«La Traviata» skjuler provokasjonen under gullpapiret

---

4

OPERA

«La Traviata»

Musikk: Giuseppe Verdi

Libretto: F.M. Piave etter romanen Kameliadamen Regi: Rodula Gaitanou

Scenografi og kostyme: takis

Med Lina Johnson (Violetta), Bror Magnus Tødenes (Alfredo), Johannes Weisser (Giorgio Germont), m.fl.

Operaorkesteret, Operakoret

---

«La Traviata» er den eneste av Verdis operaer der handlingen er lagt samtidig med at musikken ble skrevet. Komponisten skal uttrykkelig ha kalt den et drama «for vår tid». Tittelen betyr «hun som er på avveie», på vei mot avgrunnen. Historien om kjærligheten mellom en luksusprostituert og en poet har paralleller i livet til forfatteren som skrev romanen operaen bygger på. Men også komponist Verdi levde utradisjonelt for sin tid med samboer og flere bonusbarn. På premieren i Venezia i 1853 skal folk ha blitt provosert over at aktørene spilte i datidens hverdagstøy og at umoralsk kjærlighet ble legitimert av inderlig musikk.

Regissør Rodula Gaitanou prioriterer det inderlige og velger å pakke provokasjonen inn i gullpapir. Scenen er fylt av teaterlosjer dekket med gullbånd i art deco-stil. Kostymene glitrer, og vi kan se gjennom stoffene og losjeveggene. Det gjennomsiktige og skimrende kan gi assosiasjoner til Verdis orkesterklang. Men der musikken hos Verdi kan tenkes å reflektere skjøre følelser, framstår scenerommet stivt. Den visuelle inspirasjonen fra 1920-tallet blir heller aldri videreført i dramaet.

Inne i tyllstoffene er det heldigvis levende sangere. Lina Johnson, som synger Violetta i castet jeg hørte (mandag 25. september), vokser inn i den krevende hovedrollen. Stemmen skinner i kjerneregisteret. I dybden kan den forsvinne litt bak orkesteret slik dirigent Anja Bihlmaier disponerer det, og de aller høyeste tonene virket litt stressede i starten. Men utover i operaen utvider Johnson klangpaletten og åpner rollen mot noe mørkere både vokalt og emosjonelt. Utviklingen viser henne som en verdig vinner av operaprisen hun tok imot etter teppefall.

Bror Tødenes synger poeten Alfredo Germont med naturlig flyt. Den gjør det på ett vis lettere for ham å håndtere Verdis uendelige linjer. Men det umiddelbare kan også bli en utfordring, for over det store tidsspennet som en operaforestilling er, klinger Alfredo ganske stabilt og likt.

[ Nationaltheatrets «Den fantastiske Mikkel Rev» er frydefull men krevende (+) ]

Den mest interessante karakteren både musikalsk og dramatisk i dette gullbelagte sirkuset er Alfredos far i Johannes Weissers skikkelse. Når Giorgio Germont kommer inn i en støvete, ikke så skinnende outfit og melder at forholdet mellom sønnen og Violetta ikke kan vare, blir musikk og drama farligere og mer uforutsigbart, samtidig som Weisser aldri mister tak i det oppriktige ved rollen. Plutselig blir det også liv i samspillet, særlig mellom pappa Germont og Violetta. De mindre rollene er godt ivaretatt musikalsk, men forsvinner litt visuelt på den tettpakkede scenen teaterlosjene lager.

Weisser bringer også inn et mer bevisst forhold til retning og tid i musikken som jeg ofte savnet i orkesteret. Som kontrast til solistenes lange slynger kan Verdi sette i gang lirekasseaktige sekvenser som tikker og går før de plutselig blir klippet av. Disse små bruddene åpner dramaet og kan fylles med musikalsk forventning, humor eller frykt, men de må fylles med noe. Både plutselige brudd og linjer trenger at musikken vil et sted, at den aktivt venter, balanserer på en kant eller kaster seg utfor et stup. Dirigenten har ennå ikke helt funnet ut av denne dynamikken. Orkesterklangen er klar og lett, men fremdriften blir litt note for note og det kjennes langt til Sør-Europa. Det sakser mellom scene og grav i flere av de større korpartiene, som koret ellers har god kontroll på. Og når Johnson i en av Violettas store arier bygger en nydelig dynamisk og dramatisk bue ned mot det så vidt hørbare, svarer orkesteret med et punktum som framstår tilfeldig sammenrasket og for sterkt, som om alle glemte å høre på hva solisten akkurat gjorde.

Det er i det hele tatt lite ved denne «La Traviata» som provoserer. Regien prioriterer inderlighet og glitter og reflekterer verken operaens egen historie eller at librettoen har inspirert blant annet filmen «Pretty Woman» og flere andre samtidige dramaer. Det er synd, for hvis dette verket kun kommer til oss som et lukket smykke, mister både kunsten og fortellingen viktig motivasjon.

«La Traviata» spilles med to sett sangere som alternerer. Det andre laget består av blant andre Yaritz Véliza (Violetta), Davide Giusti (Alfredo) og Yngve Søberg (Giorgio Germont)