---
Elvis Costello & Burt Bacharach
The Songs Of Bacharach & Costello
UMG
---
Elvis Costello var en sint ung mann mot slutten av 70-tallet. At han nå er klar for en turné til det han kaller «noen av Europas staseligste konsertlokaler» er en påminnelse om at de fleste er blitt voksne i løpet av årene som har gått. Han understreker likevel at han gjerne opptrer på honkytonks (countrybarer) hvis det passer seg sånn. På konsertene som kommer spiller han sammen med pianisten Stevie Nieve, som har vært med ham siden 1978, da Costello med gruppa The Attractions var det nye store med albumet «This Year’s Model» og Nieve først fikk prøve seg på singelen «Watching The Detectives».
– Vi går ikke bevisst inn for å utfordre forventningene folk har. Men disse konsertene har mange overraskelser, og nye undersøkelser av hva sangene mine kan romme, sier Costello. Dette var 25. august, han fylte 69 år, og feiret med et nettmøte med journalister fra hele Europa.
[ Levi Henriksen: Sterke sanger fra livets bakevjer ]
At de bare er to på scenen på høstens konserter åpner altså for nye muligheter:
– Å bare være oss to gir oss større frihet til å spille akkurat hva vi vil. Det åpner opp repertoaret. Med et band skal alt være mer jevnt, mens disse konsertene får større kontraster. Steve og jeg har stor dynamikk, vi kan både være ganske stille og like bråkete som en rock’n’roll-konsert. Det blir også forskjellige show hver kveld. Vi kan spille sanger vi plutselig bestemmer oss for. Dette blir ikke forutsigbare, nostalgiske kvelder. De gamle sangene får nytt liv når de settes sammen med nye sanger, sier Costello.
Elvis Costello ga i vår ut platesamlingen «The Songs Of Bacharach & Costello», som utdyper hans mangeårige samarbeid med komponisten og arrangøren Burt Bacharach. Igjen presiserer han at dette ikke har noe med nostalgi å gjøre, snarere en feiring av et samarbeid som varte i nærmere 30 år: – Jeg ville fortelle en historie, om Burt Bacharachs innflytelse på alle i vår tid av populærmusikken, forklarer Costello.
Samarbeidet begynte med at de to lagde sangen «God Give Me Strength» for filmen «Grace Of The Heart» i 1996, og fortsatte videre til et helt album. «Painted From Memory» fra 1998, som er blitt stående som en klassiker. Jeg husker ennå fredagsettermiddagen denne plata lå i postkassa, følelsen av dette kom til å bli ei ekstra fin helg, med sang og musikk full av det jeg liker å kalle den gode følelsen av dårlig stemning. Og så satte jeg meg ned og skrev:
««Painted From Memory» har klassiske Bacharach-arrangementer med blåsere og strykere og alt som hører med, med melodier som er litt mindre umiddelbare, men ikke mindre forseggjorte enn de han er mest kjent for. Tekstene til Elvis Costello er selvfølgelig et kapittel for seg selv. For samtidig som musikken låter pen og smektende, er dette en av de vondeste platene jeg har hørt på lenge. Sangene er fulle av lengsel og savn, i beskrivelse av forhold som enten består av én, to eller tre personer. Costello synger med stor overbevisning og innlevelse. I «This House Is Empty Now» er de beste sangene med Frank Sinatra en relevant sammenligning. Er du villig til å la høstmørket bli enda svartere er dette plata.»
[ Sangene til Nick Drake har fått evig liv ]
Costello og Bacharach bestemte seg for å lage en musikal basert på albumet, med enda flere sanger som fylte ut historien. Arbeidet ble fullført, men resultatet har ennå ikke nådd fram til noen scener. Costello tror selv at det kan skyldes den grunnleggende melankolsk tonen i alle sangene. Det er lett å forstå ham. Ikke alle ville synes at dette hadde vært en hyggelig kveld i teateret.
På den nye boksen (også på strømmetjenestene) får vi en antydning om hvordan musikalen hadde blitt. «Taken From Life» heter plata som gir oss det store bildet. Mange av sangene har vært gitt ut i andre sammenhenger, men her kommer de i en rekkefølge som rekonstruerer handlingen. Costello synger igjen mange av dem selv. Åpningen «You Can Have Her» og avslutningen «Look Up Again» spilte han inn sammen med Bacharach så sent som i 2021, i arrangementer av Vince Mendoza (som også har jobbet med Silje Nergaard og Thomas Dybdahl).
[ Thomas Dybdahl: Dette har jeg hatt lyst til i alle år ]
De kvinnelige fortellerstemmene tolkes av Jenni Muldaur og Audra Mae. Selve «Painted By Memory» framføres her av Cassandra Wilson og jazzgitaristen Bill Frisell. Frisell var tidlig ute med sine egne versjoner av disse sangene, på albumet «The Sweetest Punch». Han er forresten «artist in residence» på jazzfestivalen i Molde neste år med konserter i en rekke forskjellige settinger, på en festival Costello selv gjestet med Allen Toussaint i 2007. Men et møte mellom Costello og Frisell i rosenes by til sommeren er kanskje ren ønsketenkning?
På den tredje plata i settet hører vi de konsertaktuelle Elvis Costello og Steve Nieve spille flere av disse sangene sammen. Tre av dem i opptak fra Stockholm med Sveriges Radios symfoniorkester.
På den fjerde og siste plata synger Costello mange av Bacharachs aller mest kjente sanger fra gamle dager. Og her blir vi minnet om at Costello sang «I Just Don’t Know What To Do With Myself» allerede på pakketurneen til plateselskapet Stiff i 1977. Så nytt og alternativt skulle alt være den gangen at mange sikkert trodde dette var et ironisk utspill fra Costellos side, men det skulle fort vise seg å være ektefølt nok. Opptaket fra albumet «Live Stiffs» begynner plata, som avsluttes med at han spiller den samme sangen 20 år senere med komponisten selv. Mellom dette har vi hørt Costellos tolkninger av flere standardlåter som «Baby It’s You» (sammen med Nick Lowe), «I’ll Never Fall In Love Again», «Make It Easy On Yourself», «My Little Red Book» og «Anyone Who Had A Heart». Disse går rett i hjertet, for å si det sånn.
[ Kaizers Orchestra: Den største pop-oppstandelsen i Norge ]
Det morsomste innslaget i pressemøtet kommer til slutt, da artisten blir spurt om hva slags musikk han selv foretrekker for tida. Han forteller at han sjelden hører på rock lenger, men at han holder hus med to unge menn (tvillingene han har sammen med kona Diana Krall), og får inn mye nytt den veien. Han nevner den amerikanske produsenten Flying Lotus (Steven D. Bingley-Ellison) som en av de nyere artistene han setter pris på, og mener han går i fotsporene til andre banebrytere som Alice Coltrane, Pharoah Sanders og Dexter Gordon.
Så drar Elvis Costello fram en bærbar platespiller (type Third Man) som han tydeligvis har med seg rundt i verden, og en stor pose plater som hører med. Denne avslører en nysgjerrig og eventyrlysten lytter. Han viser først fram to plater han nettopp har fått tak i på Island: «Constantly In Love» med Sólveig Matthildur, og et album med islandske viseskatter, «Tíu islensk sönglög» med GDRN (Guðrún Ýr Eyfjörð Jóhannesdóttir,) og Magnús Jóhansson. Han tar også fram et kresent utvalg jazzalbum, Teddy Wilson og Duke Ellington og mer sånt, den japanske elektronika-duoen Satoshi & Makoto, den georgiske pianisten Khatia Buniatishvili og flere andre. Og «The Billie Holiday Story», som han sier han alltid har hatt med seg.
Til slutt kommer det mest personlige innslaget i plateposen hans: «Go Latin» med Joe Loss & His Orchestra, der faren Ross McManus var sanger, med tre solistinnslag på dette albumet. – Jeg var med faren min på matineer som begynte tidlig og forsto at dette var hans kontor, hans fabrikk. Å se faren min på scenen på denne måten hadde stor virkning på meg.
– Musikken er både et arbeid og et kall. På jobben gjør man sitt beste fra dag til dag, men kallet er å lete etter øyeblikkene av nærmest spirituell opplysning, sier Elvis Costello.
