Festivaltid og store listeshow fyrer opp under bunken av nye låter. Her er et knippe anmeldelser av nye norske utgivelser fra et bredt spekter artister, fra pur pop til metalcore fra en 14-åring som er klar for Tons of Rock.
---
5
LÅT
Death by Unga Bunga
«Camouflage»
---
Den ikke helt sympatiske mannsrollen har fått så capsen passer av Oslo-bandet Death By Unga Bunga, ikke minst på sisteskiva «Heavy Male Insecurity». Nå like oppunder kvartettens konsert på Tons of Rock gir de like godt den moderne mannen et ballespark til. Det er punkinfisert rock med bandets kanskje hittil mest storslåtte allsangrefreng kombinert med en usedvanlig fin gitarsolo, som om Brian May skulle gått tilbake til garasjen og funnet opp huleboerrocken på nytt.
Death By Unga Bungas store fortrinn er et intellektuelt og svart humoristisk sting under den maltskummende overflaten, noe som reflekteres både i teksten og låtens oppbygging. Usikkerhet og ensomhet har knapt hørtes bedre ut, og sjekk gjerne ut den underfundige og totalt overlegne videoen med vokalist og gitarist Sebastian Ulstad Olsen labbende rundt i sin egen verden! Mest av alt er dette imponerende energisk og framoverlent fra et band som aldri har vært bedre ut enn nå på 20-tallet.
[ The 1975: Den gode festfølelsen som bare popmusikk kan sørge for (+) ]
---
5
LÅT
Bo Milli
«Making Friends»
---
Emilie Østebø eller Bo Milli har vært på radaren lenge, først på scenen sammen med Lokoy på Bylarm for to år siden før hun på fjorårets bransjesamling tok scenen alene. Det skulle bare mangle. Med kontrollert gitarpop som heller mot det skranglete er også låten «Making Friends» et gullkorn som kanskje handler om utemiljøet i Bergen. Det man venter på at skal krype under huden på deg mens man røyker sigg gatelangs, drar på vors uten at man finner de vennene man egentlig vil finne, og til slutt konstaterer at: «Since my phone is dead/those last, two drinks were probably not my best idea». Eller kanskje det bare handler om livet i seg selv.
En tung og drivende bass gjør at man ikke kan løpe fra denne låten, mens lett gitarøs legger seg mellom den og Østebøs vokal. Smart produsert av Odd Martin Skålnes og Magnus Skylstad blir «Making Friends» nok kvantesprang for Bo Milli som skal spille en rekke festivaler i sommer, inkludert Øya.
[ Oslos nye byfestival: Se bildene og les rapporten fra Loaded 2023 (+) ]
---
4
LÅT
Storm
«House Of Cards»
---
Det kommer til å blåse hardt på Tons of Rock, og for en gangs skyld kan man trygt kalle noen rockens framtid. Nærmere bestemt innen sjangeren metalcore. STORM heter Leo Davadi Sundli, og han har rukket å bli 14 år gammel. Men hadde man hørt «House of Cards» uten å vite den lille detaljen, ville man sagt at her var det en fyr i midten av tjueåra med minst ti år bak seg i bransjen. Årene har han kanskje uansett. Produsert av Erlend Torheim (PandaPanda) som vet å bygge luft og store riff rundt en kraftig vokal. Sammen med øvrige virkemidler og et band som har større fysisk tyngde bak slagene enn vokalisten, er dette like brutalt levert som det er storslått og atmosfærisk, om ikke så veldig originalt.
Numetallen lever uansett i beste velgående i Storm, inkludert i en rapsekvens. Sundli er for øvrig er sønn av Gåtes Sveinung Sundli og Stephanie Palomino Davadi, heller ikke hun ukjent i Trondheims musikkliv. I enkelte glimt på låten kan man høre påvirkningen fra den knallharde folkmusikken før korthuset igjen ramler sammen.
---
5
LÅT
Michelle Ullestad
«Jeg vil ha mer»
---
Michelle Ullestad kom nylig med den kompromissløst nyforelska låten «La meg ligge», men man kan ikke se bort fra at hennes av uka nye «Jeg vil ha mer» presser seg fram som en sommerlåt med usedvanlige kvaliteter. Her synger hun mer enn hun rapper, og det over en tekst som handler om overgangen mellom barn og voksen, mellom de trygge barndomssomrene og det å erkjenne at tiden går for fort og at man vil ha mer av det man ikke lenger kan få.
Det er sårt og treffende, og melodien – skrevet sammen med bassist og produsent Erik hella – er varm som svaberg og lunefull som en sommerflørt over en beat som danner ringer i vannet. «Jeg vil kjenne solen tegne fregner mens jeg danser barbeint fra tidlig til seint. Jeg vil ha mer av late dager», synger hun i sangen som for øvrig er skrevet til serien «Campingplassen» som har premiere på NRK 16. juni.
---
4
LÅT
Savoy
«Lonely Surfer»
---
For nøyaktig et år siden var a-ha ute på en lang turné som inkluderte en rekke norske festivaler og en åpen innstilling til publikum. Nå kommer Paul Waaktaar-Savoy med første nye låt fra sitt eget Savoy siden albumet «See The Beauty In Your Drab Hometown» fra 2018. Det er en lett tristesse hvor strengene er åpne og melodien og de gode refrengene pakkes inn i en blå og smått episk atmosfære som også gir plass til identitetsskapende detaljer. Siden sist har ekteparet Paul og Lauren Waaktaar-Savoy flyttet fra New York til Los Angeles. Ikke til et «sunny» California, heller en skumringstime som passer tittelen «Lonely Surfer» godt.
Dette låter amerikansk vestkyst, mens gitarspillet lener seg mot americana. Likevel trer Paul Waaktaar-Savoy-kjennetegnene fram med store rom og mye luft, og ikke minst en vokal som knapt har vært bedre og med nydelige koringer fra Lauren. Og surfingen er der, både i et lydbilde som suger næring både fra gitaren til Dick Dale og nyere uttalte Savoy-favoritter som Allah-Lahs, og i låtens stemning for øvrig.
---
5
LÅT
Hudkreft
«10.000 soler»
---
Oslopunkerne Hudkreft girer opp mot sitt andre album med en låt som livedebuterte på en konsert de holdt på Økern i forbindelse med «Døden på Oslo S». Det er passende siden også låten handler om en delt by og utbyggingshelvete. Albumet kommer i september og vil få tittelen «Osyo», inspirert av Karsten Alnæs’ 1985-roman «Øy». Men det handler om «kulturell tørke» i et Oslo her og nå. Dette er brutalt, heltent og tettere enn noe de har gjort før, uten at de mister det eitrende og ukontrollerte som gjør både bandet og sinnet i dem generasjonsbetinget levende. Simen Følstad Nilsen har som på førsteskiva produsert, og ivaretar også et vell av referanser inne i det imponerende øset hvor Leah Røkkes vokal er framtredende og indignert.
Kvartetten med Roksana Niebrzegowska på gitar, Johannes Granaas Danielsen på bass og Stella Oter Lindeberg trommer har holdt det gående siden midten av tenårene, og «10.000 soler» er resultatet av erfaring og indignasjon og en ureddhet som gjør at de like godt hyller punkbandet Kjøtt gjennom tekstlinjen «Jeg vil bli som Mao/Forandre ting og tang», ikke helt ulikt Michael Krohns vers i en viss «Jesus»-låt.
---
5
EP
Nadia Essah
«Mood Swings»
---
24-åringe Nadia Essah fra Trondheim har etter hvert solid fartstid i musikkbransjen, som låtskriver, produsent og deltaker for svært lenge siden i «Idol», da under sitt egentlige navn Nadia Warholm Essahli. Nå kommer hun med debut-EP-en «Mood Swings», en sulten RnB-utgivelse med fem spor i det som må sies å være en klassisk sound ikke fjernt fra Frank Ocean eller Alicia Keys, men med bøttevis av egenart, smarte, kjølige og overraskende arrangementer og saftige melodier. Vokalen har imponerende tøyelighet og intensitet der den smyger seg mellom oktavene, og en låt som «Curly Hair» – en av dem som ikke er sluppet før – er fascinerende i sin enkle kompleksitet og melankolske drag og med en stemmebruk som trollbinder.
Nadia Essah uttrykker vel så mye med vokalen i seg selv som ordene hun synger, noe hun viser på «Might Be In (Ah)» og på den avsluttende og argt inderlige balladen «New People». Og hennes egen produksjon balanserer det hele i et spenningsfelt av kontraster. «Mood Swings» er kort og godt lekker, meningsfull og emosjonell rå RnB her og nå, og for framtida.
---
4
LÅT
Julie Henrikke
«Jessenløkka»
---
Vi må snart begynne å kalle Julie Henrikke en heimstaddikter, for med «Jessenløkka» har hun ikke beveget seg mer enn et par kvartaler fra gaten som inspirerte forrige låt «Sorgenfri». Dette er nok en vise om de små kastene i hverdagslivet, med en benk på Jessenløkka i Oslo som utgangspunkt, et sted knapt de som bor rundt der vet hvor er. Men siden den har utspring midt i Lars Saabye Christensen-land kan man jo nevne at Julie Henrikkes tekster også rommer flere lag under det tilsynelatende enkle.
Musikalsk er dette litt mollstemt i akkompagnementet, med gitarer og fretless bass og fine trommer, det meste spilt av produsent Henrik Lillehaug, som også bygger et nydelig og tilbakelent lydbilde rundt med fine detaljer av blåsere, tangenter og slentrende arrangementer. «Jessenløkka» er nok et bevis på hvordan Julie Henrikke forsiktig river visesjangeren løs fra konvensjonene, også med en stemme som forteller like mye som den vokalt bukter seg gjennom så vel små gater som vanskelige følelser.
[ Nye låter: ARY strekker seg mot toppen og Hkeem er mer enn helt OK (+) ]
---
3
LÅT
Victoria Nadine
«Summer Rain»
---
Victoria Nadine innfrir i hvert fall på papiret det mange lengter etter akkurat nå, litt «Summer Rain». Denne sommersingelen med lett regnmelankoli er skrevet sammen med Dag Holtan-Hartwig og Halvor Folstad aka Skinny Days, og produsert av samme duo. Det er med andre ord få overraskelser i denne sommerbangeren rent musikalsk, mens teksten handler om å ikke ta et nytt forhold altfor seriøst, selv om hun innrømmer at «But honestly we’re looking pretty fricking great».
Med låter som «Nerve» og før den igjen «Be Okay» har Victoria Karlskås Andersen blitt en av norsk pops fremste profiler, og hun har etter hvert fått en høy profil også i kjendisoffentligheten. «Summer Rain» går tematisk rett inn i denne mytologien, og er en litt nonchalant og kraftfull pop-«banger» som i denne produksjonen ligner veldig på veldig mye annet uten personligheten som man ellers kan spore på Nadines beste låter.
[ Ash Olsen: – Jeg vil ut av Norge i alle fall ]
---
4
EP
Selma
«Etterpåklok»
---
Selma er oppkalt etter sjøormen som kanskje bor i Seljordsvannet, og har eksistert siden 2018. Bandet altså. Nå har de begynt å røre på seg etter noen års pause, og EP-en «Etterpåklok» viser tverrsnittet av hva dette handler om. Et band som er inspirert av så vel norsk pop- og visetradisjon, som den typen internasjonale band som benyttet hvert øyeblikk av 1990-tallet til å glane på skotuppene sine mens de lagde besnærende gitarpop. Belle and Sebastian er et av flere de selv nevner som inspirasjon, mens låtene på EP-en er mikset av Of Montreals Derek Almstead.
Synne Sørgjerd har skrevet tittelsporet og løfter også hennes egen «En som deg» som EP-ens beste. Bandleder Ulrik Haug og Sørgjerd, som er på terskelen til en solid solokarriere, er nøkkelfigurer i bandet. Her flyter hun fint inn blant flere og skiftende vokaler, i smått naive melodier og rufsete harmonier i slekt med bandene de åpenbart har hørt på, men som de her gjør på sin helt egen måte med norske tekster og med visetradisjonen liggende under. Det er pent og solrikt og akkurat det man trenger når latskapen slår inn i solveggen, men det er som om flere låter mangler en brikke eller to. Akkurat som Selma bryter de ikke helt overflaten.
