---
KUNST
Formafantasma
«Oltre Terra. Historier om ull»
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo,
Til 1. oktober
---
Sauer finnes i alle norske fylker. Det er i seg selv en god nok begrunnelse for å lage en utstilling om ullens betydning. Så misforstå meg rett: «Oltre Terra. Historier om ull» er en både interessant og – kanskje ikke vakker, men visuelt engasjerende utstilling. Ved hjelp av et bredt spekter av virkemidler viser utstillingen frem og diskuterer et viktig tema; ullens historie i en miljø- og samfunnsmessig sammenheng. Utstillingen viser hvordan samhandlingen mellom dyr og menneske har påvirket begge parter, og gjennom det formet byer og landskap. Ullen har bygget og forandret kulturelle, etiske, økonomiske og økologiske systemer, og til slutt skapt miljømessige konsekvenser som gjør at vi sliter med å gjenopprette balansen i naturen. Vi snakker om historier med globale konsekvenser. Bysamfunn som Halifax i Nord-England er bygget rundt handelen med ull. Australias slettelandskap er omformet av innførselen av sauer. Det norske kulturlandskapet er i forandring blant annet fordi saueholdet er sterkt redusert. Ull har stor betydning.
Konsekvensene er enorme. En veldig stor del av ullindustrien er akkurat det: Industri. Norge synes å utgjøre et unntak i en global sammenheng, der veldig lite dreier seg om kjærligheten til og omsorgen for våre husdyr. Dette fortelles med klar tale i utstillingen, som er laget av den italienske designerduoen Formafantasma.
Det er ikke rart at Formafantasma har fått oppdraget. De har hatt stor, internasjonal suksess, sist med utstillingsdesignet til hovedutstillingen «The Milk of Dreams» ved biennalen i Venezia i fjor. De ble internasjonalt kjent i 2020 med utstillingsprosjektet «Cambio» for Serpentine Gallery i London, som tok for seg treindustrien. De har også jobbet med globale, prestisjetunge luksusmerker som Fendi, Vitra, Lexus, Hermès, Bulgari, Prada og Cartier. Det er ikke like kjent at de gjorde utstillingsdesignet for Sissel Tolaas på Astrup Fearnley-museet i 2021.
Nå har Nasjonalmuseet gitt Formafantasma en bestilling om å lage en tilsvarende utstilling om ull som de gjorde om treindustrien. Men det holder ikke å bytte ut én bokstav i et interessant konsept og gjøre «Wood» til «Wool». Problemet er at begge parter, både museet og designerne, har glemt noe viktig på veien.
Alt globalt har startet lokalt: Ull- og klesindustrien er en global aktør med enormt vidtrekkende konsekvenser for miljø, økonomi, næringsutvikling og natur – for bare å nevne noe. Historisk sett er ull et fantastisk råstoff med kvaliteter syntetiske fibre ikke kan etterligne. Ull har hatt enorm betydning i den norske, europeiske og verdens historie. Ull har en uendelig lang tradisjon i Norge. Historisk sett har sauens pels alltid vært en viktig råvare for norsk tekstilindustri og norske designere: Ullryene fiskerne hadde i båtene på åpent hav; bunadstradisjonen; strikkede ullgensere; Marius-genseren: ullplagg i moderne design – listen er lang hvis du forsøker å sammenfatte ullens betydning i norsk sammenheng. Samtidig er det ingen hemmelighet at norsk ull- og klesproduksjon har slitt i tiårene etter krigen. Men det er historie. Alt er ikke rosenrødt, men norsk design og ullproduksjon blomstrer. Norsk design gjør seg bemerket både lokalt og internasjonalt. Ullindustrien er full av suksesshistorier som kunne vært en interessant del av denne utstillingen. Den gang ei.
[ Vaarin strekker seg etter stjernene (+) ]
«Ultra terra» forteller en viktig historie. Formafantasma gjør det på en engasjerende og inspirerende måte. Men det er usedvanlig ensporet og oppsiktsvekkende at Nasjonalmuseet lager en utstilling om ull nærmest blottet for nasjonale referanser og historier. Bortsett fra en cirka 1700 år gammel kjortel funnet i en isbre, et maleri av Thomas Fearnley, et norsk flagg laget av ull, en balle med råull, og noen masker fra julebukktradisjonen er det norske aspektet skjøvet ut over sidelinjen. Norske sauer glimrer med sitt fravær. Norsk kunnskap og erfaring er så å si ikke-eksisterende i utstillingen. Det er null eksempler på tradisjonell eller nåtidig norsk ull- og klesdesign. Ingen strikkegensere. Ingen bunader.
Den «forskningsbaserte designerduoen» fant det ikke interessant å bruke tid i Norge for å «forske» på utstillingens tema. Det var viktigere å reise til Australia for å se på de økologiske og økonomiske konsekvensene av den industrielle produksjonen av merinoull. Designerduoen syntes det var mer interessant å vandre med saueflokkene i de italienske alpene. Det var enklere å engasjere folk de hadde jobbet med før, fremfor å finne frem til norske vitenskapsfolk, innovatører, kunstnere og designere som kunne fortalt de samme historiene med en lokal innfallsvinkel.
[ Stor guide: Slik blir festivalsommeren 2023: Fra Palmesus til Øya ]
Det kan synes som om norsk kunnskap og erfaring har vært totalt uinteressant for skaperne av «Oltre Terra». I utstillingen finner du ingen norske eksempler utover det som er nevnt. Ett eneste, lite bidrag er forvist til katalogen. I en kort, men meget innholds- og kunnskapsrik artikkel presenterer de to lokale ekspertene Tone Skårdal Tobiasson og Ingun Grimstad Klepp en oversikt over ullens historie og økologi. De diskuterer også EUs ferske tekstilstrategi, som har vakt stor oppsikt fordi den påstår at syntetiske (plast-)fibre er mer miljøvennlig enn ull. Det avgjørende punktet er det store vannforbruket som trengs for å vaske ullen. Men de to ekspertene påpeker at EU-strategien ikke tar hensyn til en lang rekke miljøaspekter som oppveier ulempen.
Deres tekst er forbilledlig konsis og forståelig. I utstillingen presenterer Formafantasma den samme problematikken gjennom flere montere med lov- og tekstdokumenter uten noen forklaring. De tramper i klaveret og viser det verste ved en ny trend som legger vekt på dokumentarisk materiale i «forskningsbasert kunst». Det er et problem den britiske kunstkritikeren Claire Bishop tok et oppgjør med nylig.
[ KOMMENTAR: Manglende fagkompetanse kan bli Ingrid Røynesdals styrke ]
Jeg må understreke at jeg synes «Oltre Terra» er en interessant, viktig og engasjerende utstilling. Men det er en strukturell forskjell mellom de globale og lokale historiene, problemene og løsningene. Det opereres med en begrepsbruk («transhumans», som lett gir assosiasjoner til science fiction-figurer) som forvirrer mer enn den forklarer. Hvorfor er ikke Per Spook, Unn Søiland Dale eller en banebrytende designer som Julie Skarland med? Hun var god nok til å få en stor separatutstilling i det nå nedlagte Kunstindustrimuseet i 2014.
Hvorfor skal Nasjonalmuseet lage en utstilling som like gjerne kunne vært laget i Tokyo, London eller Sydney? Utstillingens tematikk er utvilsomt en del av museets samfunnsoppdrag. Den aktuelle løsningen er det ikke. Når Nasjonalmuseet som oppdragsgiver ikke bryr seg med å be designerne forholde seg til den kulturen utstillingen skal presenteres i, da avslører den programmerende ledelsen at den ikke har skjønt hva som forventes av et nasjonalmuseum. Det kan synes som om ledelsen er mer opptatt av å henge med i den internasjonale «loopen» enn å gi nordmenn historier om nasjonens kultur og dens plass i en globalisert verden. Det er en uttalt ambisjon at utstillingen skal sendes på en internasjonal turné. Da er det utrolig trist at ingen av dem som ser den vil forstå at den er laget i Norge og betalt av norske skattemillioner.
