---
5
MUSIKK
Levi Henriksen & Babylon Badlands
«190 prosent decibel»
Snaxville Recordings
---
Det er en stund siden det var veldig mye å juble for på Gjemselund Stadion, og Levi Henriksen slår fast at «Nå ligger dagen der/bakfull og grå». Men det kan bli mye fin musikk av slike dager også, noe han viser på sin fjerde plate sammen med bandet Babylon Badlands.
«190 prosent decibel» er samling sanger hvor forfatteren, heimstaddikteren og rockemusikeren Henriksen skuer utover horisonten slik bare han kan gjøre. Samtidig strømmer det blått og dunkelt under det sveipende blikket. Det er gjerne i bakevjer som disse at ettertenksomheten får feste og ro, i strømningene som både slynger deg videre og drar deg tilbake. Slik føles dette albumet. Det skal ha blitt påbegynt den dagen for snart fire år siden, da Ari Behn døde. «Til Ari» står det under sangen «Så jeg lot det brenne». Levi Henriksen slår fast at «du bli’kke borte før den siste som elsket deg dør».
Levi Henriksen har satt Kongsvinger og den fiktive bygda «Skogli» på det litterære kartet gjennom en rekke romaner og noveller, samt flere rock ‘n’ roll-prosjekter helt fra Heart Of Mary dukket opp i 1986. Han har alltid skrevet fram en lengsel mot noe annet, ikke minst den nordamerikanske myteverdenen slik den er blitt tegnet gjennom den delen av musikkhistorien som står Henriksens hjerte nærmest. Også på dette albumet penser han innom hard og sår americana, gitardrevet rock ‘n’ roll, sødme og åpen himmel så langt øyet kan se. Bandet er i så måte oppkalt etter 2006-romanen «Babylon Badlands», og består her av Henriksen selv på vokal og akustisk gitar, Finn Lilleseth på trommer, Anders Bøhnsdalen på gitarer og mandolin, og Morten Andreassen på bass.
[ Kaizers er tilbake: Eksentrisk oppførsel, beundringsverdig stahet, og irriterende selvsikkerhet (+) ]
Produsent Henrik Maarud er blant flere som bidrar utover selve kvartetten, men det er de fire som står sentralt, og som bygger opp under Henriksens klare, lyriske betraktninger om Innlandet, Amerika og Gud. Om døden i dens mange og ubønnhørlige fasetter. Og om Sverige da, nest etter Amerika det fremste av forjettede land. På «190 prosent decibel» har en litt glemt svensk forfatter endelig fått sin hyllest, i «(Jeg vil bli som) Emilie Flygare-Carlén», en produksjon som sender tankene til Plura og Eldkvarn og til Lars Winnerbäck. Flygare-Carlén skrev blant annet mye om småfolks kår i Bohuslän. Henriksen skriver generelt mye om småkårsmenn i sin beste alder en halv Chevrolet-tank litt lenger nord, noen av dem også på vei «Langt nord i livet», en setning han i sangen «Bli en stund om du kan» låner fra Erik Bye.
Sterkest kanskje musikalsk er «Elisabeth ved vinduet», en skurrende, episk og mektig jernbanebru av en låt over det være seg Glomma eller Mississippi, hvor Bøhnsdalen lar gitaren dirre mørkt inn i høstmørket mens Henriksen slenger noen skillinger tilbake til inspirasjonskildene. Bob Dylan, Dylan Thomas, Thomas Petty, Willie Nelson, Nelson Algren, Al Green, for å nevne bare noen fra den hyllende navneleken i det ene verset. I dette draget kan vi legge til Tom Verlaine, en annen av Henriksens – og Bøhnsdalens – helter som dette albumet er dedikert til, og som døde mens bandet jobbet med de siste sangene under innspillingen.
[ Nye låter: Emilie Nicolas funker opp fuglelivet og Erika Norwich sier f**k you til stemor (+) ]
Kona til trommeslager Finn Lilleseth gikk også bort av sykdom underveis i arbeidet. Det samlede resultatet måtte nødvendigvis blir ganske mørkt, men også fylt av minner, takk og kjærlighet. «Alle mine døde» er en finstemt og gitar-distinkt valse triste-hyllest til alle dem det gjelder:
«Du som skrev sanger,
om hvor vi skulle dra
Du som søkte mørket,
min pinsevennbror
Du med brune øyne,
min kjærlighetsnonne
Du som skrev bøker,
og min far og mor»
I Levi Henriksens mørke, akkurat som i stemmen hans, finnes det alltid lys, enten det er sjelelig eller fra et par frontlykter. «Halleluja og amen» er en sang som pipler fram fra det som er innprentet i han fra barnsbein av. «Du er streif av lys når svartsinn rår/Du er rikdom selv i fattige kår/Lyden av liv seint på dag» synger han her, men snakker man først om håp lyser det klarest i noe atskillig mer håndgripelig: «Så lenge sola står opp over festningen, og Glomma er full av vann/Skal jeg alltid komme hjem/Så lenge kvinne trenger mann». På «190 prosent decibel» er Levi Henriksen og Babylon Badlands kommet hjem. Lenger behøver man ikke dra for å oppleve eventyret bak horisonten.
