Når kunsten blir en merkevare

Hva har kunsthistoriefaget gjort galt? Da Nasjonalmuseet fikk ny direktør tidligere i år ble kunstmiljøets ønske om en leder med sterk kunstfaglig kompetanse satt til side. Nå er noe av det samme skjedd igjen når Munchmuseet har ansatt fire avdelingsdirektører under direktør Tone Hansen. I pressemeldingen uttaler topplederen seg med stor tilfredshet om de fire nyansattes kvalifikasjoner, men hun sier ikke like mye om kunsten og den fagligheten museet har ansvaret for å formidle.

I pressemeldingen forekommer ordet «merkevare» intet mindre enn seks ganger. Å bruke et slikt begrep er, nærmest selvfølgelig, samsvarende med å holde opp en rød klut foran kunstmiljøet. Kommersiell tankegang, det å selge kunst og henvende seg til et bredt publikum, synes å være uglesett i kunstfeltets toneangivende miljøer. «Kunsten for kunstens skyld» har vært et mantra gjennom flere tiår.

Velkommen til en ny virkelighet: Når Nasjonalmuseet og Munchmuseet nå er vel etablert i nye bygg har norsk kunstliv flyttet opp i den internasjonale toppdivisjonen av attraktive kunstmuseer. Kunst og kultur er blitt en del av opplevelsesøkonomien, og kunstmuseer er blitt viktige attraksjoner for å lokke til seg turister. Samtidig har interessen for Edvard Munchs kunst steget til nye høyder internasjonalt. Gjennom de siste tiårene har museet intensivert sitt samarbeid med museer verden rundt og viser viktige utstillinger som har etablert Edvard Munch i toppsjiktet av berømte kunstnere.

[ Jan Garbarek skapte sus av jazzhistorie på Oslo Jazzfestival (+) ]

I likhet med staten (Nasjonalmuseet) har Oslo kommune (Munchmuseet) investert milliardbeløp i museet. Normal tankegang er at man vil ha noe tilbake for de store investeringene, for eksempel i form av økt turisttrafikk. Det er realiteten bak ansettelsene ved Munchmuseet. Kristina Finne blir direktør for kommersielle områder, i det som er en nyopprettet stilling med ansvar for kommersielle produkter og aktiviteter. Harald Nygaard Kvam får ansvar for kommunikasjon og marked. Lise Rønneberg for publikum og formidling. Og direktør for utstilling og samling blir Kasper Teglgaard Koch, som har vært konstituert i stillingen i ett år.

Det er kommet et krav om større egeninntekter, og i april annonserte direktør Tone Hansen at museet skulle ansette fire nye avdelingsdirektører. Den gang sa hun dette til Aftenposten: «Vi skal styrke både den kunstneriske og den kommersielle profilen.»

Det er ikke bare de rent kommersielle stillingene som har betydning i denne sammenhengen. Også direktørene for publikum og formidling og utstilling og samling har sitt å si for å gjøre Munchmuseet mer attraktivt blant turister og andre publikumsgrupper. Alle sammen skal «(…) være med og utvikle MUNCH til en av Nord-Europas mest attraktive kunstdestinasjon(er),» sier Hansen i pressemeldingen som presenterer de fire nye avdelingsdirektørene.

Direktørens entusiasme er stor: «– MUNCH styrker kommunikasjon og markedsfeltet med en ny stilling, samt de kommersielle områdene. Samtidig skal vi ta en større internasjonal posisjon. Vi skal levere tungt på det kunstneriske, og sikre at vi med kreativitet og store publikumsopplevelser når et bredt publikum,» sier Hansen.

[ Kunstens motpoler møtes i Lillehammer kunstmuseums (+) ]

Det er påfallende at ingen av disse stillingene (inkludert Nasjonalmuseets nye direktør) bekles av en kunsthistoriker. Tone Hansen er utdannet kunstner, og mange så henne som en garantist for det kunstfaglige aspektet da hun ble ansatt som Munchmuseets direktør i fjor høst. Men hun applauderer altså at også direktøren for utstilling og samling, Kasper Teglgaard Koch, mangler kunstfaglig kompetanse. Han er utdannet statsviter. Bortsett fra oppbyggingen av København Universitets Symfoniorkester har han ingen kunstfaglig eller kulturell (jobb-)erfaring før han ble ansatt som leder for Munchmuseets konservatoravdeling for tre år siden.

Ina Blom, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, uttrykker sin bekymring på Facebook: «Visjoner og strategier for det faglige virket ved disse institusjonene (Nasjonalmuseet og Munchmuseet. Red. merk.) skal altså komme fra personer uten relevant kunnskap, erfaring og nettverk – altså personer uten konkret og detaljert forståelse for hva arbeidet de skal lede faktisk går ut på, både praktisk og intellektuelt – hva som regnes som «best practice», hvilke idealer det er verdt å strekke seg etter og hvordan man best kan være innovativ innenfor rammene av tilgjengelige ressurser. Kunsthistorikerne på disse museene opplever da også at de i økende grad er marginaliserte. De blir i liten grad involvert i utviklingen av utstillingsprogrammene og reduseres til å måtte gjennomføre bestillinger ovenfra.»

[ Øya 2023 oppsummert: Aldri et kjedelig øyeblikk ]

Kunstfaglig kompetanse gir ikke automatisk god ledelse. Og man kan godt være en god leder uten å kunne fagfeltet. Med erfaring fra musikklivet sørget Munchmuseets forrige direktør, Stein Olav Henrichsen, for at Edvard Munchs kunstnerskap ble løftet med en rekke prestisjefylte utstillinger utenlands. Men Ina Blom har utvilsomt et poeng i sin ytring. Hun konkluderer med at hun heretter vil anbefale ambisiøse studenter om å satse på en karriere utenfor Norge.

Blom mener, som meg, at noe av problemet ligger i styrene, som ifølge professoren bare har «rent kosmetisk respekt for kunsthistorisk kompetanse.» Styrene settes sammen av politikerne, så vi er i grunnen vitne til et systemisk problem. Munchmuseet har ikke et styre fordi det er en kommunal etat underordnet byrådet. Men, styrene i store deler av kunst- og kulturlivet ledes av personer med kommersiell kompetanse, og «new public management» er blitt den modellen det styres etter. Så lenge kunstmuseene kun – eller i stor grad – betraktes som et smykke som skal være egnet for å tiltrekke seg turister, vil det kunstfaglige lett tape i konkurransen om hva museene skal være. Er det en utvikling folket, som er de faktiske eierne av museene, applauderer?