Festen sluknet under Wizkid

---

4

KONSERT

Wizkid

Øyafestivalen

---

Wizkid fikk regnvannet til å dunste bort og brakte i noen øyeblikk det sydende livet i Afrikas største by Lagos til Øyafestivalen, men konserten ga ikke mer ved dørene enn den måtte. Wizkid, eller Ayodeji Ibrahim Balogun fra Nigeria, er den største stjernen og selveste definisjonen på dagens hyperpopulære afrobeat-bølge, med musikken fra det tradisjonsrike store landet som utgangspunkt. Så kan man alltids diskutere om dette var artisten som skulle avslutte den første dagen på Øya 2023 fra hovedscenen. De mange som gikk underveis vil nok melde inn at det var det ikke, mens de som sto foran og jublet konserten gjennom fikk full valuta for pengene.

Afrobeat er en sjanger som det er vanskelig å mislike, en rytmisk, suggererende, medrivende og sexy blanding av tradisjonell nigeriansk musikk iblandet hiphop, reggae, jazz, flere vestafrikanske Joruba-sjangre og såkalt afro-fusion, paraplybetegnelsen på musikken som har gitt tonefølge til diasporaen fra Vest-Afrika og til andre afrikanske land som Nigeria og til Europa og da spesielt England og London. Denne sommeren har en hel bølge av afrobeat-artister preget norske festivaler.

Wizkid er Nigerias fremste musikkeksport om dagen, bosatt dels i London, dels i hjemlandet, og med et bein i hvert av dem også showmessig. Til Øya kommer han med en overraskende nøytral scenedekorasjon til han å være, selv om det meste dreier seg om mannen selv, om fancy klær, bevegelser, flørting og en selvsikkerhet som ikke levner noen tvil om hvem som eier scenen. På en opphøyet kloss midt på scenen, med saksofonist og andre musikere gjemt i bakgrunnen og med hans faste DJ Tunez som gjør mye ut av seg også etter at han har brukt ti minutter på å spille afrobeat-hits som oppvarming og bedt oss lage «some noise».

[ Moderat: Gubber og techno på Øya (+) ]

Det er ikke en dårlig liste DJ Tunez varmer opp med, blant dem hits fra Lagos’ andre store stjerne Rema, som tidligere i sommer spilte på Slottsfjell, men det er Wizkid det handler om her og nå. Han lokkes inn på scenen høyt over publikum, og går rett inn i det smule festfarvannet som kjennetegner afrobeatens mest kjølige «highlife»-vibrasjoner. Drake-coveren «One Dance», med afrobeat-vri, slår selvsagt godt an, det samme gjør hitlåten «Caro». Drake-coveren skal imidlertid minne oss om at når Wizkid har holdt sine mest legendariske konsertene, så har han også hatt et kobbel med celebre gjester på scenen. Det har han ikke på Øya, heller ikke hans nigerianske stjernekollega Ayra Starr, som spilte tidligere på kvelden.

Langt lenger ut i konserten, i de roligste partiene, skal derfor lyden av skravlingen stige over Tøyen som en kanskje litt ufrivillig refleks over en fest som artet seg litt annerledes enn mange kanskje trodde den skulle. Men tekstene hans er alt annet enn kjølige. Det er kropp, kjønn, utilslørt sex og flørting med særlig de intenst dedikerte fansene helt foran scenen, som kunne hver en strofe av sangene og som tolket hans minste vink enten det var verbalt eller kroppslig. Alt han gjør understreker at dette er pur moro, ikke alvor, politikk eller andre former for samfunnskritikk.

[ Lorde på Øya: For tidlig på kvelden, for lav temperatur (+) ]

Det han likevel kommenterer underveis er mangfoldet blant publikum, og akkurat på det punktet ser man storheten i en såpass usikker booking som Wizkid tross alt er. Altså når en breddefestival som Øya plasserer han øverst på plakaten. Han trekker ikke den største publikumsmengden vi har sett foran Amfiet-scenen på en riktig nok noe glissen Øya-torsdag generelt, men likevel ble dette historisk. En afrikansk artist som headliner på en festival som Øya, som synger på en blanding av joruba og engelsk, tror jeg ikke vi har sett før i norsk sammenheng. Øya fikk denne dagen da også fortjent et helt nytt publikum.

Wizkid jobber seg beinhardt gjennom en etter hvert stor katalog, og han surfer på høydepunktene. «In My Bed» løfter sletta et øyeblikk, og hele tiden er det saksofonisten i bakgrunnen som stjeler det musikalske showet når det gjelder sødme i rytmene. Det er pyro og røyk og sprutende vannflasker, og fra et synspunkt er det kanskje en svært glamorøs gimmick å dele ut vannflasker til alle helt foran scenen og be dem slenge innholdet over hverandre, slik han selv har gjort under hele konserten, men når dette blir hans største publikumsknep under låten «Soco» føles det likevel som en unødig sløsing av verdifull væske selv i en del av verden som riktignok renner over av vann.

[ Se opp for disse artistene på Øya 2023  ]

Wizkid har gode låter, og han har en stemme som flyter med god hjelp av digital teknikk, men ikke bare det. Han er en entertainer av rang, men afrobeat-låtene vil for mange virke monotone og det hjelper heller ikke at han gjentar de samme publikumsrettede frasene konserten gjennom. Det hjelper på de første radene, men bakover blir det et gjest. Låter som «2 Sugar» og ikke minst «I Need Yor Body» blir likevel høydepunkter.

Før han gir seg helt med en rivende god versjon av Afrikas No. 1-hit som han sier, låten «Ojuelegba» fra albumet «Ayo», pisker han opp stemningen med «make some noise» og ikke minst lovnader om at dette er den store Wiz-festen. «I wanna party» går igjen som kamprop. Men når vi har kommet så langt er festen allerede over, samme hva Wizkid måtte love.

Les alt om Øya