Kultur

Vaarin strekker seg etter stjernene

Vaarin finner balansen mellom ytterpunktene på «The Identity Of Belonging», som er Hokksund-artistens etterlengtede andre album.

Dagsavisen anmelder

---

5

MUSIKK

Vaarin

«The Identity Of Belonging»

Universal

---

Vaarin fra Hokksund har brukt over fem år på oppfølgeren til debutalbumet «Even If I Started Seeing Rainbows», som her i avisen ble belønnet med toppkarakter. I mellomtiden har det ikke vært helt stille rundt artisten som egentlig heter Vårin Strand. Om debuten førte til at hun fikk mye oppmerksomhet i musikkmiljøene, var det først da hun ga ut EP-en «Bitter Taste Of Goodbye» i 2020 at mer generelle lyttere og andre oppdaget henne. Siden starten er dessuten Vårin blitt til Vaarin, og vi velger å tro at blant annet musikkstudier har bidratt til å gi henne en trygghet og en horisont som låtskriver som på det nye albumet «The Identity Of Belonging» matcher den unike stemmen.

Sangene hennes har hele tiden vært som berikende små kunstpopverk i seg selv, men det er noe eget med dybden som trer fram gjennom de mer helhetlige prosjektene. Det viser ikke minst «The Identity Of Belonging», som gjennom hele 13 spor tegner store, men også sammenflettede sprang mellom det medrivende og intuitivt melodiøse poplandskapet, og det murrende, komplekse mørket som også gir seg til kjenne i tekstene hennes. For dem som har latt seg forhekse av hennes tidligere mest poplekne sanger bør det være nok å høre på «Dark Matter» fra albumet for å finne en ny favoritt, trolig det fineste Vaarin har utgitt så langt. Men albumet er også proppet med friksjon, elektronisk lydmalende detaljrikdom og melodimessige utfordringer.

Vaarin, Vårin

Det begynner med en lummer prolog, den instrumentale «Proem», og vi skal innom de store temaene om liv og død før vi fader ut med den sterke «Ostinato» som indikerer at dette på ingen måte vil være slutten. Vårin Strand har skrevet tekstene på egen hånd, noen sammen med Marcus A. Edvardsen, som har produsert sammen med henne selv. Edvardsen har også en nøkkelrolle på albumet som multiinstrumentalist ved siden av Strands tangenter og andre musikere, ikke minst Jenny Zithulele Haugen på cello.

Apropos, på en låt som «Your River» går Haugens mørke cellostrøk og Vaarins vokal opp i en høyere enhet. Hennes eterisk soulstemme stemme stiger som varme vindstrømmer over en nesten abstrakt malstrøm av et akkompagnement. Kontrastene er store, likevel danner alt en helhet som er fascinerende og vakker. Stemmens buktende og sfæriske egenskaper både på denne låten og andre strekker seg tidvis tekstmessig mot det fjerne, enten i konkret forstand som i form av stjerner eller Melkeveien, eller inn mot noe udefinerbart og mørkt.

Vaarin, Vårin

Det hele hviler i tittelen, evnen til eller behovet for tilhørighet. I det ligger også nødvendigheten av å erkjenne de destruktive dragningene. Nevnte «Dark Matter» er bare en av flere låter som berører dette, da med et smittende poprefreng. En annen låt, en av albumets mest utfordrende, høres ut som den henter energien fra nettopp erkjennelsen av mørke tanker man ikke blir ferdige med. «There’s a guilt here/growing in our veins/The cruel might as well be a though/inside ourselves», synger hun på «Bury Me».

«Bury Me» blir en nøkkel til albumet som en helhet, hvor nettopp tilhørighet som begrep behandles også gjennom en lengre prolog: «Humans have an urge to belong. Belong together. Belong in the world. Belong in their skin. Belong somewhere». Hun forsterker albumets overordnede tematikk med å sitere den greske poeten Dinos Christianopoulos på det trassige diktet om at den som la deg i graven glemte at du er et frø som vokser opp igjen.

Vaarin

Slik blir det lys også i det mørke, som når minner om det ugjenkallelige blir noe fint utover å være bare trist. En sang som «Angel», en av de umiddelbart beste på albumet, handler om å ha mistet noen som man så opplever å ha med seg i bevisstheten lenge etterpå. «There is an angel at my table», synger Vaarin, og kanskje er det helt tilfeldig, men her bringes uvilkårlig tankene til diktene til den newzealandske poeten Janet Frame, som i ungdomsårene ble feildiagnostisert og levde et dramatisk liv som blant annet ble portrettert i Jane Campions film med samme tittel som Vaarins refreng.

De mest fascinerende partiene av albumet bygges rundt Vaarins egen vokal og et voksende kor, som i «There’s You», samt gjennom begjærlige arrangementer for Haugens cello. Det gjelder også i høy grad på «Angel», en sang som gir assosiasjoner til Susanne Sundfør på sitt aller beste og mektigste.

Og som med det meste som er vakkert, så er også dette skjørt og nærværende i øyeblikket. Sangen og skjørheten finner en slags forsoning i avsluttende «Ostinato», og en mer generell ekvivalent i «Planet Of My Own», om alle dem som er blitt borte. Den bare understreker den svimlende himlingen over «The Identity Of Belonging», men også vissheten om at Vaarin har kommet i havn med et usedvanlig ambisiøst og konseptuelt albumprosjekt rundt tilhørighet, et av det slaget som fortjener å høre til blant svært mange.