Et sus av jazzhistorie

---

5

KONSERT

Jan Garbarek Group

Den Norske Opera/Oslo Jazzfestival

---

Festivaler er så forskjellige: Etter fire dagers trasking rundt på Øya er det en kjærkommen avveksling å sette seg ned på en stol, og høre ordentlig på en god konsert uten at alle rundt skal fortelle hverandre om sommerferiene sine. Publikum i Operaen er voksent, for det var sikkert noen av disse jeg digget Jan Garbarek sammen med på Kalvøya i 1977. Men saksofonistens historie går enda lenger tilbake, til han ble norsk amatørmester i jazz i 1962. I dag kan han regnes som profesjonell.

[ Øya 2023: Aldri et kjedelig øyeblikk ]

Garbarek har beholdt sitt gode rykte, og den sterkt personlige tonen i spillet sitt. Selv om det er lenge siden sist han kom med nye plateinnspillinger turnerer han jevnlig. En stadig tilbakevendende legende det kan være fare for å ta for gitt. At han nå står på scenen i den fullsatte operaen, på åpningskonserten av Oslo Jazzfestival, er derfor fortsatt en begivenhet.

Jeg så Garbarek gå inn i en ny, mer publikumsvennlig æra med sin «Molde Canticle»-konsert i Molde i 1991. Konserten på Oslo Jazzfestival er i denne tradisjonen. Men selv om hans tid som stilskaper og foregangsmann for sin generasjon er over, vil en konsert med Garbarek vil alltid være en kjærkommen opplevelse. Vi kommer tilbake til forhistorien hans mot slutten av denne omtalen, med en overgang som forhåpentlig er tilnærmelsesvis like elegant som overgangen mellom de forskjellige partiene i musikken på denne konserten.

Jan Garbarek spiller med Rainer Brüninghaus (piano), Yuri Daniel (bass) og Trilok Gurtu (perkusjon). Kvartetten har opptrådt sammen med jevne mellomrom i 15 år, og vet hvor de har hverandre. Ofte kan vi se at de storkoser seg sammen, og fortsatt, i likhet med de 1.400 i salen, lar seg begeistre av hverandres spill. Men det er ingen tvil om hvem som er hovedpersonen.

[ Minneord til Knut Riisnæs ]

Garbareks musikk har i den store verden ofte blitt omtalt som et utpreget nordisk uttrykk. Dette er nok basert på utenforliggende assosiasjoner. Uansett, nå spiller han med en tysker, en brasilianer og en inder. Dette setter også et underliggende preg på musikken, som tar vare på jazzens mangfold som Oslos ordfører Marianne Borgen vektla i sin åpningstale før konserten.

Kvartetten tar utgangspunkt i de mest melodiøse sidene av Garbareks repertoar, ofte sterkt inspirert av gamle folketoner. De tar med seg inspirasjon fra store deler av verden, de har også med seg jazzens grunnleggende frihetsidealer, og går ofte nye veier med låtene. Noen ganger nærmer de seg den mest behagelige delen av 70-tallets fusion, et minne om tida da disse musikere fant sin egen form. Daniels ofte maskinmessige basspill står godt som grunnlag for Gurtus mer lekne tilnærming til det rytmiske.

Trilok Gurtu har featuring-status på plakaten, og får stort spillerom. Han sitter inne i et slags kontrollsenter av rytmeinstrumenter. Alt fra tablas til synthtrommer og ei bøtte med vann, som en professor i laboratoriet. I et løssluppent shownummer setter han seg på noe som ligner en alminnelig trekasse og banker videre. Den er imidlertid «mikket opp» på en måte som får den til å høres ut som et helt slagverk. Aller mest livlig er partiene med Garbarek og Gurtu som duo, der de hisser hverandre opp, og vi hører igjen litt av villskapen saksofonisten vartet opp med tidlig i karrieren.

De to andre får også vise seg fram alene. Yuri Daniel holder interessen oppe i den vanskelige øvelsen som elektrisk bass-solo er, men mister litt av momentet når den ender i tradisjonell gymnastisk slapbass. Rainer Brüninghaus har en lengre pianoavdeling, der han er innom det meste, fra klassiske toner, boogie woogie og et inferno av støy til slutt. Men igjen, det er Jan Garbarek folk er kommet for å høre. Og han oppfyller forventningene. Den innholdsrike konserten blir belønnet med stående applaus, og gruppa kommer tilbake med sin tolkning av den polynesiske folkemelodien som ble kjent som «Sweet Lullaby» med Deep Forest.

[ Møt den nye lederen av Melafestivalen ]

Oslo Jazzfestival fortsetter denne uken med rundt 70 konserter på seks dager. Mandagen kommer med en feiring av at det er 100 år siden til den amerikanske komponisten og arrangøren George Russell ble født. Mot slutten av 60-tallet jobbet han mest i Sverige og Norge. På Nasjonal Jazzscene får publikum først en presentasjon av hans arbeid, fulgt av en hyllestkonsert med ny musikk av orkestret OJKOS – Orkesteret for Jazzkomponister i Oslo. 15 musikere er de på scenen ved denne anledningen. Musikken er inspirert av Russells opphold i Oslo og Stockholm i denne perioden og av hans verk «The Lydian Chromatic Concept of Tonal Organization».

Alt dette er en perfekt oppfølger til konserten med Jan Garbarek. Fordi:

I 1969 kom det usedvanlig spenstige albumet «George Russell Presents The Esoteric Circle», som ofte blir omtalt som et Garbarek-album, men som ble gitt ut av et ensemble som også omfattet Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen. Det var disse ECM-grunnleggeren Manfred Eichers fikk høre på en festival i Bologna det samme året. Han tok kontakt med Jan Garbarek etterpå, og ga ut «Afric Pepperbird» på ECM, som gjorde Garbarek til Norges ledende jazzmusiker, og en internasjonal størrelse. Reisene hans videre er jazzhistorie som ble videreført i Den Norske Opera søndag.