Kaizers Orchestra triumferer i comebacket

---

5

KONSERT

Kaizers Orchestra

Stavanger Konserthus

Publikum: 2.100

---

STAVANGER (Dagsavisen): Høyere hyl enn idet organist Helge Risa kommer ut på scenen ikledd gassmasken og smeller kofferten i oljetønna, har Stavanger aldri hørt. Han setter seg til orgelet, slår de første fete akkordene, og ut kommer bandet på rekke og rad, som sirkusdirektører i manesjen. Sekunder etter pumpes «Ompa til du dør» ut over to tusen struper for første gang på ti år. Det var låten alt startet med i 2001. Det var låten alt sluttet med da de tok avskjed på DNB Arena for nesten nøyaktig ti år siden. «Takk for at dokker venta på oss», sier Janove Ottesen underveis. Og fansen har ikke ventet forgjeves.

Det er ti år siden siste dans. Etter åpningskonserten i Stavanger venter enda 55 konserter og over 80.000 publikummere, før Kaizers Orchestra forlanger kontroll på kontinentet og så trolig norsk festivalturné neste sommer. Vi kan i hvert fall håpe. Høstens comeback og turnéstart er på alle vis en begivenhet. At den innfrir er ingen selvfølge, men når den gjør det så til de grader som her, så er det til og med lov å heie på bandet som har norsk rekord i stormannsgalskap.

[ Se stor bildereportasje fra Kaizers Orchestra-konserten her (+) ]

Det har ligget i kortene lenge at Norges største rockeband ville komme sammen igjen. Det er rett og slett tyngdeloven i musikkbransjen. Men hvordan de gjør det overgår de flestes fantasi. En serie konserter fordelt på fire byer utover hele høsten. En gullbelagt settliste som foreløpig inneholder to splitter nye låter. Vi vet det kommer mer.

Vi har sett mange konserter. Også med Kaizers. Ingen som denne. Ingen med så glødende forventning sydende under et konserttak. Ingen som møter et så intens ønske blant fansen om at det er «gamle» Kaizers som skal innta scenen. I ti år har de vært borte, mange blant publikum denne kvelden har kommet til fanbasen i mellomtiden og har aldri sett sekstetten live. Det vet vi etter håndsopprekningen Janove oppfordrer til underveis. Vi håper og tror disse vet hvor heldige de er.

Nå øser bandet fra en katalog som åpnet med albumet «Ompa til du dør» i 2001, og ble lukket i 2013 etter med «Violeta, Violeta III» som kom året før. Det var siste album i en trilogi som på ambisiøst vis fylte ut Kaizers-universet, det eventyrlige myldret av sagnomsuste figurer, sirkusartister, landeveisslusker, skjønne elskere og like skjønne tapere. Mange av dem får vi møte under denne turneen. Fortsatt når du leser dette står publikum i Stavanger og synger «Die Politzei», slik de sto der da bandet gikk av scenen etter fem ekstranumre og sammenlagt to timer og tjue minutter med deres aller beste sanger samt noen små overraskelser underveis.

[ Helgens nye låter: «Coco» debut fra Tolou, hardt oppgjør fra Maria Mena (+) ]

Bandet har ikke spart på kruttet i forkant heller. En mer massiv lansering av comeback og turné har vi ikke vært vitne til her i landet. Pluss på to nye låter, mye stasj, dedikerte barer og popoppbutikk i de fire byene de spiller i. Likevel kunne man ikke helt vite på forhånd hvordan det ville bli. Låtskriver og bandleder Janove Ottesen har tross alt hatt en solid solokarriere i mellomtiden. Hvor mye av det materialet ligger i det som nå kommer? Gitarist Terje Winterstø Røthing har flydd høyt med Skambankt. Selv gitarist Geir Zahl har utgitt egen plate. Hvordan vil dette påvirke moderbandet? Om noe, så har det holdt dem på tå hev. Få band har innfridd med så stor spilleglede og samstemthet under et comeback som Kaizers Orchestra gjorde i Stavanger Konserthus denne kvelden.

«Ompa til du dør» setter stemningen. Snakk om å komme tilbake med en smell. De følger på med «Bøn fra Helvete» hvor Janove dundrer løs på oljefatet for første gang denne kvelden, som om han skal denge ut all tvil om hva bandet kan levere ti år etter. Så kjører de på med gromlåter. «KGB» og «Diamant til kull» er sikre tidlige hits i konsertsammenheng, men så kommer kveldens første overraskelse, «Delikatessen» fra «Maestro»-albumet. Her lever virkelig Janove opp til maestro-betegnelsen. Nå tar han fullt og helt eierskap over scenen.

[ Kaizers Orchestra skal ut i Europa ]

Herfra og ut er det en triumfferd. De første piggete nervene har lagt seg, og de første tårene er tørket. Nå kan det gråtes friskt på ny med «Aldri Vodka, Violeta». Kaizers-fansen er i skyene, også den betydelige kontingenten av dresskledde samfunnsstøtter som ser ut som de har forvillet seg inn gjennom et sponsorprogram. De på gulvet derimot, er i himmelen som åpner seg og slynger «Tusen dråper regn» over oss til en allsang som ingen ende vil ta. Den er mektig, medrivende og akkurat så løssluppen som denne tette og mørke perlen av en låt skal være.

Dette er den første av 56 konserter, og forsmaken på resten av Norgesturneen. Trekvart år med øving har spisset bandet til et nivå vi knapt kan huske at de har vært på, selv ikke da de var på høyden og veltet den store sletta i Roskilde i 2006. Kanskje er de litt stølere når de skal klatre opp på tønnene, og det er bare Røthing som tør å ta hoppet ned igjen. Men hva gjør nå det når Helge Kaizer har plukket fram gassmasken, Janove ser ut som en million gullpenger og Mr. Kaizer og hans Constanze danser i skyggene sammen med kontrabassist Øyvind Storesund og trommeslager Rune Solheim når døren ned til «Resistansen» åpner seg.

Men før det mellompartiet med noen av bandets fineste låter. Først «Støv og sand», så «I ett med verden», hvor man ser hvorfor alle har fått utdelt hvert sitt «fotballskjerf» med Kaizers Orchestra-logoen, eller rettere sagt «Kaizers United» . Nå går to tusen skjerf i været med Janove glisende som en annen Erling Braut Haaland på troféjakt.

«Sigøynerblod» drar så konserten i en helt annen retning igjen både musikalsk og geografisk. Bandet som alltid har vært fascinert av den sentraleuropeiske musikken, av bryllup og begravelser, bryr seg katta i å sensurere egne røtter når de følger på med «Bak et halleluja». Vi dras bortetter sølete landeveier, ned innover Balkan og så på tur med Dr. Mowinckel med Geir Zahl på vokal. Janove mener så at vi kjenner godt til den neste sangen. «Resistansen» kaster oss helt ned i kjelleren, og allsangen på hvert ord låten gjennom overdøver det som skjer på scenen. Her er det russisk rulett og vi danser ompa til vi blør før de tramper i gang «Min kvite russer» som en sjøsyk ballade.

Vi er nede på «Evig pint»-albumet, allsangen runger, Janove svaier som en månefull russer og bandet gir alt. Ennå er vi bare litt over halvveis. Luften kan skjæres som smør, stinkende av adrenalin, svette, øl og tårer. Det er overtenning både på og foran scenen, og det hadde vært naturstridig om bandet ikke hadde tatt det ned et hakk. Tross alt har både jakka og skjorta gått fløyten, og Janove står der i en dyvåt singlet og kan nyte arbeidsseieren.

Det er tid for den første av de nye låtene. «Dine gamle dager er nå» er nok fortsatt ukjent, og en allsanglåt er det knapt, men den fungerer overraskende godt live, mektig som en slegge og øm som en aldersfure i et kjent ansikt. De kompenserer med de neste to låtene, først den rufsete, lekne «En for orgelet og en for meg» fra det første Violeta-albumet, spilt med store doser glimt i øyet, før Terje Winterstø Røthing lar gitaren rumle som en dødens ferjemann under «Kontroll på kontinentet». Låten er en fanfavoritt som Janove benytter til å introdusere bandet med show og bravur.

Så kommer den andre nye sangen, som Janove introduserer med «ikkje for å skryta, men me fekk terningkast seks». «Kaleidoskophimmel» rulles ut som den balladen den er mens snakket tar seg opp på de bakerste radene. Det stilner raskt når sangen vokser og stiger. Først hundrevis av hender i været og mobillyktene tennes når den tar form av en knallåt som vil vokse gjennom turneen, selv om den kan minne om Janove solo. Den er imidlertid fra Violeta-perioden, og lover godt for det som helt sikkert vil komme av enda mer ny musikk.

Det drar seg mot totimersmerket, nå er fire tusen hender i været idet de går av med bukk og takk. Enda er det mer igjen. En av de beste låtene de har er «hjerteknuser», og de knuser ikke fansens hjerter ved å ikke spille den. Men først «Begravelsespolka», vindskeiv og med så høy musikalsk promille at Goran Bregović ville blitt stolt. Janove har fått på seg jakka igjen som det sømmer seg i sådan stund. «Det er i begynnelsen og slutten av ditt liv/At eg glimrer med mitt nærvær, yes Sir». Og denne kvelden er i høy grad en begynnelse, og nærvær så det holder. Fansen holder det hele oppe, bandet selv har fortsatt litt å gå på. Nå kommer imidlertid sangen som tok dem fra å være et «No Hit Wonder»-band, til et «One Hit Wonder»-band som Janove sier: Dere skal få den sangen, dere skal få «Hjerteknuser».

Bare en låt kan etterfølge dette skamløse frieriet, og det er «Maestro» som klokker inn finalen som er ren lykke, allsang og kraftrock, og om noen var i tvil om hvilken posisjon Kaizers Orchestra skal ta i norsk musikkliv de neste månedene og kanskje årene, så kom fasiten der og da. «170» først, og så «Die Politzei» – tradisjonen tro – ti år etter. Det synges fortsatt. Det skal synges lenge. Norges største rockeband er tilbake i manesjen.

Etter i alt 14 konserter i Stavanger i september, spiller bandet like mange i Oslo (fra 6. oktober), Trondheim (fra 3. november) og Bergen (1. desember).