«K-Town» gir Kristiansand og bibelbeltet en på pungen

---

4

FILM

«K-Town»

Regi: Kristian Landmark

Norge, 2023

---

Kristiansand filleristes på kino denne høsten. Først kom den mye forhåndsomtalte spillefilmen «Perleporten» som skapte harnisk på grunn av angivelige likhetstrekk med virkelige hendelser i byens mediepolitiske badebalje. Nå kommer «K-Town», en film av en litt annen karakter, en svart komedie og et mørkt drama. Men også den er et nidportrett av Kristiansand, nærmere bestemt av sørlandsbyens religiøse fundament. Dessverre har ingen av dem injurierende kraft.

«K-Town» handler ikke så mye om byen i seg selv, som om en av dens innbyggere, den rufsete og lett desillusjonerte Gordon (Jakob Berg). Han har åpnet en lurvete sexsjappe tvers over gaten for en av de store frikirkene i byen. Herfra selger han sammen med bestekompisen Roger (Alexander De Senger) porno og diverse sexremedier, men for det meste står han utenfor og røyker og påkaller oppmerksomheten til både familiemedlemmer og andre bysbarn som har snudd ryggen til han. Eller rettere sagt, det er Gordon som har snudd ryggen til. Han har brutt ut av den numne komfortsonen som menighetene tilbyr. Han har en helt egen misjon.

[ Som film er omstridte «Perleporten» for svak til å slå seg inn i valgkampen (+) ]

Salget i butikken er elendig, men inntjeningen er underordnet. Den er et ledd i å befri kristiansanderne fra åket av skyld, skam og underkuelse som bedehustradisjonen pålegger dem. I kjelleren koker Gordon sammen noen ideer som virkelig skal vekke innbyggerne, men imens må jo han og Roger ha noe å leve av. Så droppes bomben i form av en visitt, en viss Lola (Pernille Haaland). Lola har i tenårene vært på bibelleir med Gordon, som nå innhentes av fortiden. Mer skal vi ikke røpe. Denne filmens kvaliteter ligger først og fremst i overraskelsene underveis.

Filmskaper Kristian Landmark kjenner mange som dokumentarfilmskaper, blant annet fra samarbeidsprosjekter som den gode filmen om artisten Tønes og «Moskus – fortelling om et bilde», om kunstneren Sverre Malling. Dette er noe annet, og i høy grad et personlig spillefilmprosjekt laget på lavbluss og noen gode og smått absurde ideer, det hele sentrert rundt Landmarks hjemby.

[ Et velspilt og dialogdrevet kammerdrama om en Trump-varsler (+) ]

Ideene er «K-Town»s fortrinn, samt Jakob Berg i hovedrollen, en mann mange internt i filmbransjen vil kjenne igjen som en sentral skikkelse i Norsk filminstitutt, og som noen vil kjenne igjen som vokalist og primus motor i Tom Waits-hyllestbandet Blow. Han har ingen problemer med å framstille en dystopisk og litt lurvete outsider i en film som på et dypere plan handler om nettopp de som faller utenom, de som enten selv velger det eller blir tvunget ut av et fellesskap.

Dette er en tematikk Landmark med fordel kunne gått enda lenger inn i. Filmens lune og småsvarte humor ivaretas av en fin stemning som illuderer det å stå på utsiden, ikke så ulikt den man kan finne i film av Coen-brødrene eller Roy Andersson, uten sammenligning for øvrig. Overordnet skrenser «K-Town» bare innom tematiske smertepunkter gjennom Gordons egne valg, de litt asosiale trekkene til kameraten Roger og en rar og ganske fornøyelig kjærlighetshistorie.

I det hele tatt skrapes det mest i overflaten i denne filmen. Til å være et byportrett er den påfallende «folketom», og Landmark har gitt seg selv bare 70 korte minutter på å fortelle alt han har på hjertet. Ideen med sexbutikk kontra bibelbeltet løses på originalt vis, tekkelig, men ikke uten brodd. Hvem visste for eksempel at avgasser fra brennende latekspeniser er livsfarlige?

[ «Fedrelandet» er Margreth Olins mest imponerende film (+) ]

Regi og manus blir generelt mer episodisk og hoppende fra poeng til poeng enn utdypende og substansielt. Det gjelder også den litt vage etableringen av persongalleriet. Men av andre elementer på plussiden må vi nevne de utrolig fine animerte vignettene av Ørjan Stalleland og Marius Christiansens stemningsunderstrekende musikk, som begge er med på å skape den atmosfæren som gjør at filmen vinner på sjarmen om ikke så mye annet. Kristiansands befolkning kan nok puste ut, selv om det er nok av infame stikk å spore for den som vet hva man skal se etter.