Helgens nye låter: «Coco» debut fra Tolou, hardt oppgjør fra Maria Mena

---

5

LÅT

Tolou

«Coco»

---

Ida Tolou Kjeldsberg er fra Tromsø, og har røtter i Nigeria. Det høres når hun nå endelig utgir den mildt sagt smittende afrobeat-inspirerte «Coco» under artistnavnet Tolou. Hun har boblet en stund lokalt både på grunn av stilen, sosiale medier og ikke minst en minneverdig rolle som fisker i NRK.serien «Vi lover et helvete». Det hun nå kommer med er så langt fra nedisede sjarker som man kan komme, men samtidig er det en kjøligvarm, minimalistisk afropoplåt som henter mye fra både den karibiske musikken og fra yoruba-stilen som blant andre Ayra Starr har gått foran med.

«Coco» er en debutlåt under dette artistnavnet, og mye skal gå galt om ikke den vil bli en internasjonal snakkis på svært kort tid. Crumz har produsert denne, men det sies at Wyclef Jean er inne på produsentsiden på andre prosjekter.

[ Hedvig Mollestad går hun nye veier med nytt band (+) ]

---

5

LÅT

Maria Mena

«Till The Water Runs Clear»

---

Denne kom egentlig sist uke, men «Till The Water Runs Clear» er godt mulig en av de beste låtene Maria Mena noensinne har skrevet. Det er utvilsomt den sterkeste framføringen vi har hørt fra henne i studiosammenheng. Dette er vondt, stort, og viktig, og budskapet ville brutt lydmuren i enhver sammenheng. Men som poplåt blir den enda viktigere fordi den kan nå bredt ut. Hør bare på dette verset: «When you say you don’t see color/You Don’t see me/And my inherited shame, yeah/Can you feel it?/The burden of my father now on me».

Det er sårt og kraftfullt på en og samme tid, og føyer seg sammen med en rekke andre kulturuttrykk denne høsten som handler om nettopp de strukturelle nyansene rundt rasisme. Selv sier hun følgende «Teksten er et direkte resultat av rasistiske kommentarer på et bilde av meg og kjæresten min Morten som jeg delte på Instagram. Jeg tok tidlig i livet og karrieren et aktivt valg om å ikke gi den rasismen jeg opplever oppmerksomhet (…) Men denne låten handler om å ta ansvar. Folk må stå for sine utsagn og jeg for mine egne reaksjoner». Mer trenger vi ikke tilføye, annet enn at engasjementet i teksten slår gjennom også musikalsk. Episk, stort og like vakkert som vondt.

[ «Sorte gutter gråter ikke» er en intens, original og sannferdig utforskning av skam og maskulinitet (+) ]

---

4

LÅT

Dirty Oppland

«Lensmann»

---

Det vil ligge gudbrandsdøler strødd etter denne låten. Noe annet er ikke å vente når Dirty Oppland disser både eget distrikt med en rapport fra «shit district» og drar inn Hadia Tajik og andre celebriteter i en mølje av en rapslugger der Jaa9 & OnklP, Amund «Akjeft» Rustad Grandal og Sjakk-Mats agerer attpåklatter. Dette måtte jo skylles ned med en egen Dirty Opplands-akevitt.

Skjønt attpåklatter. Jaa9 & OnklP er jo Dirty Oppland, det er også de andre såkalte «gjesteartistene» på denne utgivelsen. Kort sagt stammen i rapgruppa som i urtiden kom ut av Lillehammer med et par demoer og veldig mye selvtillit under tømmerhoggerskjorta. Nå er det litt «novelty»-stemning over det de kommer med, produsert av OnklP, men du verden for et morsomt comeback, en tung og fet begynnelse på høsten som varsler blålys og tung promille under korken.

---

4

LÅT

Ea Othilde

«Man-Sized»

---

Minimalistisk, rufsete og fengende pop er et stikkord når det kommer til Ea Othilde. 18-åringen fra Oslo er klar for Bylarm om et par uker, men er allerede småetablert i festivalsammenheng og i P3-sammenheng med låten «Back to You». Nå denne høsten er hun snart klar med sin andre EP. Skramlepop kan man uhøytidelig kalle det, inspirert av alle de gitarpopsingersongwriterne vi liker som også har et pop-gen å skilte til.

«Man-Sized» har en medrivende, jordnær vokal og et refreng som danser over et sammensatt akkompagnement, det hele med en energi under skotuppene som fyrer opp under alle lovordene som er blitt henne tildel i løpet av et kort, men begivenhetsrikt år.

[ Kaizers er tilbake: Eksentrisk oppførsel, beundringsverdig stahet, og irriterende selvsikkerhet (+) ]

---

5

LÅT

Stig Brenner + Newkid

«Bare mellom oss»

---

Stig Brenner går sine egne veier, og takk for det. Nå fører stien han innom Thomas Dybdahls nydelige og over tjue år gamle «From Grace» i låten «Bare mellom oss». Den høststemte oktober-melodien får nytt liv og lys når Brenner sammen med Newkid (svenske Jhun Alexander Ferrer) skrur den inn i en melankolsk og driftig poplåt som er vanskelig å få ut av syne og sinn.

Carl-Philip Ström har produsert sammen med Benjie, som også var en nøkkelspiller på Brenners forrige låt «Har du glemt meg». Den innledet en ny fase i forhenværende Unge Ferraris karriere, og med «Bare mellom oss», som slippes sammen med den litt mer anonyme låten «For godt til å være sant», er det ingen fare for at vi glemmer han med det første.

[ Nye låter: Emilie Nicolas funker opp fuglelivet og Erika Norwich sier f**k you til stemor (+) ]

---

5

LÅT

Fig Tape

«You Might»

---

Under artistnavnet Fig Tape har Elias Melkersen skapt seg et lite navn i kjølvannet av debut-EP-en «Second Thoughts» som kom ut i fjor. Nå kommer han med mer moro i form av låten «You Might», den første av flere denne høsten. At han har musikkutdannelsen fra Berlin kan man sikkert lese inn i denne tunge, litt mørke og samtidig eletropoplekende låten som med House-vibber i bakgrunnen utforsker randsonene enten det handler om kjærlighet eller musikk.

Det handler kanskje om å tørre å gå inn i noe man ikke helt er overbevist om at er det riktige. Om å føle at man er i ferd med å bli noen man ikke helt liker, men oversetter man dette også musikalsk er Fig Tapes nye låt et skurrende mørkt eventyr og en av høstens mest fascinerende i sin sjanger. Lett, casio-leken og med et vokalspor og et refreng som er klin umulig å glemme.

---

4

EP

The Screwups

«Crash and Burn»

---

Den tøffeste bassen i Ålesund tilhører Per Helge Hildre, som sammen med vokalist og gitarist Martin Kjersem Hildre, gitarist Magnus Hay Aarø og trommis Einar Løkken utgjør bandet The Screwups. De leverer ukas punkdose i form av debut-EP-en «Crash and Burn», tre låter som ramler av gårde i en rocka stil som minner om et glefs fra 1977, eller noe Backstreet Girls og et tidlig The Pogues kunne kommet opp med.

Bandet har økonomisk selvinnsikt nok til å spørre om vi kan kjøpe ølen til dem i «Buy Us A Beer», den mest umiddelbare av de tre låtene som handler om et band som er langt fra gjennombruddet. Langfingeren «Time To Fly» fester seg også lett, og vil bli en vinner i moshpitene, mens åpningslåten «Don’t Wanna Know» er den mest anonyme. Tre av to er likevel nok til å redde helgen, og i de rette kretsene er det ingen tvil om at noen bør kjøpe en øl eller to til The Screwups etter dette.

---

4

LÅT

Ingebjørg Bratland og Odd Nordstoga

«Heimlandsong»

---

Nok en fin sang fra det nye samarbeidet mellom Ingebjørg Bratland og Odd Nordstoga, tretten år etter albumet og turneen «Heimafrå», det som var Bratlands platedebut. Nå har de lagt til rette for en omfattende felles turné i høst, og et tilhørende album som ble annonsert med den lekne låten «Ingenting å vera redd for». Nå følger de opp med en roligere komposisjon med vid horisont og landkjenning i så vel sinnet som i musikken.

Det er fortsatt melodisk popmusikk forankret i norsk folkemusikk, men også her setter de irske søsknene Seamus og Caoimhe Uí Fhlatharta preg på akkompagnementet, mens stemmene snor seg inn i hverandre og særlig Bratland lar sødmen og lengselen bre seg over fjellene. Sangen har kanskje ikke helt den samme nyskapningen over seg som den første smakebiten fra det nye prosjektet, men den demper heller ikke forventningene til det som kommer senere i høst.