Den som ler sist, ler best. Karin Hindsbo går fra lille Oslo til verdens mest populære museum for moderne kunst og samtidskunst. Å bli direktør for prestisjetunge Tate Modern må være ethvert museumsmenneskes drøm. Ansettelsen er ikke bare en triumf for Hindsbo, den gir også Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design en fjær i hatten. Utnevnelsen viser at Norges fremste kunstinstitusjon er blitt viktig internasjonalt, og at hva som skjer i Norge er blitt noe verden følger med på. Høyst sannsynlig ville ingen noen gang vurdert en av daværende Nasjonalgalleriets direktører til en slik stilling.
Hindsbos klatring på karrierestigen gjør også vurderingen av søkerne som ønsker å bli hennes etterfølger mer interessant. Det er uvisst hvem som skjuler seg bak de mange anonymiserte oppføringene på søkerlisten. Men det er interessant at norsk presse, i sin iver etter å få en norsk direktør, knapt nok har nevnt at Leevi Haapala, direktør for Kiasma, det finske nasjonalmuseets museum for samtidskunst, er blant søkerne. Jeg har tidligere kommentert at den som overtar som Nasjonalmuseets direktør «må kjenne norsk kunst-, arkitektur og designhistorie.» Sammen med Maaretta Jaukkuri har Haapala skrevet bok om den norske kunstneren Anne-Karin Furunes, så en viss kjennskap til norsk kunst kan man anta at han har. Fra informerte kilder omtales han som en ydmyk leder med store og brede kunnskaper, og som finne med dominerende naboer både i øst og vest har han tilsvarende nasjonal erfaring som nordmenn. Og han har nylig stått i en «kulturkrig» i Finland.
[ Marianne Bratteli: Et rått kunstnerskap preget av familiehistorien (+) ]
Uansett hvem Nasjonalmuseets styre ansetter som Hindsbos etterfølger, viser Haapalas søknad at museet er blitt et attraktivt ledd på karrierestigen for folk med internasjonale ledelsesambisjoner. Jeg tror det skal mye til at styret ansetter ham, men hvis de gjør det vil det bli spennende å følge museets utvikling videre. Ledelses- og kunstfaglig kompetanse har han i hvert fall nok av.
Jeg ble ikke overrasket da Karin Hindsbo kunngjorde at hun ikke ville søke et nytt åremål i Oslo. Hun lurte alle da hun i pressemeldingen som annonserte at hun ikke fortsetter, uttalte at hun hadde «lyst til å bevege meg videre og blant annet ta en videreutdanning innen omstilling og bærekraft.» Jeg har hele tiden trodd at Nasjonalmuseet kun var et springbrett for en internasjonal karriere. Nasjonalmuseets utstillingsprogram det første året viser også det. Uten en eneste nordmann på listen, men med store separatutstillinger med Grayson Perry, Laure Prouvost og Louise Bourgeois, har hun flagget de internasjonale ambisjonene.
[ Karin Hindsbo i portrettet: – Jeg liker at folk er uenige med meg (+) ]
Tate Modern får en leder som har loset Nasjonalmuseet frem til en svært vellykket åpning i juni i fjor. Men det har også vært kontroverser: om samarbeidet med Fredriksen-familien; om den passive utstillingspraksisen da de tidligere museene stengte i påvente av åpningen av det nye museet på Vestbanen; om konflikten med Nasjonalmuseets arkitekt, Klaus Schuwerk; om samarbeidet med dronning Sonja ved Kode i Bergen; om unnlatelsen av å kjøpe inn Marianne Heskes «Gjerdeløa»; om knefallet for det svenske hoffet i striden om den amerikanske, svarte kunstneren Robert Duncanson; og om kanselleringskulturen i forbindelse med Christian Krohgs maleri «Leiv Eiriksson oppdager Amerika».
Karin Hindsbos nestleder Stina Högkvist nevnes som en av de fremste kandidatene til å overta direktørstillingen. Hun er dyktig nok, men det var hun som forårsaket Krohg-debatten. Hvis hun blir ansatt sikrer styret at Hindsbos visjoner blir videreført, hva de nå enn måtte være. Det har vært rimelig vanskelig å forstå hva den avtroppende direktørens visjon har vært, utover å lede seg frem til en internasjonal stjernejobb. Nå har hun lykkes. Det er det grunn til å gratulere henne for.
Karin Hindsbo slutter ved Nasjonalmuseet 1. juni. Hun tiltrer stillingen ved Tate Modern i september 2023. Nasjonalmuseets har ikke annonsert noen dato for når de vil kunngjøre ny direktør.
