Flere eventyr på én gang

---

KUNST

«Det eventyrlige»

«Kinds of Blue – Jakob Weidemann 1942–1957»

Lillehammer Kunstmuseum, Lillehammer

Til 27. august 2023

---

De to utstillingene Lillehammer Kunstmuseum presenterer i noen uker til er så diametralt ulike at enhver fundamentalist vil kunne mene at den ene er fantastisk og den andre helt uinteressant – og vice versa. Dypest sett dreier det seg om politikk, men egentlig er det bare snakk om nytelse og evnen til å åpne opp for ulike uttrykk. For det er mulig å ha to tanker i hodet på samme tid. Det er ingen umulighet å glede seg over både naturorientert tradisjonskunst og modernistisk abstraksjon. Jeg tror langt flere mennesker vil like begge utstillinger enn de (få) som misliker motsetninger.

Forskjellene er veldig tydelige. «Det eventyrlige» presenteres i sortmalte rom med dunkel belysning. Kunsten fremstår som mystisk, skremmende og forførende vakker. Med eventyr og ulike fortellinger som motiv, tar utstillingens kunstnere tak i naturmystikk og myter med et gripbart og skjønnhetssøkende formuttrykk. Det er vakkert så det forslår, men det betyr ikke at kunsten er uten brodd. Samtidig ønsker enkelte gjerne å plassere noe av denne kunsten langt nede i det kunstneriske hierarkiet, som illustrasjoner og romantiske skildringer uten relevans i dagens kompliserte samfunn. Vel, vel, sier jeg.

Da er det på én måte enklere med utstillingen om den tidlige perioden til en av de mest kjente profilene i norsk moderne kunst. «Kinds of Blue – Jakob Weidemann 1942–1957» presenteres i den høyloftede storsalen, i et lyst rom med hvite vegger og med store tekstsitater i ulike nyanser av blått. «Enklere» fordi Weidemanns modernisme er mer allment akseptert som et moderne og «gyldig» uttrykk for vår tid.

[ Kan det være uheldig å få en tredje datter? Det hevder studie ]

Når vi betrakter kunsthistorien, er mange vant til å se den som en kontinuerlig utvikling fylt av motsetninger. For drøyt hundre år siden oppstod det største og mest markante bruddet mellom gammelt og nytt. Tradisjonen stod mot utviklingen av moderne kunst. Etter hvert som utviklingen gikk fremover, og menneskets ondskap viste seg fra sin absolutt verste side under andre verdenskrig, ble modernismen smått om senn godtatt i bredere lag. Det skyldes, blant annet, at den uttrykte de forferdelige erfaringene krigen hadde brakt med seg. I en større sammenheng er det politikk, og det førte til at romantikk, myter og eventyr ble uglesett i visse kretser. Perspektiver som disse er blant de mulige måtene å lese de to utstillingene på.

Det er 100 år siden Jakob Weidemann (1923–2001) ble født, og utstillingen konsentrerer seg om den unge kunstnerens malerier. Den stopper før han kom i gang med skogbunnbildene på slutten av 1950-tallet. Det er disse bildene som gjerne trekkes fram som høydepunktet i hans utvikling. De er også helt sentrale i utviklingen av norsk modernistisk billedkunst. Utstillingen utelater også Weidemanns lysskimrende blomsterimpresjoner som ble så populære fra 1970-tallet.

[ – En stund følte jeg avmakt, hvem søren skal jeg stemme på? Så dukka INP opp ]

Det kurator og museumsdirektør Nils Ohlsen gjør er å rette søkelyset mot en periode som i ettertid er blitt glemt. Det har skjedd til tross for Weidemanns usedvanlige suksess. Debututstillingen i Bergen i 1942 ble utsolgt. Året etter flyktet han fra nazistenes arbeidstjeneste til Sverige, der han i 1944 ble utsatt for en ulykke som gjorde at han mistet synet på ett øye. Det hindret ikke hans store skaperkraft, og på den første Oslo-utstillingen, hos Blomqvist i 1946, ble nok en gang alle verk solgt.

Det vesentlige i Jakob Weidemanns tilfelle er at han absolutt ikke var en provinsiell kunstner. Han var kanskje ikke blant pionérene, men han var på linje med utviklingen i Europa. I katalogen sammenlignes han med en rekke sentrale kunstnere. Han er helt på høyde med mange av dem, og det uten at han var altfor godt orientert om utviklingen av moderne kunst i samtiden. Mange av bildene viser en musikalitet som gjør tittelens referanse til Miles Davis’ legendariske jazzalbum «Kind of Blue» (1959) relevant. Utstillingen viser det forunderlige i at «storfuglen» i norsk etterkrigskunst blir husket og presentert såpass ensidig som han gjør. Denne utstillingen, (og en like fin, men mer konsentrert utstilling i Nils Aas kunstverksted tidligere i år), viser at Jakob Weidemann er en mye større og mer kompleks kunstner enn de fleste tror.

Men så var det denne motsetningen mellom det kompromissløst moderne og den romantiske grunnholdningen i «Det eventyrlige». Sekkebetegnelsen «romantikk» er min påpekning, i den betydning at den forholder seg til kjærlighet, følelser og grunnleggende erfaringer som er felles for alle mennesker. Det trenger ikke være sentimentalt, og i denne sammenhengen er det de basale historiene som spilles ut.

Kunstnerne i «Det eventyrlige» spenner over nesten 150 år. Utstillingen viser eventyrtegninger av fire ruvende, nordiske kunstnere, satt sammen med tre norske samtidskunstnere. Theodor Kittelsen (1857–1914) er eldst, så følger svenske Elsa Beskow (1874–1953) og John Bauer (1882–1918), mens finske Tove Jansson (1914–2001) er den yngste av de fire. (Jansson vises også i Tegnerforbundet i Oslo).

Opp mot disse kunstnernes detaljerte, vakre, ofte små og levende tegninger (nok en sekkebetegnelse, de brukte flere teknikker) settes samtidskunst som bygger videre på og utvider det samme eventyruniverset. Astrid Nondals store, detaljrike og utsøkt vakre vegghengte malerier, Máret Ánne Saras installasjon med duftskulpturer og reinsdyrmager (som hun fikk stor oppmerksomhet for under Venezia-biennalen), og Ingrid Torvunds fabelaktige filmer, kostymer og rekvisitter bidrar alle med innfallsvinkler som bringer de tidløse temaene direkte inn i samtiden. De utfordrer publikum, og de setter begrepet «skjønnhet» inn i sammenhenger som virkelig kan få oss til å få nye perspektiver på verdens og livets mange mysterier.

Kurator Cecilie Skeide har skapt en liten genistrek med «Det eventyrlige». Utstillingen bruker aktivt røttene fra den store historien med eventyrfortellinger og naturmystikk. Den formidler historier som er dypt allmennmenneskelige, historier som alle og enhver støter borti gjennom livet. Ved å spenne kunst fra et tidsspenn over 150 år viser hun at disse spørsmålene bygger på universelle kvaliteter, og hun gjør det med et estetisk univers som jeg finner så tiltalende at bildene vil være med meg lenge. Sammensetningen av de to utstillingene øver opp vår toleranse fordi de lar oss erfare at det finnes gode kvaliteter i høyst ulike uttrykk. Når dette overføres til virkeligheten utenfor museet, blir det et lærestykke i hvordan vi kan og bør oppføre oss i hverdagen.

[ «Kids in crime»-skaperen: – Kokain er et symptom på et større samfunnsmessig problem ]