Som administrerende direktør for Oslo-filharmonien har Ingrid Røynesdal en sterk profil. Hun har vist at hun er villig til å slåss for orkesteret, og hun fremstår som en stødig administrator med internasjonale ambisjoner på orkesterets vegne.
Den største innvendingen i den nye jobben som leder av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, er at hun mangler kunstfaglig kompetanse. Røynesdal er riktig nok leder av en relativt stor kulturinstitusjon, men hun har (så vidt vites) ikke hatt noen befatning med kunstfeltet. Det er en svakhet som fort kan bli brukt mot henne i et museum der det fortsatt kan synes som de ulike fagfeltene står i en intern maktkamp. Hvis vi ser på Nasjonalmuseets program etter åpningen 22. juni i fjor er det skjevheter i hvilke fagfelt som blir prioritert i utstillingsprogrammet. Programansvarlig nestleder Stina Högkvist, med tittelen Avdelingsdirektør samling, har erfaring fra samtidskunstfeltet, mens eldre kunst, arkitektur, og design og kunsthåndverk står uten tydelige profiler som kan fronte fagfeltene.
[ Karin Hindsbo får stjernejobb ved Tate Modern i London ]
Røynesdals manglende fagkompetanse kan like gjerne bli hennes styrke. Det er å håpe at hun evner å se på organisasjonen, samlingspresentasjonen og utstillingsprogrammet med friske øyne og uten skylapper. Hun vil helt sikkert sette seg inn i det hun skal ha ansvaret for, og hennes manglende bindinger kan fort vise seg å gi henne en fordel. Det er en formidabel ledelsesutfordring å finne frem til og løfte frem den kompetansen som allerede finnes i organisasjonen.
Det store spørsmålet er hvordan hun stiller seg til de utfordringer som har vært debattert det siste året. Viktigst er forventningen om at hun må ta stilling til videre bruk av Nasjonalgalleriet. Det har stått tomt alt for lenge, og sommerens kommende, kommersielt arrangerte tegneserieutstilling er et sidespor på veien mot en endelig avgjørelse. Kulturminister Anette Trettebergstuen har bestilt en utredning, som blant annet skal vurdere å bruke Nasjonalgalleriet som foajé for en mulig fremtidig plassering av Nationaltheatret på Tullinløkka. Det er et feilgrep. Nasjonalmuseet og (billed-)kunsten trenger Nasjonalgalleriet.
Spørsmålet er om Ingrid Røynesdal har ryggrad nok til å stå opp mot kulturministeren og insistere på at Nasjonalmuseet må få tilbake ansvaret for å fylle Nasjonalgalleriets historiske bygg med nytt, eller gammelt, innhold. Vårens debatt har demonstrert med den største tydelighet at Nasjonalmuseet var for lite allerede ved åpningen. Som direktør for Oslo-filharmonien har hun ennå ikke lyktes i å skaffe orkesteret et eget konserthus. Nasjonalmuseets budsjett ble kuttet i år. Det siste museet trenger er en servil leder som bøyer nakken og tar imot de forordninger som kommer fra oven. Ingrid Røynesdal bør fortsette som den pasjonerte og idealistiske lederen man har inntrykk av at hun har vært for landets viktigste orkester.
En positiv ting hun tar med seg fra Oslo-filharmonien er erfaringen med å skaffe sponsorer og internasjonale samarbeidspartnere. Hennes siste postering på sosiale medier er videreformidlingen av den britiske kulturavisen The Guardians hyllest av orkesteret. Når hun overtar som leder av Nasjonalmuseet i oktober kan hun antagelig ikke avslutte det omstridte samarbeidet med Fredriksen-familien. Men det forventes at hun tar stilling til de etiske sidene ved slike sponsorsamarbeid.
[ Lise Davidsen skapte et mestermøte under Festspillene (+) ]
Uansett vil det bli en stor utfordring å skaffe nok midler til de store utstillingene som det forventes skal vekke internasjonal oppmerksomhet. Hun bør stake ut kursen for de verdivalg som skal styre hva Nasjonalmuseet fylles med. Hittil har museets utstillingsprogram sett mer utover enn innover. Hun bør sørge for en mer ambisiøs satsing på vår egen historie. Det er flott at Anne Katrine Dolven blir den første norske samtidskunstneren med separatutstilling i Nasjonalmuseet. Men det er forstemmende at det først skjer i 2025, tre år etter at museet åpnet. Den tendensen er en av flere ting det forventes at hun gjør noe med.
Ansettelsen av Ingrid Røynesdal har sin rot i næringslivsbakgrunnen til Nasjonalmuseets styreleder Maria Moræus Hanssen. Den baserer seg på troen på at ledelse er et fag som kan brukes i enhver organisasjon uavhengig av innhold. Det er en tankegang som burde vært forvist til historiens skraphaug. Røynesdal har generelt solid kulturell kompetanse, og kan selvfølgelig motbevise denne tankegangen gjennom den jobben hun kommer til å gjøre. For eksempel kom Stein Olav Henrichsen i sin tid fra musikklivet og gjorde en god jobb for Munchmuseet. Faglig kompetanse, kunnskap og forståelse er en essensiell faktor i alt godt lederskap. Det tror jeg at Ingrid Røynesdal forstår og vokser inn i med den viktige jobben hun nå overtar.