitter og skiftende kostymer. I Grieghallen er sangerne plassert foran orkestret og ved siden av dirigentens podium, og i den store men likevel begrensede salen skapes det en uutgrunnelig intimitet mellom aktørene «nede» på scenen og publikum i amfiet. Uten fullskalaproduksjonen rundt blir Festspillenes «Tosca» overlatt til orkesteret og til stemmene, men likevel blir illusjonen sterk og teksten sammen med de mer og mindre små faktene fra sangerne som illuderer handling, skaper bildene som ikke er til å misforstå.
[ «Così fan tutte»: En flatpakket opera (+) ]
Det går ikke mange taktene før vi befinner oss i et nedbrutt Roma som under Napoleonkrigene syder av uro og steile flanker, det hele orkestrert med jernhånd av den forkvaklede politisjefen Baron Scarpia. Den politiske fangen Angelotti har flyktet fra fengslet og gjemmer seg i kapellet hvor tilfeldigvis maleren Mario Cavaradossi har jobbet med et portrett med Angelottis søster som modell. Rømlingen og maleren er gamle venner, og førstnevnte må gjemme seg når operastjernen Floria Tosca kommer ivrig ropende til et avtalt stevnemøte med sin kunstnerkjæreste.
Tosca har en eitrende sjalu natur, og viser det når hun hører stemmer og ser maleriet av en kvinne med en annen øyenfarge enn hennes. De store sjalusiscenene utspiller seg som en dirrende kamp mellom først de to elskende, senere gjennom Scarpias utløsende list. Lise Davidsen gir et dramatisk og ildfullt anslag til en forestilling av operaen som framfor noe handler om følelser, men også om makt og om de grunnleggende frihetsprinsippene både i en samfunnstrukturell sammenheng og mellom kjønnene.
[ Jazzfest som bestilt fra ny supergruppe (+) ]
I tumultene som følger velger Cavaradossi å skjule sin venn hjemme hos seg selv, og de har gått når Tosca etter å ha roet seg vender tilbake til kapellet. Dit kommer da Scarpia og hans menn på jakt etter fangen. Han strammer nettet sitt, forfølger Tosca som han begjærer og arresterer etter hvert Cavaradossi og avhører han under tortur. Han nekter å fortelle noe, men Tosca holder ikke ut smerteskrikene fra kjæreste og avslører fangens gjemmested. Prisen Scarpia forlanger for å slippe Cavaradossi fri er Tosca selv. Hun gir etter, og det planlegges en skinnhenrettelse av Cavaradossi. Men i en verden full av svik og lureri ender det selvsagt med tragedie og død for alle. Angelotti tar sitt eget liv, Tosca dreper Scarpia i operaens høydramatiske scene, og Cavaradossis henrettelse er selvsagt helt reel. Tosca selv, hun velger å styrte seg i døden som følge av tragediens triumf.
[ Lise Davidsen: – Jeg er sjukt heldig som får lov til å gjøre dette (+) ]
Wagner og den tyske tradisjonen er blitt Lise Davidsens fremste signatur som sanger, men når hun debuterer i Puccinis klangverden, får hun virkelig understreket hvilken særegen stemme hun har og en helt vill spennvidde. I den andre av Festspillenes to konsertversjoner av «Tosca» oppviser hun ren magi enten hun ber og trygler som i den forslitte «Vissi d’arte, vissi d’amore» eller hun briljerer sammen med det mektige koret i første akt. Lise Davidsen som Tosca er en ferdig legende rett ut fra støpeskjeen. Det er kraft, men også en stille sødme i stemmen som kommer helt til sin rett. I en konsertvariant som dette blir det gjennomgående tydelig hvor vellykket det kan bli når stemmer og tekst konsentreres uten at de forstyrres av handlingens visuelle konstruksjoner.
Freddie De Tommaso har en nydelig, varm og dramatisk stemme som bærer fortvilelse og indre kamp enten den utløses av Tosca eller av det storpolitiske spillet Cavaradossi virvles inn i, som for eksempel i den såkalte «Tårnarien». Når han spontant bejubler seieren over Napoleon ved Marengo med utropet «Vittoria!», besegler han sin egen skjebne med følelsene i helspenn. Bakover i rekkene imponerer særlig Christian Valle som kirketjeneren, mens Ashley Richards er solid som Angelotti.
[ Jon Fosse med ny dramatikk: «I svarte skogen inne» er et mørkt møte med naturen (+) ]
Bryn Terfel har vært Scarpia mange ganger, og denne typen roller er blitt hans varemerke. På scenen er han derfor den mest drevne også når det kommer til å legemliggjøre sin skikkelse. Med et nærvær som imponerer og likevel full av nyanser, maner han fram en farlig maktperson. Innimellom nærmest knurrer han ut det korrupte hjertet i Scarpias grunnsyn og drifter, og blir den livsfarlige renkesmeden i kropp og stemme uten å måtte ty til de store faktene. Men når han gir kraft bak stemmen løftes taket av Grieghallen. En tvers gjennom ond figur som trekker strikken akkurat for langt i møte med den egenrådige og impulsive Tosca.
Samspillet mellom Terfel som ondskapen selv og Davidsen som kampklar forsvarer av både seg selv og kjærligheten er gnistrende godt under Gardners levende og kraftige ledelse av orkesteret. De store stemmene river og sliter noe i Grieghallens i denne sammenhengen begrensede format, uten at det revner, og sangerne tøyler de fysiske understrekende faktene akkurat nok til at de ikke glir inn i det parodiske. Forestillingen høynes i sin indre temperatur ved at alle på scenen, også orkesteret som lar seg lokke ut av startblokkene og inn i det ukjente under Gardners viltre agering, åpenbart har det svært morsomt og gir hverandre og musikere og korene i første akt anerkjennende blikk og gester underveis.
Verken Bergens filharmoniske orkester eller Festspillene er fremmed for konsertante oppsetninger fra før. Med «Tosca» og rekken av kunstneriske notabiliteter på scenen overgår de ikke bare seg selv, men det meste av det man kan oppleve og internasjonalt. Men å ha kjente navn på scenen betyr lite hvis det ikke omsettes på en måte som fungerer i kunstnerisk forstand. Ikke bare fungerer «Tosca», det er en triumf av verdensklasse og et løft inn mot historiebøkene.
