Oliver Lovrenski debuterer med et utbrudd av energi

---

ROMAN

Oliver Lovrenski

«Da vi var yngre»

Aschehoug

---

Romanen «Da vi var yngre» er høstens mest eksepsjonelle utgivelse fra en debutant, en samling historier som til sammen utgjør en langt større fortelling. At forfatteren forstår verdien av sin egen bragd spiller han på i teksten.

«men så marco kom ut, og

ikke vet jeg hvem hacka hjernen hans, men karen dro meg med

inn, og på vei til lukke døra, snudde seg mot jenta og sa, det fins

bra gutter og det fins dårlige, ikke waste deg selv på en som bare

samler på historier»

Oliver Lovrenski samler på historier. Men 19-åringens debutroman «Da vi var yngre» er ikke «waste». Det er en fortelling fra Oslos drabanter fortalt på et brukket norsk, korthogd og muntlig og holdt i en sosiolekt som er egnet til å gi en norsklærer infarkt. Men på grunn av språket, de sammenvokste slanguttrykkene fra ulike kulturer og bokens oppstykkede og likevel sammensveisede struktur, blir helheten bak saftige onelinere både nyansert, eksplosiv og sårt treffende.

Zlatan, 2Pac og Elden

De korte kapitlene, skrevet i jevn flyt uten versaler eller punktum, er i hovedsak sett i bakspeilet, men de føles som de flyter i sanntid. Det handler om Ivor. I likhet med forfatteren selv, har han kroatisk bakgrunn. Ivor, Marco, Jonas og Arjan, alle representanter for ulike kulturer i det oppvoksende Oslo her og nå, utgjør en tenåringskvartett i en nedadgående spiral med forbilder som er så fraværende at de må finne nye. Han setter ord på det i kapitlet «el chapo»:

«vi skulle bli 2pac og zlatan og jordan og tyson og elden og

banksy og gründer som musk så det var ikke drømmer vi

mangla men håp og derfor vi er her i dag og blir chapo»

Skildringene er hentet fra et purungt miljø hvor de fire starter en kriminell løpebane som barneranere og etter hvert langere. Han skriver om å bli knarker fra niende, og om en hverdag bestående av dopbruk, langing, brutalitet, rå vold. Og død. Den hogger til allerede i første setning.

[ «Tollak til Ingeborg» blir teater: Beskt møte i mørket (+) ]

Utgangspunkt er oppvekst på Oslos østkant, marginalisering, skolegang med dørene på vidt gap og familier uten voksne til stede. Eller veldig til stede, som når moren til en av dem tar overdose 1. juledag. I Ivors bevissthet hører vi om en mamma som er der, faren aldri. Og stadig vender han tilbake til fortellingene om og savnet etter bestemoren, etter baba som boken er dedisert til. Sammen med de rå, svart humoristiske og kynisk utleverte historiene fra gata som de fire strever etter å eie, skaper det indre emosjonelle terrenget rundt familie og egne følelser rundt identitet, en sikker balanse mellom vitnesbyrd fra dagens Oslo og treffende rapporter fra et opplevd liv – enn så kort det fortoner seg i år. Refleksjoner av mer allmenn karakter røper at Oliver Lovrenski har flere forelegg å suge av enn det som skjer på gata.

Bak utlegninger om vennskapet mellom de fire, om «kæber», «sjofere» og «bausj» (ordliste følger med boken), barnevernet, overdoser, ungdomspsykiatri og tungekjappe onelinere som «å slåss er som å bli knulla, første gang bør være med noen du stoler på», er dette en bredt anlagt skildring fra og om Oslo. Ståstedet er generasjonsbestemt og rommer forelskelse og dating, sex og søt forviklingskjærlighet, men temaene har bredere horisont enn det øyet kan se. Lovrenski tegner et emosjonelt utviklingskart fra sin egen oppvekst og miljøet og språket han springer ut av.

Zeshan Shakar og Larsiveli

Ivor og gjengen tar oss fra Oslos sørlige drabanter til Bjørvika, Valkyrie Plass, Pipervika og Holbergs plass, fra Grønland til Beirut. Kebab. Lovrenski setter ord på oppvekst, politi, advokater og påtalemaktens tilkortkommenhet og mekanismene i det som akkurat i det romanen kommer ut, aktualiseres gjennom gjengvolden som brer seg i oppvekstmiljøer i Sverige i tillegg til Norge. Som i et kapittel hvor han beskriver en lærer som etter en ransbølge snakker om manglende mannlige rollemodeller:

«og til slutt hun sa, det disse barna egentlig trenger, er noen som kan

følge dem opp fra dag til dag, hjelpe dem å sette mål, oppnå

dem, lære dem om disiplin, kontakt med egne følelser bla bla

bla, og du vet, kæba lyste som hun fant opp hjulet, så jeg reiste

meg og klappa bare: gratulerer, det heter en pappa»

En debut som denne kommer knapt en gang i tiåret. Vi kan telle inn Bertrand Besigyes «Og du dør så langsomt at du tror du lever», Lars Ramslis «Biposi», Maria Navarro Skarangers «Alle utlendinger har lukka gardiner» og Zeshan Shakars «Tante Ulrikkes vei». Ikke bare på grunn av det innovative språket, men fordi de på observant og reflekterende vis rokker ved vår oppfatning av samtiden og i sammenhengen samtidslitteraturen.

Oliver Lovrenski har kroatisk mor. Faren er forfatteren og dikteren Håvard Rem. Det siste skal vi ikke legge for stor vekt på, for Lovrenski er så til de grader sin egen. Setningene og ordene hans flakker ikke med blikket selv om de avviker fra enhver språknorm, men debutboken hviler på ingen måte i et vakuum. Setninger og rytme er mer rap enn noe annet. Språket ligger tett opp til noen av de mest særegne rimsmedene vi har. Det føles naturlig at han navngir Larsiveli i boken. «Da vi var yngre» er som et romanens svar på det hans «Lullaby Freestyle» handler om, rappet av en mann som selv har vært akkurat der, men kommet seg ut. «Unntaket til regelen» skriver Lovrenski. Det er også overskrift på romanens tredje og siste del del. Starten er «Brødre», så «Fallet», da det virkelig går galt.

[ Imponerende og intrikat fra Lars Saabye Christensen (+) ]

Saabye og Jan Erik Vold

Det er heller ikke vanskelig å tenke på yngre rappere som Rambow eller Tyr som soundtrack til «Da vi var yngre». Bruker du ordet «Glasskår» som kapitteloverskrift i en ørliten tekst om å se seg i speilet, er det nærliggende at du hinter til Karpe og en av de få låtene de har om samme type «faenskap» som Lovrenski skriver om. Han tilhører sin generasjon av samtidige kunstnere og artister, men med romanen som uttrykksform føyer han seg også i en fin og langt lengre tradisjon. Kapitteltitler som «Sult» og «Byens spor» er retningsvisere. Han nevner Lars Saabye Christensen, som med oppvekstromanen «Beatles» har gått foran med en kvartett ikke ulik Ivor, Marco, Jonas og Arjan. Likevel er han nærmere prosaen og poesien enn den tradisjonelle romanen. Som i en passasje hvor Ivor blir spurt av rektor første skoledag etter ferien om «du skulle jo bli advokat, hvordan er utsiktene». Ivor fortsetter: «og jeg ikke visste hva jeg skulle si, men marco redda meg, han sa, det er håpløst, og vi gir oss ikke»

Hyllesten til Jan Erik Vold er en nydelig gest i dette prosjektet, fra en heimstaddikter til en nestor. Det er heller ikke helt vanlig i et miljø som Ivors å omgi seg med kulturpolitiske referanser som i en av bokens morsomste, om enn litt konstruerte digresjoner: «hvorfor ingen lærte marco kondom kan være mer enn vannballong hæ, i forrige uke han vippsa tredje kæba på elleve dager til angrepille, arjan sa, snart han må søke kulturrådet om eget stipend utøvende kunst og sånn»

Som en debut er «Da vi var yngre» eksepsjonell. Skal man pirke på noe så er det litt opplagte konstruksjoner og det som fortoner seg som gjentakelser. Samtidig er dette en del av rytmen, både den umiddelbare og i romanen som en helhet, en rytme som smitter og sprer seg med den sjeldne energien som hører de aller beste unntakene til.

[ Lotta Elstad: – Abort er et evig tema, så lenge vi ligger med hverandre ]

[ Regissør advarer mot Roald Dahl-sensur ]