Skusler bort potensialet i «Perleporten»

---

3

FILM

«Perleporten»

Regi: Jonas Matzow Gulbrandsen

Norge, 2023

---

Det er lenge siden en norsk film har fått så mye oppmerksomhet før premieren som «Perleporten», takket være politikere og andre som påberoper seg innflytelse i byen handlingen er hentet fra. Det har haglet med kritikk, trusler, mobbeanklager og forsøk på å få filmen stanset. «Et slag under beltestedet» ble filmen kalt før noen hadde sett den, fordi den angivelig karikerer en lokal skjønnhetsgründer og nettmillionær, hans involvering i den kontroversielle Facebook-siden «Sørlandsnyhetene» og den lokale valgkampen i 2019 hvor innvandringsmotstandere fikk en åpning de ikke hadde hatt siden begynnelsen av 1990-tallet. «Basert på en sann historie», påstås det i filmens åpningsbilde. Om det ikke er «fake news», så er også denne sannheten opp til øyet som ser.

Jonas Matzow Gulbrandsen, som for noen år siden lagde «Skyggenes dal», står for både manus, regi, produksjon og annet på spillefilmen «Perleporten», som er finansiert av ulike støttespillere på lokalt nivå. Som satirisk ørefik har den noen gode poenger, og herser ublidt med sørlandsbyen og dens religiøse og politiske personlighetstrekk. Om noe, er filmen et slag under bibelbeltet. Og kanskje mot edruelige politikere som ikke kan dy seg fra å mene om det de ikke vet noe om, enten det handler om film eller sosiale forhold andre steder i verden. Gulbrandsen, filmteamet og distributøren kunne ikke betalt om så skulle være, for en bedre og mer «skandaløs» lansering.

Som film betraktet, ikke som satirisk pamflett, har «Perleporten» imidlertid så åpenbare svakheter at den isolert sett ikke vil bryte noen som helst lydmur. Gulbrandsen har likevel noen gode ideer her i måten han på polariserende vis portretterer Kristiansand. Broren Marius Matzow Gulbrandsens filmfoto er som vanlig av høy kvalitet, og løfter sammen med regissørens blikk for rom, detaljer og underliggende humor helhetsinntrykket. Hovedpersonen er Trond Pedersen (Morten Løge), som har en hjemmeværende kone (Miriam Myrthel Pedersen) som kommer fra byens grønneste familiegren. Paret er fortsatt barnløse og bor i byens beste villastrøk. der alle kjører dyre biler ladet av gamle penger, fyller hagene med Tesla-kopier av robotgressklippere, og ber Jesus om tilgivelse når noe går galt. Og galt går det.

Trond Pedersen lider av spilleavhengighet og pornoavhengighet, dessuten stormannsgalskap og en solid dose med dumskap. Han drikker, spiller og onanerer, det meste ondt i Herrens øyne, men når den brutale bunnen er nådd løftes han opp igjen av så vel bønnen som barmhjertige familiemedlemmer med kakebakst og tilgivelse. Men hva ville nå Jesus gjort? Under sin rekonvalesens, mens kona bryter nabolagskotymen og begynner å jobbe, finner Pedersen svaret. Han starter det nettbaserte firmaet Webauksjonen hjemme fra garasjen.

[ – Hvis du snakker om det konforme Norge, er Kristiansand hovedstaden ]

Han treffer tidsånden og overflodssamfunnets basale behov for å handle billig rask på nettet, og bygger på kort tid opp en millionbedrift. Han blir en lokal kjendis og dras snart inn i lokalpolitikkens grumsete farvann av det fremadstormende partiet Nasjonal Allianse og dets varaordfører (spilt av Per Kullerud). Med Pedersens rundhåndede sponsing etableres nettsiden «Nyheter fra Sørlandet» hvor de sprer innvandrerfiendtlig slagg med utgangspunkt i de mange rumenske tiggerne som befinner seg i byen.

Men satiren er langt fra så treffsikker som man skulle tro basert på forhåndsståket, og historien filmen tegner opp når knapt virkelighetens forelegg opp til støvelskaftene. Gjennom et par smarte, fiktive tvister unnviker Jonas Matzow Gulbrandsen sannheten, og han vil trolig kunne argumentere med at det ikke er noe ærekrenkende i verken personkarakteristikker eller harselas med virkelige instanser.

Det ligger som kjent ingen absolutt sannhet i det fiktive. Gulbrandsen unngår blant annet en viss Kunstsilo. I stedet er det utenlandske tiggere som utpekes til lokal samfunnsfiende nummer en. Det gjør plotet klassisk og dermed litt mindre sammensatt.

[ «Rebel» er en rystende film om radikalisering (+) ]

Det er likevel når Pedersen, Nasjonal Allianse-varaordføreren og en ryggslikker drar til den rumenske landsbyen tiggere kommer fra, for å samle bevis som skal vise folk hjemme i Kristiansand hva pengene deres egentlig går til, at filmen skrus inn mot noe interessant, satirisk mørkt og utfordrende. Dette er forbrukersamfunnets bakgård, Europas dårlige samvittighet. Denne delen av filmen skal ifølge avisen Fædrelandsvennen være inspirert av en KrF-topps tur til den rumenske byen Carbunesti for noen år tilbake. Hans mål var å skrive en rapport om hva tiggerne og deres «bakmenn» egentlig bruker pengene til. Dette har skjær av noe mer enn en skrøne, men dessverre tar det altfor lang tid før vi kommer inn til kjernen av Gulbrandsens samfunnskritiske prosjekt.

«Perleporten» bærer preg av å være skapt utenfor de etablerte kanalene, med til dels amatører foran kamera. Og av en filmskaper som gjør det aller meste selv. Første halvdel av filmen, stort sett med kameraet tett på det forslitte ansiktet til Trond Pedersen, er en lidelsesvei av selvfølgeligheter hvor regissøren ikke makter å drepe sine egne kjepphester. Her mates Pedersens personlige tragedie inn med teskje og etter hvert anmassende casioestetisk spilleautomatmusikk, det hele så forutsigbart at all temperatur går ut av handlingen og persontegningen. Mens første del skulle vært strammet og mer enn halvert i klippen, blir den siste delen hengende som en knapp og litt uforløst konklusjon, som en urytmisk blanding av fiksjonsfilm og liksomdokumentar, nå tematisk akkompagnert av dommedagsmusikk. Det er som om tiden Gulbrandsen hadde til rådighet renner ut.

[ «Sorte gutter gråter ikke» er en intens, original og sannferdig utforskning av skam og maskulinitet (+) ]

Dette er likevel den delen av filmen som går virkeligheten på klingen og som med beksvart humor skildrer noen interessante prosesser som oppstår i skjæringspunktet mellom oppviglerpolitikk og oppkomlingspenger. Regissøren går i strupen på dobbeltmoralen, patriarkatet, konservatismen og fremmedhatet. Man kan velge å se det som en sosial omdømmeknekk for Kristiansand, og et par «samfunnsstøtter» vil garantert føle seg truffet. Han kunne skrudd enda hardere til.

At han i pubscener som antyder klasseskillet i byen, mellom rik og trygdet, religiøs og ikke-troende, nærmest gjør narr av de som allerede har minst, er imidlertid vanskeligere å forstå. Med mindre man velger å se skildringene av høy og lav som misantropisk jevnbyrdige. Det er ujevnheter som dette, i tillegg til mangelen på et overordnet kritisk blikk, som gjør at det åpenbare satiriske og politiske potensialet skusles bort.