Svart sommerfugl i taktfast dans

---

4

KONSERT

ARY

Øyafestivalen

---

Sist Ary spilte på Øyafestivalen var i 2016, den gang på Hagen, festivalens nest minste scene. Denne gangen spiller hun på Sirkus, den nest største. Det ser ikke ut til å skremme henne. Ary holder det nedpå. Hun ankommer scenen med majestetiske skritt, sakte gående mot mikrofonen, med skyer av røyk bak seg, og starter showet med ren vokal. Sterk vokal. Den bærer åpningsseansen helt for seg selv, og overdøver jubelen fra publikummet som har dyttet seg sammen inne i Sirkus-teltet. Akkurat i det øyeblikket trengs ikke noe mer. Ikke noe tekst. Ikke noe dans. Ikke noe dilldall. Ary liker det minimalistisk, og holder seg der.

Ariadne Loinsworth Jenssen, som de fleste kjenner best som Ary, fikk sin første Spellemannpris i 2022 for debutalbumet «For evig» i klassen elektronika. Men vi skal helt tilbake til 2016 for å finne hennes første utgitte låt, «Higher». Det var i 2016 braksuksessen begynte. På kort tid fikk Ary millioner av lyttere over hele verden. Hun har gjestet store festivaler som Glastonbury og Roskilde. Men Ary var ikke klar for å masseprodusere musikk, tross suksessen, og bestemte seg for å ta en pause, for å finne sin egen sound, lære seg det hun ikke allerede kunne og få full kontroll og eierskap til det hun drev med. Pausen ble lenger enn hun først hadde tenkt. I 2020 mistet hun tvillingbroren sin til selvmord. To år etter kom debutalbumet hennes, som hun dediserte til ham.

[  Les alt om Øya her ]

«New Low» får starte showet. For det er et show, selv om teksten er både sterk, trist og til tider brutal. «I dont want to die, but I wish it was over», synger hun. Så danser hun, til elektronikatechnoen som fyller sceneshowet og inviterer de fire svartkledde danserne hennes til å vise hva de er gode for. Men det er ikke bare de som kan danse. Ary får vist at hun er like mye en danser i sitt sceneshow som hun er en sanger. Ved flere anledninger headbanger hun med den lange, svarte hestehalen sin. På et tidspunkt former hun armene i en pil og bue, venter til den rette (musikalske) anledning, og slipper opp. Senere blir hun løftet opp av sine fire utvalgte svartkledde, beholder mikrofonen og leverer også fra høyden.

En låt er over. Det blir stille. Det er mørkt inni det svarte Sirkus-teltet. Det passer Ary godt. For Ary har funnet kontrasten i det å by på fest i et mørklagt, trist elektronikalandskap med sterke rytmer. Og hun lar seg ikke vippe av pinnen av engasjementet i publikum (som benytter anledningen til å skrike og juble hver gang det blir stille mellom låtene). Ary holder blikket. Det er stramt. Bestemt. Og ser rett inn i sjela på hele Sirkus-teltet. Det er som om øynene hennes nærmest skriker «skjønner dere hva som kommer nå, eller?».

[ Prøvde seg på ni til fire-jobb som hitskriver ]

Men hun åpner også opp i et smil mellom slaga. Om det er ukontrollert, som et resultat av iveren i publikum, eller ei, er ikke godt å si. Men når hun først er i gang, er det synd at musikken overdøver vokalen, som den gjør på flere av sangene. Ikke bare er det vanskelig å høre teksten, men i blant også stemmen, som i utgangspunktet er så sterk at den kan overdøve det meste. For de gangene hun virkelig tar i, er det så bra at man skulle ønske hun gjorde det oftere. At flere i tillegg velger å både forlate og ankomme konserten litt som det passer dem, forstyrrer den ellers ganske trollbindende stemningen. Kanskje, dessverre, ble dette faktisk mer et danseshow enn en konsert.

Alt Ary gjør på scenen gjør hun majestetisk. Når hun danser, når hun synger, når hun bestemt holder det fangende blikket sitt festet i publikum, og til med når hun gjør noe så vanlig som å gå til andre siden av scenen for å plukke opp mikrofonstativet. Hun glemmer ikke at hun er på jobb, og det synes. Hun leverer flere av sine mest kjente låter, mens noen av de uteblir, som «The Sea», fra NRK-serien «Nobel – fred for enhver pris».

[ Hillari skapte Hollywood-sus over Øya (+) ]

«Det er litt nervepirrende. For meg, altså», sier Ary. Hvis det er sant, skjuler hun det godt. Men så setter hun seg ned. Ser ned i fanget. Blir der en stund, og lar musikken tale for seg selv. Så: På'n igjen med rytmer. Ary følger etter, og åpner seg opp som en svart sommerfugl i taktfast dans. Enda mer røyk. Enda mer elektronika. Publikum rister. Hodene nikker, hoftene svinger, men alt i riktig rytme. Ary leder an, og publikum kan stole på henne. Hun avslutter med å hoppe opp, oppfordre publikum til å hive armene i været og danse med henne. Og hun får viljen sin. Og applaus. Hele første rad synger med, før hun takker for seg, introduserer alle danserne med navn, tar dem i hendene, bukker og tar de majestetiske bena sine fatt - hele veien ut av scenen.

[ Musikk fra og til sjela ]

[ Prinsen av Øya (+) ]