Fløyteblåsing for døve ører

---

4

FILM

«Reality»

Regi: Tina Satter

USA – 2023

---

Reality Winner ofret over fem år av livet og alle fremtidsplaner for å lekke hemmeligstemplet informasjon, som dokumenterte russiske forsøk på å påvirke presidentvalget i 2016. Hun var drevet av den fortvilede avmaktsfølelsen som så mange satt igjen med, etter at Donald Trump ble president: «det må da være noe vi kan gjøre...?». Den samme fornemmelsen mange har akkurat nå, mens Trump til tross for alle sine rettsforviklinger ligger godt an til å bli det republikanske partiets presidentkandidat igjen. Og ja, Reality Winner er virkelig fødenavnet hennes. Faren Ronald Winner ville at datteren skulle bli «en virkelig vinner», så han døpte henne Reality.

Det ville ha vært litt gøy om hun vokste opp til å bli deltager i en søplete reality-serie, men isteden sendte skjebnen Reality Winner i en helt annen retning. En samfunnsengasjert ildsjel som tjenestegjorde i det amerikanske luftforsvaret i flere år, med fortid som lingvist og oversetter for etterretningbyrået NSA. Hun ble idømt den strengeste straffen en sivilist noensinne har fått for å lekke informasjon til pressen: fem år og tre måneders fengsel. Men tittelen «Reality» spiller på mer enn fornavnet hennes. Filmen holder seg så til de grader tett opp til virkelige hendelser at dialogen er tatt ordrett fra FBIs lydopptak av samtalene; komplett med stotring, ufullstendige setninger, hosting og ubekvemme pauser.

[ Kaizers Orchestra er tilbake i manesjen. Se bildene fra comebacket her (+) ]

Regissør Tina Satter følte at utskriften av dette avhøret minnet mistenkelig om manuset til en thriller. Hun utforsket først disse hendelsene i Broadway-teaterstykket «Is This a Room» fra 2019, og det er vanskelig å påstå at filmen bryter seg helt ut fra den teatralske rammen. Dette er fortsatt et dialogdrevet kammerdrama på knappe åtti minutter, som til stor del utspiller seg i et tomt rom med gulnede vegger, mens to FBI-agenter avhører en gradvis mer stresset kvinne i tjueårene.

«Reality» kartlegger (mer eller mindre) i realtid hvordan Winner i juni 2017 ble pågrepet av FBI utenfor sitt hjem i Augusta, Georgia. Reality (Sydney Sweeney) rekker knapt å parkere den lille elektriske bilen sin etter å ha handlet matvarer da en fremmed mann banker på sidevinduet. Han viser seg å være FBI-spesialagenten Justin C. Garrick (Josh Hamilton), som introduserer partneren Wally Taylor (Marchánt Davis). Spesialagentene kan informere Reality om at de er her på grunn av mistanker om mulig feilhåndtering av klassifisert informasjon, og er i besittelse av en ransakelsesordre som gir dem fullmakt til å endevende hjemmet hennes. Det er umiddelbart påfallende at agentene ikke viser henne denne ransakelsesordren, leser opp noen Miranda-advarsel eller opplyser om at hun har retten til å tilkalle en advokat. Isteden tar de i bruk FBI-teknikker for å holde henne konstant distrahert, ute av likevekt og opprettholder en kalkulert kameratslig tone. De kan enten snakke med henne her, eller ta henne med til FBI-kontoret for å fortsette samtalen der. Men først kan de være behjelpelige med å bære inn matvarene hennes, og sørge for at eventuelle husdyr blir luftet.

[ Som film er omstridte «Perleporten» for svak til å slå seg inn i valgkampen (+) ]

Mye tid vies til å få Winners hund Mickey geleidet trygt ut av huset og inn i luftegården i hagen, og deretter fiske ut katten Jen fra under sengen på soverommet. FBI-agentene er utstudert vennlige, men overvåker Reality med årvåkne øyne som gjør det klart at de er langt fra så tilbakelente som de prøver å gi inntrykk av. De beslaglegger Winners mobil og husnøkler, før hun geleides inn i et rom der de kan «snakke sammen» i fred. Mesteparten av spilletiden er viet til dette anspente avhøret, som blir litt av en skuespiller-masterclass fra «Euphoria»-kjenningen Sydney Sweeney.

Filmen gir oss en ubehagelig naturtro simulering av hvordan det kan fortone seg å bli pågrepet og avhørt av FBI, forhåpentligvis så nære virkeligheten noen av oss vil komme. Et truende musikkspor av elektronika-produsenten Nathan Micay murrer i bakgrunnen, mens bakgrunns-info og kontekst kommer i kjappe glimt.

Noen kjøleskapsmagneter, et klistremerke og tegninger i en notatbok antyder at Reality er en stor fan av Miyazaki-tegnefilmen «Nausicaä of the Valley of the Wind» (som jo også dreier seg om en dyrevennlig ildsjel med ambisjoner om å redde verden). Ut ifra samtalene med FBI skjønner vi at hun er veldig opptatt av styrketrening og kroppslig disiplin, med ekstrajobb som Crossfit-trener og yoga-instruktør. Et par glimt fra Instagram-innlegg avslører at Reality nylig gikk igjennom et samlivsbrudd og sliter med depresjoner. Alt tyder på at hun lekket informasjonen i en frustrert impulshandling, og ingenting tyder på at hun er en radikal aktivist.

Som Reality selv sier på et tidspunkt: «det er ikke som om jeg prøvde å være Snowden, eller noe sånt», hun ville bare at velgerne skulle ha tilgang til den samme informasjonen som myndighetene. Noe som fortsatt ikke forhindret at hun ble dømt for spionasje, og gitt strengeste straff til skrekk og advarsel for andre som kunne komme på samme tanker. Det er et trist tegn i tiden at informasjonen hun lekker druknet i alt mediahysteriet rundt saken i USA, mens Reality Winner selv ble en del av distraksjonene hun prøvde å gjøre et opprør mot. Mot slutten får vi se arkivopptak av (den nå sparkede) Fox News-programlederen Tucker Carlson, som skamløst benekter fakta om russiske forsøk på valginnblanding.

[ «Fedrelandet» er Margreth Olins mest imponerende film (+) ]

«Reality» er såpass nøytralt iscenesatt at tilskueren kan skyggelegge hendelsene med sin egen politiske synsvinkel, men selv om filmen holder seg sjeldent tett opp til fakta er dette fortsatt en tolkning. Regissør/manusforfatter Tina Satter hadde ikke tilgang til lydopptaket fra avhøret, så alt er iscenesatt og tolket ut ifra FBIs utskrifter (de delene av dialogen som tar for seg hemmeligstemplet informasjon er fortsatt sensurert). Noe som gir «Reality» en ekstra dybde, mens vi må ta stilling til hvor mye av dette som er en subjektiv dramatisering av hendelsene. Hvor interessant alt dette er som filmdrama er tilsvarende subjektivt, og jeg kan lett forestille meg at enkelte publikummere vil slite med å la seg engasjere – men «Reality» er imponerende velspilt, gjennomført autentisk og blir til tider skikkelig anspent.