«Così fan tutte»: En flatpakket opera

---

4

OPERA

«Così fan tutte»

Musikk: Wolfgang Amadeus Mozart

Libretto: Lorenzo da Ponte

Musikalsk ledelse: Tobias Ringborg

Regi: Katrine Wiedemann

Med Frøy Hovland Holtbakk, Kari Dahl Nielsen, Magnus Ingemund Kjelstad, Eirik Grøtvedt, Audun Iversen, Eldrid Gorset, Operaorkestret, Operakoret i opptak

Den Norske Opera & Ballett

---

Jeg gjorde et ærlig forsøk på å undertrykke bilder i hodet av et morgenmøte i en markedsavdeling der noen fikk en fiks idé. Legger vi godviljen til og ser stort på italiensk grammatikk, er det å skru sammen hyller fra dette varehuset «slik alle gjør», così tutte fan, i alle fall i et visst segment av samfunnet. Kanskje kunne det brukes til å si noe viktig eller gøy.

Men et av flere merkelige antiklimaks i Katrine Wiedemanns nye regi på «Così fan tutte» er at IKEA forsvinner etter første scene. Der står sangerne foran et digert stillbilde av velkjente lagerhyller med gule og blå handleposer over skuldrene, og intrigemaker Don Alfonso sunget av Audun Iversen er lagersjef, helt i starten overdøvet av orkesteret. Så forlater vi møbelvarehuset, inntil eksakt samme scenebilde daler ned helt til slutt. Om ikke annet reflekterer det at svært lite har skjedd på scenen i mellomtiden utover at Iversen har sunget seg varmt og fint opp. På Operaens nettsider snakker regissør og dramaturg utførlig sammen om varehusets rolle i middelklassens partnerbytter. På scenen er IKEA så vilkårlig til stede at det nesten framstår som produktplassering.

En ufrivillig analogi kunne være at dramaet i «Così fan tutte» (1790) ofte har vært ansett som ganske flatpakket. Det er vanskelig å kjøpe intrigen om at de to søstrene Fiordiligi og Dorabella, her godt sunget av Frøy Hovland Holtbakk og Kari Dahl Nielsen, lar seg forføre av hverandres kjærester i forkledning i timevis uten å oppdage det. Arkitekten bak er Don Alfonso, som vil vise at kvinner er mennesker og ikke så trofaste som mennene deres later til å tro. Hedda Høgåsen-Hallesby skriver fint på Operaens nettsider om hvordan dette i operaens 1790 kan handle om overgangen til opplysningstiden og en ny måte å se både mennesker og kjærlighet på, som foranderlige og mindre evige enn gudene som hittil har stått på scenen.

[ Beyoncé glitret i spektakulær turnéåpning (+) ]

Men slik dynamikk når aldri fra forhåndsomtale til scene i denne oppsetningen. Bakgrunnsbildene som overtar når vi forlater varehuset, er fortsatt projisert på to skrå flater som danner et sentralperspektiv. Strukturen låser rommet fullstendig, og fotografiene er stedløse: en anonym stue, en staselig allé, regnfulle bygater, duse og fargesterke neonlys, noe gråaktig som kan minne om Øresundsbroen. Hvorfor rope om IKEA hvis det ikke skulle brukes til noe?

Avstanden mellom den platte teksten og Mozarts lekne og tvetydige musikk kan imidlertid også tenkes produktivt. Den åpner for karakterer som vet, men later som de ikke vet, for utøvere som vet mens rollefiguren er blank eller for at musikken vet mer enn rollen. Baryton og solistpraktikant Magnus Ingemund Kjelstad som Guglielmo spiller umiddelbart ut mange slike musikalske og dramatiske nyanser. I likhet med Kari Dahl Nielsen som Dorabella er han også vokalteknisk på plass fra første stund. Guglielmo og Eirik Grøtvedt som Ferrando får dessuten til både fysisk og musikalsk samspill i det vanskelige rommet. Noen av solistene bruker litt tid på å etablere seg vokalt. Etter hvert synger alle seks veldig godt, og innhopper for Birgitte Christensen, Eldrid Gorset, imponerer med en scenisk sikker Despina på svært kort varsel.

Men rundt sangerne er det dødt. Scenografien lager en stiv todeling av scenerommet i begge retninger. Den er kanskje inspirert av symmetrien i rollelisten eller av et begrenset budsjett, men det stive forplanter seg i musikken og kammerspillet. Solistene jobber iherdig for å få oss til å tro på at de er forelsket, forvirret og forbannet, men begrenses av at de stadig står og sitter på linje, ofte på stor avstand, og egentlig ikke har sceniske rom å agere i. Det tar også lang tid før det begynner å gnistre mellom scene og orkester.

[ Storslagent i blått og gult på Blaafarveværket (+) ]

Dirigent Tobias Ringlund gjør mye, men energien forblir ofte ved dirigentpulten. For meg er det først i de større ariene etter pause at en mer uforutsigbar og levende kontakt oppstår mellom solister og orkester. Men mange av disse scenene er i praksis konsertante og hadde fungert like godt i et tomt rom.

At Operakoret kun deltar i opptak, ett sted formidlet gjennom en transistorradio (!), er nok et underlig og trist bidrag til det flatpakkede i denne produksjonen. Ting behøver ikke være store og dyre for å fungere, men regien virker helt uinteressert i å gi grunnelementene i opera, mennesker og musikk, rom til å utfolde seg. Katrine Wiedemann og scenograf Maja Ravn har tidligere gjort Mozarts «Don Giovanni» sammen, men da med barokkensemble, en instrumental praksis som fungerer veldig annerledes enn orkester i grav med dirigent.

[ Susanne Sundfør sprenger alle rammer med nytt mesterverk (+) ]

Mangelen på scenisk vilje topper seg for meg når to scenearbeidere i svart blir sendt inn for å hente en søppeldunk. Selv om jeg ikke helt ser hvorfor Fiordiligi trengte dunken i utgangspunktet, er en søppeltømmer en av få statister som kan sendes inn hvor som helst uten å ødelegge noen dramaturgi. Men solistene redder kvelden og har isolert fortjent flere enn fire øyne på terningen. De er verdt å høre før et helt nytt lag av sangere av en eller annen grunn overtar til høsten.