Prinsen av Øya

---

5

KONSERT

Marstein

Øyafestivalen

---

Årets mest filosofiske konsert kan man kalle Marsteins opptreden på Øyas første dag. Ikke mange kommer unna med å lese et lengre avsnitt fra «Emile – eller om oppdragelse» av 1700-tallsfilosofen Jean-Jacques Rousseau på en feststemt musikkfestival, men her føltes det faktisk nesten naturlig. Med tanke på at store deler av publikum minnet mest om Miniøya, var det dessuten kanskje passende å sitere fra en avhandling om barneoppdragelse og frihet.

Med soloplaten «Medici Marstein» har Jo Almaas Marstein fra Undergrunn skapt en karriere for seg ved siden av det som nå er en av Norges største grupper uavhengig av sjanger. Undergrunn har i sommer turnert andre festivaler med sitt nye «Egoland»-album som utgangspunkt, og de spilte en forrykende konsert på Øya i fjor på den samme scenen som Marstein spilte på i år. Men under torsdagens solokonsert på Øya er det som ventet ingen Michelin-stjerner eller noen UG-klikk på repertoaret. Snarere er det en god miks av låtene fra «Medici Marstein» og nye låter og kommende soloprosjekter fra artisten som passer på å fortelle at han er vokst opp «like oppi her».

Det er her Jean-Jacques Rousseau kommer inn. I en sofa bak på scenen med pyroflammene slikkende ved føttene leser han fra Rousseaus verk som et frampek på et nytt prosjekt som han er i gang med. Fra italiensk renessanse til fransk opplysningstid, med andre ord. Pretensiøst, selvfølgelig, men han kommer imponerende nok unna med det.

[ Festen sluknet under Wizkid på Øya (+) ]

Hva de tenkte, de to guttene helt foran scenen som før konserten fortalte at de var festivalens kuleste og at de var 11 år gamle, og ikke 11 og et halvt, vet vi ikke, men jubelen løftet seg i hvert fall til uante høyder. Det er riktignok et paradoks at Marstein trekker ned alderssnittet på Øya med eldgamle filosofer. Samtidig er det sjelden man ser så mange barn og unge på en konsert på Øya, og konsekvensen var da også mange voksne som etter hvert ble stående og skravle mens de sendte sine håpefulle framover mot scenen.

Marstein har låtene, og han har scenepersonlighet og stemme til tusen, men likevel var det noe som manglet i en sammenheng som dette. Det handler ikke om fraværet av et kollektiv. Heller ikke om scenen, som er lekkert dekorert. Kanskje handler det mer om at det er vanskelig å samle et publikum fra 8 til 80. Deler av konserten blir litt for mekanisk, særlig i starten, da han drysser ut låter som «La Bohème», den smittende «Santo Spirito» og «Clarissa» uten å gjøre noe annet ut av det enn å være på scenen.

[ Se opp for disse artistene på Øya 2023  ]

Senere skal han gjør svært mye ut av små fine gester, som å få hele publikum til å synge bursdagssangen for besteforeldrene som han ha med på FaceTime. Eller bruke en gammel klassisk telefonkiosk som kulisse for sangen «1877», den hvor han siterer nok en vismann på at «den som leser, vil ikke stjele» og endrer refrenget «litt av en fleks» til å handle om Øya.

Høydepunktet rent stemningsmessig blir låten «555» med Jonas Benyoub som konsertens eneste gjesteartist, to stemmer som smelter inn i hverandre og som får publikum ned på knærne. «Kom på lørdag, Sirkus-teltet, det smeller», er oppfordringen fra Benyoub når han går av.

[ Lorde på Øya: For tidlig på kvelden, for lav temperatur (+) ]

Det er ingenting som tilsier at Undergrunn kommer til å gi seg med det første, men Marstein viser på alle måter at om så skulle skje, så har han mye i bakhånd. Den nye låten «Matrisen», hittil uutgitt, viser at han har funnet et sound og et ståsted som er hans eget. I likhet med mange av låtene på «Medici Marstein» er heller ikke denne og andre nye låter han tester på Øya naturlig Undergrunn-materiale. Og «Matrise» er en potensiell hit som har dybde på samme vis som «Trafikken», låten som rommer en smart tekst i en melankolsk låt som frir til de lyriske med linjer som at vi «danser rundt mens englene sover».

Det er også tid for tilbakebetaling til inspirasjonskildene, og det nye verset han legger til sin versjon av Madcons hit «Beggin’» er proppet med den samme originaliteten og smilende, sjarmerende selvsikkerheten som gjennomsyrer alt han gjør på scenen. Blant annet det å fyre av det feteste pyroshowet på festivalens første dag. Da kan han trygt avslutte med et knippe låter hvor han håper på plass i himmelen med den tidvis tekststerke «Paradiso», favner siste rest av sommeren med «Sommerhus», hans nyeste «banger», og smeller til med hans definitive annerledeshit «Frida Kahlo». Det utgjør til sammen en solid fleks.