---
5
TEATER
«Tollak til Ingeborg»
Av Tore Renberg
Regi: Miriam Prestøy Lie
Med Kyrre Eikås Ottersen, Andrine Sæther, Malene Wadel, Harald Ottesen Nødtvedt, Sebastian Biong
Teater Vestland og Riksteatret
---
FØRDE (Dagsavisen): Så er vi her igjen, med en populær roman som er dramatisert for scenen. Tore Renbergs «Tollak til Ingeborg» ble en massiv suksess blant lesere og kritikere, og det nynorske målet han benytter seg av her kler perfekt historien om Tollak som gjennom et vondt døgn seint i livet skal ta et enda vondere oppgjør med seg selv. Han venter på at hans to voksne barn skal komme hjem. Nå skal de få vite. Han er en innful gubbe som har støtt fra seg både dem og det han hadde igjen av støttespillere i bygda. Folk snakker om han. Det gjorde de lenge før hans Ingeborg ble borte. Forråtnelsen er hans eget valg. Når historien nå blir teaterstykke fanger regissør Miriam Prestøy Lie både fallet og forfallet hos en mann som har «det illsinte» i seg.
«Eg er Tollak til Ingeborg. Eg høyrer fortida til. Eg har ingen planer om å finne min plass nokon annan stad», sier Tollak olmt tidlig i forestillingen i skuespiller Kyrre Eikås Ottersens skikkelse. Ottersen skaper et dirrende sterkt portrett av en stribukk som har meldt seg ut av både samfunnet og tida, i en forestilling som er like bekmørk på innsiden som skyggene bak den illevarslende scenedekorasjonen.
Premiere på Nynorshuset i Førde
Teater Vestland setter opp «Tollak til Ingeborg» i samarbeid med Riksteatret, og med Renbergs bok lagt til grunn, er det rift om billettene landet rundt. Premieren fant sted under den offisielle åpningen av det nye Nynorskhuset i Førde, dit Teater Vestland har flyttet sammen med blant andre NRKs nynorske distriktskontor og avisa Firda. Det er et framoverlent hus som skal ta det nynorske språket inn i en ny tid.
«Tollak til Ingeborg» er på papiret et perfekt åpningsstykke både hva gjelder språk og interessen det genererer. Solide skuespillere, en spektakulær turnéplan og en bok som har solgt 70.000 eksemplarer. Men det er et paradoks at det handler om en mann som på ingen måte går en ny tid i møte. Tollak ville ikke likt Nynorskhuset, han som sier opp lokalavisa fordi den ikke «skriv om anna enn piss og skit». Han som knuser radioen fordi noen der snakker om følelser. Når han blir tørst er det som «det høgg til», da drikker han for å rase ting av seg.
Hvordan kan han omgås datteren Hillevi, hun som har dratt til hovedstaden og blitt skribent, og som ifølge faren spytter på alt hun har lært? Malene Wadel spiller den av faren skadeskutte Hillevi med alt agget som forståelig nok er bygd opp mot faren. Broren Jan Vidar, spilt av Harald Ottesen Nødtvedt, er mer pragmatisk, bor ikke så langt unna, men har ingen nevneverdig kontakt med faren han heller. Den eneste han har hos seg er Oddo, «Oddotosken», som Tollak og Ingeborg tok til seg som voksen da moren hans Åsa ikke kunne rå med han lenger.
Oddo er nærmest stum, for bygda en «tosk». Han har en sentral rolle i Tollaks vidløftige liv som nå skal fram i dagen. Men det er Tollaks historie, og den er dels godt løst i Miriam Prestøy Lies egen bearbeidelse av en roman hvor handlingen for en stor del skjer på tankeplanet.
Andrine Sæther som Ingeborg
Lie satte nylig opp Jon Fosses nyskrevne drama «I svarte skogen inne», også det med utgangspunkt i et mørknende indre landskap hos en villfaren på slutten av livet. Mens Tollak venter på å måtte betro seg for sine to barn, hører vi han oppsummere gjennom en monolog av innskytelser, fordømmelser, forbannelser, bitterhet, fyllepreik og raljering. Det er svart, eksplosivt og vondt. Men i kjernen finnes også en forunderlig ømhet og faktisk også skjønnhet mellom fryktelige gjerninger, galleoppkast og spritbrekninger. Tollak var aldri en mann av ordet sånn i det ytre, men innerst inne er det likevel noe varmt, et fragment av en kjærlighetens mann.
«Blodet er harskt», hører vi stemmen til Ingeborg si om mannen hun elsket. Andrine Sæther spiller Ingeborg med nærvær og lett intensitet, noen ganger langt framme i bevisstheten, ung og viril i Tollaks fantasi, drømmer og anger, andre ganger i skyggene som det minnet hun er blitt. I samspillet mellom Andrine Sæther og Kyrre Eikås Ottersen blir den latente ømheten styrken som bærer fram de mentale væromslagene i stykket: «Eg likar deg så godt når kveldstimane kjem, Tollak. Du er ikkje så stri då. Og du er vakker i mørket».
Tollak og sagbruket
Ottersen tumler rundt i en stor ring på scenen, nærmest som en manesje. Men det er ingen glamour over dette sirkuset. Haugene med sagmugg på gulvet er like skitne som minnet fra sagbruket Tollak dreiv i alle år, og far hans før han. «Far slapp å sjå den nye tida. Han døydde før ho tok makta over folk», freser gubben over «det satans byggevareutsalet» med billig latvisk tømmer som sprekker bare man ser på det. Tollak vil ikke ha noe som er nytt. Han har aldri villet ha noe han ikke har bedt om, aldri gitt noe til noen. Han viker ikke for noe eller noen, ikke engang for Ingeborg, og det blir hans bane. Men nevekamp med utviklingen derimot, selve tida, er til liten nytte.
Inne i ringen, det stusslige hjemmet til Tollak, er en vedovn. Over henger scenograf Milja Salovaara slående dekorasjon, en nærmest truende stor silduk knyttet sammen nederst som en tarm, som en magesekk som lekker blodrødt og kreftbetent ned over Tollak. Selv forlater han ikke ringen. Det er hans borgvern mot alt han ikke liker. I hans sterkt fysiske spill røyner det på for teaterteknikken også, med mikrofoner som skurrer og teip som ryker.
Selma Frida Stang og Sebastian Biong
Bedre teip har de nok råd til i nytt hus. Da er det en større utfordring at det utenfor ringen er kort vei til skyggene. Miriam Prestøy Lies regi skaper en unødig stor distanse mellom faren og de to barna, dels også til Ingeborg-skikkelsen. Det er lett å se en bevisst bruk av barrierer, men historiens sidegrener blir diffuse når de øvrige skuespillerne blir mer brikker i randsonen enn en del av selve handlingen. Andre ting veier opp. Musikken til komponist Selma Frida Stang, dels skrevet til Malene Wadels bassgitar og vokal, skaper en fin og abstrakt samklang med desperasjonen og det agiterende håpet om en slags tilgivelse i Tollaks sinn. Og i sangen og de tunge punkinspirerte strengene ligger også en datters løsrivelse fra en far noen knapt kan ønske seg. Wadel kunne godt fått enda mer å spille på.
Tidligere Carte Blanche-danser Sebastian Biong er dessuten en egen kraft i dette stykket. Måten han former bevegelsene og en motorisk rytmisk dans på for å tegne Oddos karaktertrekk, er virkningsfull og berørende. Når han bruker stemmen, forsterkes den gjennom faktene.
Det er Tollaks fortelling. Og det er Kyrre Eikås Ottersens stykke. I 90 minutter står, ligger, drikker, kaver og raver han på scenen, og skaper et mannsportrett til å tro på, til å vemmes og irriteres over, men også til å føle medynk med. Vi har alle møtt en Tollak, selv om denne vestlandsfanden-varianten er striere enn de fleste. Dette er en voksen skuespillers kraftrolle med et materiale som rommer et bunnløst mørke, men likevel nyanser. De ligger i blikket, som svart raseri, pisket sorg og forferdelse over sine egne gjerninger. Men også i kroppen, som i likhet med Andrine Sæthers finstemte fysiske spill favner et helt liv.
«Tollak til Ingeborg» spilles nå i Førde og på turné på Vestlandet i regi av Teater Vestland, før Riksteatret tar forestillingen videre til Nord-Norge, Midt-Norge, Sørlandet og Østlandet. Ekstraforestillinger satt opp i Sandnes i januar 2024. I alt er det lagt opp til 57 forestillinger.
