– Man må være redd for religioner

PARIS: Richard Malka smiler avvæpnende, noe han ofte gjør i løpet av samtalen på hans kontor i Paris. Men ikke når han prosederer. Da er han sylskarp, og alltid forberedt til fingerspissene. Etter rettssaken om angrepet mot Charlie Hebdo som kostet 12 personer livet, valgte han å publisere han prosedyren. Han ga boken tittelen «Le droit d’emmerder Dieu», som til norsk kan oversettes som «Retten til å håne Gud».

– Jeg ble advokaten deres i 1992, da jeg var 23 år. Vi var jevngamle. Jeg engasjerte meg, likte de provoserende karikaturene deres. Når man blir 40 eller 50, er det ikke like enkelt. Etter hvert ble det mer og mer ytringsfrihet, og jeg oppga litt etter litt de andre aktivitetene jeg hadde, forteller han.

Drapstruet

Det har ikke skjedd uten konsekvenser. Helt siden brødrene Chérif og Said Kouachis terrorangrep mot bladets redaksjon 7. januar 2015, har Malka måttet leve med livvakter. Han er en av Frankrikes mest truede personer. Og som stadig forverrer «tilfellet» sitt med nye utfordringer. Han forsvarer blant annet unge Mila (16), som kalte islam for «noe dritt», etter selv å ha blitt kalt lesbisk, hore og rasist. Selv har han, etter 15 år med ulike saker relatert til islam, skrevet bok om religionen. Under arbeidet med boken foretok han et dypdykk ned i Koranen og andre skrifter, helt tilbake til opprinnelsen.

– Jeg ville forstå hvor integralismen og intoleransen kom fra, sier han.

Men som en ivrig og total forsvarer av blasfemi og ytringsfrihet godtar han også at noen brenner koranen.

[ Forsvarssjef Eirik Kristoffersen: – Ville ikke at sykdommen skulle definere oss (+) ]

– Det sjokkerer meg ikke at noen brenner koranen, bibelen eller toraen, hva som helst. Men det er ikke det lureste man gjør, særlig når Sverige vil inn i NATO. Det kan virke provoserende. Juridisk sett er det lovlig, men det er aldri intelligent å brenne bøker. Man overbeviser ikke ved å utfordre. Motparten blir bare mer radikalisert. Mitt yrke er å overbevise, så jeg brenner aldri noe.

Etter Charlie

Det Richard Malka derimot brenner for, er ytringsfriheten brødrene Kouachi ville tilintetgjøre med kalasjnikov mot Charlie Hebdo.

– Jeg befant meg som i en vektløs tilstand, en annen dimensjon. Jeg husker ikke alt lenger, men magasinet måtte videreføres. Jeg sto midt i det.

– Kom det en reaksjon senere?

– Alle taklet det som de kunne. Min reaksjon var å prosedere i retten og fortsette kampen. To ganger.

To ganger fordi dommen først ble anket. Men Malka forsvarte Charlie Hebdo allerede i 2006, etter at magasinet hadde publisert karikaturtegninger av profeten Muhammed. For ham er det moderne Frankrike bygget rundt ytringsfriheten og retten til blasfemi.

– Frankrike var det første landet i verden som opphevet blasfemiloven. Det var i 1791. Det er en arv etter lysenes århundre og revolusjonen. Hvis man ikke aksepterer det, blir man ikke integrert i et land som elsker tankefrihet.

– Men merker du ikke en viss utvikling?

– I retten eller i samfunnet? Rettspraksisen blir mer og mer beskyttende, mens samfunnet går motsatt vei. Særlig i det siste tiåret. Det virker som om frihet skremmer, og man går baklengs. Om en rekke temaer kan man ikke si noe annet enn det de fleste mener. For eksempel om miljøvern, feminisme og religioner. Man må ikke sjokkere. Det er det man kaller politisk korrekt. Selv humor blir komplisert, som karikaturer. Under påskudd av den eller den gruppens ekstreme følsomhet.

[ Joni Mitchell, Bob Dylan og Neil Young: Utgir gamle sanger, men med tre forskjellige nye perspektiver (+) ]

Uten styring

Parallelt med denne utviklingen påpeker han framveksten av sosiale medier. Der er det svært få regler. Fulle av hat, krenkelser, rasisme, homofobi – og lover som forbyr søksmål mot de ulike plattformene. Saken om unge Mila, som har fått stor oppmerksomhet både i Frankrike og internasjonalt, er et eksempel på hva hat kan føre til, men det er mange i samme situasjon.

– Frankrike er kjent som ytringsfrihetens land. Men med visse restriksjoner?

– Et land helt uten restriksjoner fins ikke, selv ikke USA har det. Her fikk vi en lov i 1990 for å trygge offentlig fred. Man kunne ikke fornekte holocaust mens overlevende ennå var i live. Men jeg kan vedgå at loven kan debatteres.

«Retten til å håne Gud» ble trykket i 6.000, men solgte i 100.000 eksemplarer. Et tegn på et dypt engasjement, mener forfatteren. Men Richard Malka er samtidig krystallklar på et prinsipp: ytringsfrihet er for alle. Også for dem man ikke liker.

– Man kan ikke si at ytringsfrihet eksisterer, men ikke for ekstreme høyre eller ytre venstre eller andre. For hvis den ikke eksisterer for noen vil det si at den en dag ikke vil eksistere for alle andre. Ingen ideer er legitime, for det vil si at det fins en offisiell sannhet. Det er det verste man kan gjøre, for da vil noen tro at man skjuler ting. Det vil nøre opp under konspirasjoner.

[ Den dagen latteren døde ]

Fornekter islamofobi

Malka mener man må man tåle andres motsatte ideer «så inderlig vel».

– Det er problemet med frihet. Man er for ytringsfrihet så lenge folk sier det du mener selv. Som George Orwell sa, er frihet retten til å si til folk det de ikke ønsker å høre, meninger de forakter. Det er akkurat det vi kjemper for, å la de som mener det motsatte av oss komme til orde.

Paris-advokaten er bekymret. Stikkordene er «woke» og «cancel culture», som han mener allerede gjennomsyrer franske universiteter. Fortvilte studenter sier de ikke får tenke som de vil.

– Og hva med islamofobi?

– Det ordet fornekter jeg. Akkurat som Salman Rushdie. Det ble oppfunnet for å tilbakevise all kritikk av islam. Det er et begrep for å la blinde forbli blinde. Man har lov til å være islamofob. For meg er det en plikt å være islamofob eller «kristenfob», det vil si å være redd for religioner som sier hvordan man skal kle seg, hva man skal spise, hvordan man skal elske, hvordan man skal oppføre seg fra morgen til kveld, og hvordan man eventuelt skal plaffe ned de som ikke deler denne visjonen. Så man må være redd for religioner.

Eller, som han har sagt og skrevet, ha rett til å fornekte – gi faen i gud. For Richard Malka er det umulig å glemme hva religiøst motivert vold kan føre til. Når han nå drar på ferie er det med livvakter. Som når han skal til Danmark til høsten, når boken kommer ut på dansk. Han kommer gjerne til Norge hvis boken blir oversatt til norsk. Men ikke alene. Livvaktene blir med, samt blytunge minner om vennene som ble massakrert fordi de hadde tegnet Muhamed. De er der hele tiden. I advokatens bevissthet.

[ Sommeren som ble dominert av helt andre faktorer ]

[ Nå er alles øyne rettet mot ham ]