The 1975: Den gode festfølelsen som bare popmusikk kan sørge for

---

5

FESTIVAL

The 1975

Piknik i Parken, Oslo

---

Den siste tida har The 1975 fått en spesiell type oppmerksomhet. Det har gått harde rykter om at frontmannen Matt Healy har et forhold til Taylor Swift, verdens kanskje aller største popstjerne. Om det medførte riktighet er det kanskje også sant at forholdet er over, før det noen gang er bekreftet. Og sånn er popverdenen innrettet. Mytene om artistenes privatliv blir ofte større enn musikken. Som i tilfellet The 1975 er stor nok i seg selv til å glede seg over.

På Piknik i Parken begynner de som et postpunkband, med «Give Yourself A Try». Healy tar noen høye dansetrinn som jeg ikke har sett siden postpunken var siste mote. Resten av konserten skal komme til å inneholde litt av hvert, slik The 1975 har gjort til sin beste kunst.

Foran gruppas konsert i Oslo Spektrum i 2016, bare tre år etter Parkteatret, skrev vi om «en nesten usannsynlig suksess». Albumet som nettopp hadde gått til topps i både UK og USA het «I Like It When You Sleep, For You Are So Beautiful, Yet So Unaware Of It». Oppfølgerne med de like usannsynlige titlene «A Brief Inquiry Into Online Relationship» og «Notes On A Conditional Form» var like allsidige og omfangsrike. Riktignok også med enkelte tegn til Matt Healy begynte å bli for opptatt av tilværelsen som superstjerne. (I samme sak sammenlignet vi forresten denne suksessen med den enda rarere oppstusset rundt gruppa Alt-J – som pussig nok topper plakaten den siste dagen av Piknik i Parken lørdag.)

[ OverOslo: Heit kveld høyt over byen ]

I fjor fortsatte The 1975 sitt seierstog med «Being Funny In A Foreign Language». Igjen overrasket de så de holdt, fordi de hadde laget et rendyrket popalbum, som hørtes ut som de var klare for å ta opp konkurransen om verdensherredømmet med Harry Styles (som også visst var sammen med Taylor Swift noen måneder en gang, Det er sånne nyheter som får verden til å gå rundt).

Det ser ut som Healy har tenkt å spille på ryktet som dekadent rockestjerne der han går og står. Han har et enkelt klesstativ ved siden av seg, med ei dressjakke og en hvit frakk. I «Happiness» finner gruppa lykken i en spenstig discosoul. Men hovedpersonen setter seg ned i en lenestol, røyker og drikker av ei lommelerke. Senere skal han sprette ei champagneflaske som han veiver rundt og super av. Det virker aldri som det går ut over innsatsen. Som antydet kan det være ironisk ment.

The 1975 fortsetter med «Oh Caroline». Det er så godt å se et band som spiller skamløs popmusikk i en sånn sammenheng. Balladen «I Couldn’t Be More In Love» framføres like følsomt som tittelen antyder. Healy skifter til akustisk gitar for «I’m In Love With You», som blir svært godt mottatt av folket nede på den støvete plenen. «Me And You Together Song» blir manchestergruppas mest manchesteraktige sang denne kvelden.

[ Slik blir festivalsommeren 2023 ]

Nå spiser Matt Healy litt av et eple, kaster resten ut til massene, og det skulle ikke forundre meg om noen spiste det opp. Dette setter i gang «It’s Not Living If It’s Not With You» – en sånn sak der publikum kan gaule ut omkvedet alt de orker.

Alt dette har vært for godt til å kunne vare helt ut. Det blir litt større rockeposering utover i settet, som i «About You», som drukner i massiv arenalyd. «Robbers» er like ukledelig massiv. Healy tar kassegitaren på, og kommer med «I Always Wanna Die Sometimes». Men også denne bryter ut i massiv rock underveis, og forsvinner under sin egen vekt.

Heldigvis har The 1975 ennå litt å gå på. «Looking For Somebody To Love» og «If You’re Too Shy» får tilbake den glade festfølelsen som bare god popmusikk kan sørge for. I «The Sound» kommanderes folket til å hoppe opp og ned, og de fleste adlyder.

[ Kaizers-hjertet slår fortsatt ]

Etter 90 minutter tar gruppa et slags farvel med «Sex». Sangen som heter det altså, og her slutter de konsertens sirkel med enda mer oppløftene punkrock.

Matt Healy kommer tilbake med kassegitaren og beklager at de hadde vært skikkelige nok til å gi seg noen minutter før strengt tatt nødvendig. Hvordan får forresten ungdommen her i landet gjort noe ugagn når det aldri blir mørkt, undrer han. Og så spiller han «Be My Mistake» helt alene helt til slutt, sånn at alle måtte være enige om at det hadde vært en fin kveld.